Øgledamen graver videre

Fem år på Universitetet i Oslo er nå over, og jeg må vel begynne å bli voksen snart.

Oppgaven er levert og mastereksamen er bestått, så nå er det på tide å bestemme seg over hva jeg skal gjøre videre. Hva kan man gjøre for å fylle vakuumet etter en altoppslukende masteroppgave?

Dette blir min aller siste studentblogg på Masterbloggen, og jeg vil først bare si takk for at dere har fulgt med på denne øglereisen. De siste to årene har jeg beskrevet en fiskeøgle fra øvre jura på Svalbard ved å gjennomgå hver enkelt knokkel i dyrets skjelett, og sammenlignet den med andre fiskeøgler fra samme tidsperiode.  Jeg har reist på museumsturné i England for å se på samlinger, og vært med på to utgravningssesonger på Svalbard. Nå har endelig tiden kommet for å finne ut om jeg vil fortsette å være «øgledame» eller ikke.

 

Rekonstruksjon av "Maskot" tegnet av min romkamerat Helene Egeland

Rekonstruksjon av “Maskot” tegnet av min romkamerat Helene Egeland

Tjukken «Maskot»

Øglen min «Maskot» er en ny art og slekt av fiskeøgler i familien ophthalmosauridene. Den har en del helt spesielle trekk som skiller den fra andre fiskeøgler (autapomorfier), og en del trekk som binder den (synapomorfier) til familien ophthalmosauridene. Jeg kan dessverre ikke si så mye om øglen før oppgaven er publisert, men jeg kan si at den var veldig tjukk. Etter mine beregninger var den like bred rundt midten som andre større fiskeøgler som var 2-3 m lengre. Så liten, tjukk og med øyne på størrelser med tallerkener –  litt av en maskot.  Den har ikke fått noe vitenskapelig navn enda, for funnene må publiseres i et vitenskapelig tidsskrift for at jeg skal kunne få godkjent navnet. Dette jobber jeg med nå, og forhåpentligvis vil jeg få artikkelen av sted til et tidsskrift i løpet av sommeren. Jeg har som mål å publisere i tidsskriftet PLOS One, at dette går får jeg bare håpe på. PLOS One er en open access journal (fri tilgang), som betyr at alle har mulighet til å lese det gratis hvor som helst i verden. Jeg mener at vitenskap må være tilgjengelig for alle, og dermed hadde det vært hyklersk å ikke velge open access selv.

 

Fossilfestivalferie

Fossilfestivalen i Lyme Regis

Fossilfestivalen i Lyme Regis

Du skulle kanskje tro at jeg var lei av  fossiler etter å ha vært to år på Geologisk Museum, men neida. Etter masterinnspurten ble det ikke noe ferietur til syden på meg, heller en tur på fossilfestival. Dermed dro jeg, mine geologiske foreldre og to kollegaer til Lyme Regis i England den første helgen i mai, for å delta på den årlige fossilfestivalen. Her er det både foredrag, utflukter og salg av fossiler. Lyme Regis er stedet hvor den første «øgledamen» Mary Anning, fant den første fiskeøglen som ble beskrevet. Byen befinner seg på den såkalte «Jurakysten», hvor sjøen har erodert frem fossilbærende klipper fra tidsperioden jura. Fossilfestivalen samler mange av de engelske paleontologer og ivrige amatørene til denne lille byen for å formidle, dra på fossilturer og drikke øl sammen. Jeg var så heldig at jeg ble invitert til å holde et foredrag om Øglegraverne. Her fikk jeg en ny opplevelse, nemlig at folk måtte betale for å høre på meg. Det var flere som tydeligvis mente at det var verdt å bruke penger på, for jeg hadde full sal en av dagene. Det gikk strålende bra, bortsett fra noen bryske kommentarer om prepareringsmetodene vi bruker. Vi følger en amerikansk metode, der vi bruker mye superlim til å stabilisere øglene våre. Dette synes ikke de engelske paleontologene noe om, og det ble en heftig diskusjon på puben etterpå. Vi ble vel enige om å være uenige.

 

Meg og Krzysztof leter etter ammoniter langs Jura kysten

Meg og Krzysztof som leter etter ammoniter langs Jura kysten

Vi dro også på flere utflukter for å plukke fossiler langs strendene ved Lyme Regis. Der er det klipper hvor bergarter fra tidlig jura er eksponert, og er fulle av fossiler av skjell, blekkspruter, krepsdyr og øgler. Selvfølgelig fant PhD-studenten Krzysztof en fiskeøglevirvel innen de første to minuttene, noe som må ha vært nybegynnerflaks, for vi fant ingen fler. Jeg fant derimot noen fine ammonitter, som er prehistoriske blekksprutskall. Etter hver gang det har vært storm og uvær langs Jurakysten, løper ivrige fossilsamlere til klippene for å plukke fossilene blant skredene som ble utløst av stormværet. En del av disse samlerne har gjort dette i over 30 år, og har bygget opp noen fantastiske private samlinger! Vi var så heldige at vi fikk lov til å besøke noen av disse, hvor det faktisk finnes nye spennende ubeskrevede øglearter for verden. Dessverre kan ikke disse beskrives, siden fossilene ikke er oppbevart i et offentlig tilgjengelig museum. De private samlerne har imidlertid en plan, nemlig å få samlet nok penger til å lage et nytt stort museum i området og donere bort sine egne samlinger. Jeg håper at de klarer det, for det ville medført et stort løft i øgleforskningen. Det er noen små museer i de forskjellige byene langs kysten, men de er ikke store nok til å huse de flere titalls øglene som har blitt gravd ut de siste 100 årene. Det får meg også til å tenke: Hvor mange øgler kunne vi hatt om vi hadde samlet på Svalbard i 100 år, når vi har samlet 37 øgler på 8 feltsesonger?

Hva skjer nå?

Det lurer jeg også på. Akkurat nå er jeg såpass heldig ar jeg har blitt ansatt som preparant på Naturhistorisk Museum i 5 måneder.  Nå får jeg faktisk betalt for det jeg har gjort på fritiden i to år, nemlig å lime sammen fossiler (og fingrene mine). Men min tid som Norges fremste ekspert på fiskeøgler er snart over, for jeg planlegger å dra tilbake til mine røtter i England for å fortsette på en doktorgrad. Jeg har søkt på stipendiatstillinger i Storbritannia, og venter spent på svar. Universitetet i Southampton er interessert i å ha en samarbeidsoppgave med Jørn Hurum ved Universitetet i Oslo (min tidligere veileder).  Så nå venter vi spent på om vi blir tildelt økonomisk støtte fra det Nasjonale Oseanografisenteret i Southampton. Oppgaven vi har tenkt oss ut går på paleogeografisk distribusjon av marine reptiler i øvre jura, et superspennende tema. Men hvis dette går skeis har jeg også søkt på en del andre jobber, man vet jo aldri. Alt i alt så har det å skrive master vært en fantastisk opplevelse, og vitenskapelig skriving er noe jeg vil fortsette med. Med tre vitenskapelige artikler som venter på å bli skrevet og sendt inn til publisering i sommer, er det iallefall ikke mangel på ting til å fylle vakumet etter masteren! Så jeg håper på å fortsette som øgledame videre.

Dette blir dessverre  min aller siste studentblogg på masterbloggen, og jeg vil si tusen takk for at dere har fulgt med på denne øgle-reisen.

Den oppblåsbare modellen av Pliosaurus funkei, kjærlig kalt "Ballongosaurus".

Den oppblåsbare modellen av Pliosaurus funkei, kjærlig kalt “Ballongosaurus”.