“Shit or puke?” – og andre spørsmål som dukker opp i felt

Kommentaren kom fra forsker Achim Reisdorf. Han studerer hvordan døde dyr brytes ned, og skjønte umiddelbart hva den rare steinen full av beinbiter var. Spørsmålet var bare: var det ferdig fordøyd, eller ikke?

Achim og jeg noterer ned hva vi ser i beinlaget kalt "Nedre Saurie". Foto: Victoria Engelschiøn Nash.

Achim og jeg noterer ned hva vi ser i beinlaget kalt “Nedre Saurie”. Foto: Victoria Engelschiøn Nash.

I telt på Svalbard

De siste to ukene har jeg vært med Øglegraverne i Flowerdalen på Svalbard for å grave ut fossiler. Studiet heter paleontologi og ligger i krysningsfeltet mellom biologi og geologi.

I fjor fant vi i Øglegraverne igjen fire beinlag som ble beskrevet av paleontologen Carl Wiman i 1910. Siden dette har ingen vært her for å studere dem. Ett av beinlagene er kjent som «Nedre Saurie», det er fossilene herfra min masteroppgave skal handle om. Nå var vi tilbake for å grave dem ut.

Jeg hadde brukt en del energi på å forberede meg på hvor bein det høyst sannsynlig kom til å være. Bare for å verne meg for en eventuell skuffelse. Det kunne jeg ha spart meg for. To uker og 47 poser med bein senere er jeg over alle knokkelhauger fornøyd med resultatet!

Et puslespill av bein

Mye av jobben fremover nå vil derfor handle om å vaske, lime og sortere materialet for å få en oversikt. Med sånne informasjonsmengder er vi nødt til å finne en innsnevrende problemstilling. Utfordringen med disse beina er at vi verken vet hvilket bein det er, eller hvilket dyr det kommer fra. Det blir det min oppgave å finne ut de neste ni månedene.

Jeg plukker bein. Foto: Victoria Engelschiøn Nash.

Jeg plukker bein. Foto: Victoria Engelschiøn Nash.

Allikevel, med så mange fragmenter og biter blir det for mye å skulle sette seg inn i alt. Hvordan vi skal avgrense blir noe veilederen min, paleontologen Jørn Hurum, og jeg må diskutere etter feltsesongen. Kanskje skal oppgaven handle om alle amfibier og reptiler vi finner? Kanskje bare fiskeøglene? Eller kanskje skal jeg finne ut om det er «shit or puke»?

Bein klare til å sorteres. Foto: Victoria Engelschiøn Nash.

Bein klare til å sorteres. Foto: Victoria Engelschiøn Nash.

En feltrytme

Feltarbeid er et fantastisk liv. Jeg går og går og går, graver litt, går videre, graver litt mer. Sover. Spiser dehydrert mat. Går litt mer. Det er aldri et øyeblikk der det ikke skjer noe, samtidig flyter det i en naturlig rytme. Det er ingen vekkerklokker eller frister å forholde seg til annet enn avreisedagen.

Været er så vakkert om natten, at døgnet snus helt. To uker har blåst forbi og når jeg sitter i Longyearbyen og skriver dette føles teltverdenen i Flowerdalen allerede fjern.

Leiren vår. Foto: Victoria Engelschiøn Nash.

Leiren vår. Foto: Victoria Engelschiøn Nash.

Båten videre

Enda fjernere er det å tenke på at i morgen skal jeg over på en båt som tar meg og en gruppe forskere til østsiden av hovedøya Spitsbergen på Svalbard. Her skal jeg være med min andre veileder, geologen Atle Mørk, som ombord-paleontolog. Rollen min blir hovedsakelig å være assistent for de andre som studerer bergartene her og ikke fossilene.

Skulle vi derimot snuble over bein, er det min oppgave å notere ned og samle disse inn. Ansvaret jeg selv føler for oppdraget gir en skrekkblandet fryd. Deretter er det rett på konferanse om trias i Longyearbyen hvor jeg skal presentere Nedre Saurie-laget. Dette blir en kanonstart på «masteråret».

Flowerdalen på Svalbard er et av de vakreste stedene jeg kan tenke meg. Foto: Victoria Engelschiøn Nash.

Vakre Flowerdalen på Svalbard. Jeg kommer til å savne det. Foto: Victoria Engelschiøn Nash.