Mastergrad med fartshumper

Det er mer enn to år siden jeg publiserte mitt første innlegg her på bloggen. Nå er jeg tilbake, fremdeles som studentblogger og masterstudent. Mastergraden har tatt lenger tid enn jeg både håpet og hadde planlagt, men nå er jeg på vei igjen. Endelig.

Ufrivillig studiepause

Jeg skulle ha levert masteroppgaven i 2014. Og så i 2015. Nå blir det forhåpentligvis i 2016. Livet valgte å blande seg inn i prosessen, og stakk litt kjepper i hjulene. En av tingene som har slått meg i løpet av disse årene er hvor mange som er i samme båt, og hvor lite det snakkes om hvordan det oppleves å være en av dem.

I mitt tilfelle er det sykdom som har tvunget meg til å ta en pause. For så å måtte forlenge den pausen gang på gang. Selv om det ikke burde være noen grunn til det, har jeg opplevd det som flaut å måtte innrømme at jeg ikke klarer å fullføre på normert tid, og det tror jeg ikke at jeg er alene om å føle på. Følelsen av å på ett eller annet nivå være mislykket sniker seg innpå.

DSC_0539

Endelig tilbake på Ås og NMBU

Utfordrende, men ikke umulig

Det å være student og av en aller annen grunn bli nødt til å trykke på pauseknappen er også rent praktisk en trøblete affære. Det er lett for å falle mellom stolene i universitetssystemet, og vips kan man ha mistet studieplassen, studielånet eller studieretten.

Likevel har jeg opplevd at det på ingen måte er umulig å beholde en fot innenfor universitetsverdenen, og det er på ingen måte umulig å gjennomføre en grad til tross for ulike utfordringer. Det krever dog pragmatiske enkeltmennesker, et godt støtteapparat og en stor dose egeninnsats.

På min vei har jeg møtt en rekke løsningsorienterte mennesker, og jeg er ganske imponert over hva de får ordnet og hjulpet meg med. Nå har jeg bare erfaring fra NMBU, men jeg håper og tror at det samme er tilfellet ved landets øvrige universiteter.

Ekte nerd med ny giv

Jeg er heldigvis frisk nok til å prøve å sette masterhjulene i gang igjen, og målet er å levere 15. mai 2016. Alle disse årene med venting har gitt meg tid og mulighet til virkelig å kjenne på hva jeg vil her i verden, og denne masteren står høyt på listen.

Livskneiker har en tendens til å sette ting i perspektiv, og det kan vi nok trenge alle mann en gang i ny og ne. På veien har jeg funnet masse inspirasjon og motivasjon, noe som garantert kommer godt med når de statistiske analysene henger over meg i vintermørket.

Jeg ser ikke lenger på masteren som noe jeg bare må bli ferdig med for å komme videre livet. Ei heller som et ork. Nå velger jeg å ta fatt på jobben igjen fordi det å studere er noe av det gøyeste jeg vet om. Jeg er ekte nerd, og elsker det.

«Du vet ikke hva du har før du mister det», er det noe som heter. Det er veldig sant i dette tilfellet, også. Ved å stå i fare for å måtte gi opp studiene kjente jeg på hvor godt jeg trives i akademia. Det er der jeg føler størst tilhørighet. Og jeg kjenner på hvor privilegert jeg er som får lov til å bruke enda et år på å lære om ting jeg elsker.

Ikke bare én vei

Det kommer fremdeles til å bli en litt annerledes vei til mastergraden enn om jeg hadde vært frisk, og jeg har lyst å dele den veien, opp- og nedturer inkludert, med dere. Kanskje kan det være greit å se at veien til en master kan være så mangt, og at de fleste utfordringer kan overkommes. Til tross for at det tar litt lenger tid.

  • Hei Helene!
    Godt å lese at du er blitt bedre! Og takk for at du tar opp dette tema og deler dine erfaringer med oss. Livet går sin gang, med både fartshumper og gledestopper. Du har helt rett, veien til en master kan være så mangt, og vi er veldig glad for at du (fortsatt) vil blogge her på Masterbloggen underveis i arbeidet.

    Motivasjonen og gleden for faget lyser ut av innlegget:) Jeg ser fram til å lese både mer om humler og kløver, og ikke minst dine refleksjoner underveis i tiden framover!

    • Helene Totland Müller

      Tusen takk for veldig hyggelig kommentar, den inspirerer ☺
      Jeg er veldig glad for å få være en del av masterblogg-gjengen igjen, og ser frem til vårsemesteret 2016

  • Hilde Falkanger

    Stå på! Jeg gir meg heller ikke 😉 <3