Knokler og kontorarbeid

En hektisk sommer er lagt bak meg, og nå begynner det som en gang virket utrolig langt fremme: skriveåret.

Blottet for selvkritikk satte jeg i gang. Etter å ha tømt hodet for alt vesentlig og uvesentlig jeg kunne komme på om hva slags stein beinlaget mitt inneholder, satt jeg igjen med 595 ord. Litt mer enn en side. Hah! Dette var jo ikke så ille. Bare fortsette sånn i 80 dager til, slenge inn noen bilder, og så er det vel nesten i boks?

Sorteringseskene er klare!

Sorteringseskene er klare!

Jeg har begynt å gå igjennom knoklene som vi i Øglegraverne sanket i fjor, da vi lette etter lokaliteter å grave ut i år.  Nedre Saurie-laget, som beinlaget mitt kalles, er mer en plukkejobb enn en gravejobb. Det skyldes ikke nødvendigvis at det er så mange knokler bevart i steinen, trolig henger det også sammen med at når steinen slites ned og blåses vekk, ligger knoklene igjen. Det var derfor mye å plukke her også i fjor. Uten en spade.

Lille bein på bakken der

Utfordringen her er ikke å finne noe å beskrive. Oppgaven er heller å utvikle en slags sjette sans som gjør deg i stand til å se på én knokkel og på bakgrunn av det kunne si hvilken dyregruppe, familie og slekt den tilhører. Hvis det går an da. Flere av de tidlige paleontologene lagde flere slekter og arter av bein vi nå vet tilhører samme individ. Hvordan vet vi det? Jo, fordi forskere senere har funnet hele skjeletter hvor alle de ulike bitene ligger sammen. En slik fasit finnes foreløpig ikke for fiskeøgler fra trias på Svalbard.

Illustrasjon av Mixosaurus, en av de mer kjente fiskeøglene fra trias. Kan det være sånn her fiskeøglene fra Svalbard har sett ut? Figur av Nobu Tamura, Wikimedia Commons.

Illustrasjon av Mixosaurus, en av de mer kjente fiskeøglene fra trias. Kan det være slik fiskeøglene fra Svalbard har sett ut? Figur av Nobu Tamura, Wikimedia Commons.

Som eksempel: jeg har tre overarmsbein fra fiskeøgler. Disse er ganske like hverandre bortsett fra at de varierer noe i størrelse. Da burde det være plankekjøring, bortsett fra at jeg ennå ikke har funnet en figur eller tegning publisert av andre forskere på fiskeøgler som ligner i det hele tatt. Dermed er det foreløpig vanskelig å si noe som helst. Er dette tre forskjellige arter? Er det ulike voksestadier av ung til voksen? Er to den samme arten i ulike voksestadier, mens den tredje er noe helt nytt?

Et enklere liv og gummibåter som kan tygges hull på

Kart som viser reiseruten vår.

Kart som viser reiseruten vår.

Da er det lett å drømme seg tilbake til en enkel felthverdag, hvor toalettmappa består av ulike former for Antibac og middag er å varme 4 dl vann. Klær får du ikke vasket uansett. Etter forrige blogginnlegg og feltarbeid med paleontolog Jørn Hurums Øglegravere dro jeg rett ut i to nye uker i felt. Denne gangen var jeg del av en forskningsgruppe fra NTNU ledet av geolog og Svalbard-veteran Atle Mørk.

Vi bodde i båt, både for å kunne dekke store områder av de ellers ufremkommelige øyene på østsiden av Spitsbergen, og fordi det er for mange isbjørner her til å sove i telt. Og kanskje ikke overraskende, men fortsatt ganske stas (og skummelt), jeg så min første isbjørn! Eller, isbjørner. Jeg og to andre studenter fikk til og med den tvilsomme gleden av å måtte jage vekk en stor bjørn fra gummibåtene våre. Tips til andre som vil på land i isbjørnterritorie, ikke legg gummibåten inntil et hvalkadaver. Det er dumt.

Tilbake til virkeligheten: masterarbeidet består for tiden hovedsakelig av å nummerere knokler med (helt vanlig) korrekturlakk og penn. Alt skal pakkes ut av posene sine og sorteres etter hvor på dyret bitene kommer fra. Skalle, loffe, rygg? Deretter skal de sammenlignes og studeres. Da er det viktig å beholde oversikten.

Sigma - båten vi seilte opp østkysten av Spitsbergen.

Sigma – båten vi seilte opp østkysten av Spitsbergen.