Jenter kan og vil, men får det ikke til

Høye hæler og rosa sminke skal rekruttere jenter til forskning, og kvinner undervurderes i søknadsprosesser. Kan det noen gang bli like mange kvinnelige som mannlige professorer?

How it works, ifølge xkcd. Fra: xkcd.com/385/

Jenter er i flertall i akademia helt fram til doktorgraden. Deretter topper menn statistikken. I august ble rapporten “Kvinner og menns karriereløp i norsk forskning” sluppet, uten at den detonerte som en bombe. Den bekrefter nemlig det vi allerede vet: Det er kvinner som tar mastergrad og menn som blir professorer. Som snart ferdig kvinnelig masterstudent innenfor realfag, ser jeg dette som lite trivelig fakta.

Sett under ett er 78 prosent av professorene i Norge menn. Forskjellen er størst innenfor realfag, der mennene har 85 prosent av professorstillingene. Rapporten som du kan lese et utdrag av her, beskriver dagens situasjon, og lanserer noen hypoteser om hvorfor situasjonen er som den er.

Forfatterne av rapporten, som forøvrig alle er kvinner, forklarer hva de tror er årsakene i et intervju på Forskningsrådets nettsider. De sier at betingelsene for at like mange kvinner som menn skal bli professorer i Norge absolutt er tilstede. Vi har høy grad av likestilling, og vi har ordninger som for eksempel ”professoropprykksordningen”, som gjør at høgskoledosenter og førsteamanuenser kan søke om opprykk til professor på bakgrunn av sin kompetanse. Det er likevel mange andre ting som kan forklare hvorfor det er mennene som har professorstillingene.

Hvorfor blir ikke kvinner professorer?

Kvinnelige akademikere i Norge utmerker seg med at de får flere barn enn kvinnelige akademikere i andre land. Dessuten har kvinnelige akademikere i større grad enn menn partnere som jobber mye og lenge, i følge Arbeidsforskningsinstituttets tidsbrukundersøkelse. Når kvinner ofte gjør mer husarbeid enn menn, som rapporten Likestilling Hjemme fra NOVA viser, kan man forestille seg at mannlige akademikere har mer tid til å bedrive karrierefremmende aktiviteter enn kvinner har.  Nettopp dette viser den samme tidsbrukundersøkelsen: Menn bruker mer tid til å skrive og posisjonere seg utenfor arbeidstiden. Kvinner er dessuten mer involvert i undervisning og administrasjon enn menn, noe som også tar tid.

Konkurrerer menn og kvinner på like vilkår?

Mange rare søk leder til kollokvium.no, “En kvinnelig forsker” er et av de. Fra twitter.com

Sexisme – diskriminering på grunnlag av kjønn – finnes også innenfor vitenskapen. En amerikansk studie viste at både mannlige og kvinnelige professorer rangerte en søknad på en stilling høyere dersom den kom fra en mann, selv om søknaden ellers var helt lik. Kvinners kompetanse blir rett og slett undervurdert. Direkte drittslenging til kvinner er heller ikke ukjent, noe som gjorde at CERN-forskeren Alexander Brown skreiv dette blogginnlegget om sexisme i forskning. Den som leser vil se at det dessverre er et nær utømmelig tema. Forsknings- og undringsbloggen kollokvium.no, som skriver om backstage naturvitenskap, får treff gjennom søket “en kvinnelig forsker”. Det viser at for enkelte er  mannlige forskere det normale. Da syns jeg rett og slett vi har et problem.

Science – it’s a girl thing

På bachelor- og masternivå er kvinner i flertall. De siste årene har kvinner også inntatt realfagene, som har vært et område der man har prioritert å øke andelen kvinnelige søkere. EU kjørte i sommer en kampanje kalt ”Science – it’s a girl thing”, som fikk mye pepper for å være usedvanlig kjønnsstereotyp. Se denne videoen fra kampanjen, og døm selv.

Astronom Meghan Gray syns ikke kampanjen er god, og forklarer hvorfor i denne videoen. Personlig får jeg ikke lyst til å begynne med vitenskap når jeg ser videoen fra den europeiske kommisjonen, og det er vel heller på grunn av andre kampanjer at det er så mange kvinner på lavere akademiske nivåer i dag. Nå er målet å øke andelen kvinner på de høyere akademiske nivåene.

I følge forskerne bak rapporten om karriereløp i norsk forskning bør undervisning og utdanning vektes mer, i stedet for den ensretta vektinga av publisering som eksisterer nå. Forskningsgruppa MERG på Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo gjør nettopp dette gjennom det interne systemet JIPPI. Her premierer de alle typer aktiviteter med penger til en felles fest, noe som fremmer arbeidsmiljø og indirekte legger vekt på mange typer vitenskapsformidling. JIPPI er en del av senterets plan for å bli et toppforskningsmiljø på kort tid.

Bart og utovertiss burde være unødvendig

Kvinnelige akademikeres kampmiddel?

Skrivinga av dette blogginnlegget gjør meg ikke akkurat oppløftet med tanke på en fremtidig vitenskapelig karriere, selv om jeg aldri har følt at kjønnet mitt har vært et problem i min biologistudenttilværelse (okei da, når jeg er på feltarbeid på fjellet i høljregn skulle jeg gjerne hatt utovertiss til utendørs dobesøk).

