Poenget med masteroppgaven

Masteroppgaver er underlige ting. Helt siden jeg begynte på masteren har jeg slitt med å få tak i hva en masteroppgave egentlig er for noe, og hvorfor det er så viktig at alle fremtidige arbeidstakere med en mastergrad har skrevet én.

Hvilken uunnværlig lærdom er det man finner underveis?

Masteroppgave på alle kanter

Nå er jeg halvveis i siste semester, og jeg er omringet av masteroppgave på alle kanter. Både fysisk og mentalt. Man kan vel si at jeg er blitt litt ensporet.. Midt i det her har det gått opp for meg hvor nyttig masterprosessen er, hvor mye jeg lærer som jeg ikke hadde forutsett.

Veldig mange masterprogrammer er rettet mot studenter som ønsker å fortsette innen akademia etter fullført grad. Masteren i økologi ved NMBU er intet unntak. Universitetene er ikke alltid like flinke til å informere om akkurat det, men for meg passer det heldigvis veldig bra.

Et godt grunnlag

I løpet av det første året på masteren får vi fordypet oss i en eller annen retning, samtidig som vi lærer mer om metode, og leser, presenterer og diskuterer en bråte med vitenskapelige artikler. Det med artiklene syns jeg har vært uvurderlig, vi lærer så mye mer om hva forskning egentlig er på den måten. Etter å vært gjennom alt dette, syns jeg i grunn jeg hadde lært mye.  Men, det er først nå jeg skjønner hvor mye jeg ikke hadde lært på den måten.

Bacheloren kombinert med første masterår danner et godt grunnlag, men deretter er det på tide å kastes uti på dypet, og prøve seg fram på egenhånd.

Viktig verktøy

Det siste studieåret har statistikk gått fra å være et isolert fag man måtte gjennom på bachelor, til å bli et verktøy jeg begynner å skjønne hvordan man kan bruke. Jeg har forstått at det er viktig å være god i statistikk, kanskje like mye for å vite når det kommer til kort, som når det kan brukes.

Det har også virkelig sunket inn at fagkunnskapene (heldigvis) må være i førersetet, for uten dem blir tolkningene feil, og ingen statistiske modeller kan redde deg da.

Tid for å feile

Masterperioden er også en tid for å gjøre feil. Masse feil. Alle de du forhåpentligvis slipper å gjenta når en eventuell doktorgrad påbegynnes, eller du trer inn i arbeidslivet på annet vis.

Det føles litt som en mulighet til å vingle rundt før man får satt sjøbein, og står klar til en ny etappe. Hvis man har lyst til å fortsette i samme retning, da. Masteroppgaven er en gylden mulighet til å få testet ut om forskning kan være en fin vei å gå, eller om man heller vil holde seg lengst mulig unna i overskuelig fremtid.

Joda, poenget finnes

Det må så absolutt sies å være et poeng med masteroppgaven. Opptil flere, til og med. Det måtte det jo kanskje være, ettersom så mange universiteter velger å følge samme modell?

Prosessen i seg selv er nok vel så viktig som selve produktet. Jeg lærer så utrolig mye som jeg faktisk ikke tror jeg hadde lært på noen annen måte enn å prøve det selv, og i et lyst øyeblikk gikk det opp for meg at dét kanskje er hovedpoenget med masteroppgaven.

Men, jeg syns definitvt poenget er størst for forskerspirer, og syns det er litt synd. De fleste masterkandidater skal jo ikke bli forskere, og har heller ikke noe ønske om det. Jeg har hatt flaks, og stortrives med det, men det burde finnes bedre alternativer i jungelen av mastergrader som tilbys. Og ikke minst bedre informasjon om hva en mastergrad egentlig er.