Jeg ringer hjem og spør mamma hvorfor pappa er professor og ikke hun, når begge har doktorgrad. Hun svarer ”Fordi han er mann. Men det er jo ganske oppskrytt å være professor”. Jeg håper jeg kan lese denne teksten på nytt om ti år, le av meg selv og klappe Norge på ryggen fordi vi knekte kjønnskoden og har like mange kvinnelige som mannlige professorer. Fram til da skriver jeg ferdig masteren og lar barten gro som kampmiddel til den kommende jobbsøkerprosessen.

 

  • idapie

    E føler at e lett hadde funnet frem te denna posten ettersom “bart, kvinnelige professorer, vitenskap” er høyt oppe på tagg lista mi!

    Flott post!
    Heia jente akademikere!
    Og hurra for professorer!
    Vil DU bli professor forresten, Anna?

  • Hanna Bjørgaas

    Utrolig bra og viktig post. Det er en illusjon å tro at den skeive kjønnsbalansen i akademia jevner seg ut med tida. Det finnes alt for mange glasstak som setter grenser for alt for mange kvinner. Vi må starte å finne, og knuse, disse glasstakene, i stedet for å tro at likestilling i den maktbastionen som akademia er, kommer av seg selv.

    Og fy flate for en rekrutteringskampanje! Hurra, vi kan få forske på leppestift, liksom..

  • nolldus

    Tror forklaringen er ganske enkel. Det er på post doc nivå det skjer. Der er det masse ‘nerdete’ menn som bare kjører på og ikke bryr seg så mye om andre ting i livet (stifte familie, etc.). Så lenge det er en forskjell mellom kjønnene her vil det da alltid dukke opp menn med sterkere CV’er når det skal tilsettes i faste stillinger. Har liten tro på forklaringen at menn i utgangspunktet preferes når kvinner/menn har like sterk CV i Norge – min erfaring er at det er motsatt. Men denne forklaringen er jo behagelig, men et feilskjær mht å få bedret kjønnsbalanse. Man kan altids diskutere hvor moralsk det er, men det eneste som ser ut til å hjelpe er radikal kjønnskvotering.

  • Eg trur kvinner utelukkar doktorgrad sidan ein ofte endar opp som ein eremitt med arbeidet sitt. Forskinga vil kreve mykje av ein, og då er det ikkje like mykje rom til å prioritere ungar, husarbeid, omsorg av foreldre, sosialt samvær med vener og andre frivillige verv ein måtte ha. Menn har muligens lettare for å droppe familietid, venekrinsen og fritidsinteresser?

    Dette er sjølvsagt generalisering av begge kjønna, og sjølv vil eg ikkje ta doktorgrad sidan eg vil nytte kompetansen frå mastergrada mi til å arbeide med noko meir konkret og praktisk i arbeidslivet. I tillegg ligg det mindre prestisje i å ta doktorgrad og å vere professor no enn før. Nokre av dei store selskapa seier jo sjølve at å ha doktorgrad ikkje nødvendigvis er ein fordel hjå dei, sidan ein då kan bli litt vel sær og ha altfor spesialisert kompetanse.

  • Anna

    Takk for kommentarer! jeg tror at dette kommer til å balansere seg med tida, hvis fokuset på kjønnsubalansen opprettholdes. Det har jo skjedd en stor endring på lavere nivå, som er nødvendig for at endringene på høyere nivå skal komme.

    Forskning krever mye, men som en venn av meg sa: syns ikke guttene kommer så godt ut av dette heller, hvor fett er det å være en asosial gnom som bare er opptatt av studiet sitt? Jeg tror at vi må endre spillereglene; ikke bare publisering må telle, men også det å undervise eller formidle, f.eks. er JIPPI-systemet til MERG er kanskje et lite skritt i riktig retning?

    Både gutter og jenter trenger å få utvida spillerommet sitt for hva som er sosialt tillatt. Jeg tror nemlig jenter oftere føler det sosiale presset for å måtte stille opp som barnevakt eller får pes for å alltid ta en øl for lite fordi man vil tidlig opp dagen etter. Kanskje man må bli flinkere til å mase på guttene om å være sosiale og komme seg hjem fra kontoret til familie og venner, mens jentene skal få litt mere slack og få lov til å være litt mer nerdete?

  • Det som forundrer meg er at ingen snakker om kulturen og idealene i akademia som årsak til at flere kvinner faktisk velger å hoppe av forskningsløpet. Akademia er konkurransepreget, hierarkisk og kritikkorientert, med krigsmetaforer hyppig i bruk for å beskrive forskningsprosesser og karriereløp. Mange opplever mangel på nysgjerrighet, åpenhet og deling, selv om man skulle tro det var viktig for å finne ut nye ting om verden. Kan det være slik at færre kvinner enn menn trigges av den akademiske kulturen, at de opplever den som kontraproduktiv og lite stimulerende, at de kan få det til, men ikke vil? Det tror jeg.

  • Kjersti

    Hei anna!
    Bra blogg, jeg har faktisk begynt å høre på ekko (viten og abels tårn) etter at du har begynt å dukke opp der. Helt supert informasjonsprogram!

    x-tanta mi er faktisk professor, i sosiologi med ekspertområde på likestilling.
    http://www.dagbladet.no/nyheter/2004/02/09/390398.html

    Hilsen Kjersti (og lukas)

    ps: vi ønsker mer om dachsnytt!