Inspirasjon i høstmørket

Når høstmørket kommer, regnet aldri slutter og arbeidsinnsatsen er på bånn, ser jeg dokumentaren om Fermats siste teorem. 

Se dette klippet fra Simon Singhs dokumentar “Fermats siste teorem”. Dokumentaren handler om matematikeren Andrew Wiley som løste en over 300 år gammel matematisk gåte, et av de mest berømte matematiske teoremene i historien. I dette klippet beskriver han hvordan han opplever matematikk. Det er som å snuble rundt i et mørk rom, der man blir kjent med hver del av møblementet. Plutselig skrus lyset på, og du ser alle møblene sammen, du ser sammenhengen. Deretter beskriver Wiley hvordan han plutselig så sammenhenger han ikke hadde sett før. Han overveldes av følelser når han skal beskrive sitt livs viktigste funn.

Dedikasjonen

Hvorfor starte et blogginnlegg med dette klippet? Wiley er den mest fantastiske nerden jeg kjenner til. Han viser en enorm dedikasjon. I syv år jobbet han i all hemmelighet med å finne svaret på en gåte, et svar som kanskje ikke eksisterte. Det er ikke rart at han begynner å gråte når han skal beskrive hva det er han har funnet.

Pierre de Fermat, mannen bak et av historiens mest berømte matematiske teoremer. Bilde fra Wikimedia Commons.

Jeg blir så utrolig imponert over denne lidenskapen. Mine medstudenter og jeg kan bare drømme om å gjøre en like stor vitenskapelig oppdagelse som Wiley. Jeg tror likevel alle kan kjenne seg igjen i beskrivelsen av å famle rundt i mørket og bare forstå bruddstykker, før lyset plutselig skrus på og du ser sammenhengen i det du driver med. For min egen del skjedde det da jeg endelig skjønte hva det var jeg dreiv med i masteroppgaven min. “Jøss, er det sånn det henger sammen”, tenkte jeg. Og skreiv ned en setning som beskrev sammenhengen som nettopp hadde gått opp for meg. Etterpå så jeg at denne setningen var omtrent det samme som veilederen min sitt forslag til tittel på oppgaven min. Da følte jeg meg ikke like smart som sekundet før, men det er jo greit å skjønne hva man driver med på et eller annet tidspunkt i alle fall.

Wileys dedikasjon inspirerer meg til å ville fortsette med forskning. Hvis litt tørr matematikk kan gi en person så mye glede, da må jo den levende biologien være veien til evig lykke?

Kristine Bonnevie

Som biologistudent i Oslo holder jeg hus i Kristine Bonnevies hus på Blindern. Noe av det første vi lærte da vi begynte som unge og forvirra bachelorstudenter, var at Kristine Bonnevie var Norges første kvinnelige professor. Som tidligere Rød Ungdom-aktivist og feminist på min hals syns jeg det var stas at den første kvinnelige professoren var biolog, men tenkte ikke så mye mer over det. Nå har jeg lest en biografi om henne, og hennes bredde, iver og arbeidsinnsats på mange felt er definitivt inspirerende på mørke kvelder.

Boka “Kristine Bonnevie – et forskerliv” av Nordal, Hessen og Lie beskriver Bonnevie som forsker, medmenneske og forbilde. Hun forsket på marine invertebrater, celledeling og arvelighet. Hun lagde studenthjem, skaffet studentene mat under første verdenskrig, og skrev populærvitenskapelige bøker. Hun var reservemor for tantebarna sine, hadde en hytte i Rondane som alltid var full av gjester, og hun var politisk engasjert. Jeg blir mektig imponert over arbeidsinnsatsen og utretteligheten. Det virker som om hun aldri hadde en rolig dag.

Bonnevie er et forbilde for mange kvinnelige akademikere. Hun var en av de første kvinnene til å ta doktorgrad i Norge, og hun banet vei for resten av oss.

Kristine Bonnevie, Norges første kvinnelige professor. Bilde fra Wikimedia Commons.

Men selv sier hun i et intervju med Aftenposten i 1937: “Kvinnesak derimot har jeg aldri hatt tid til å befatte meg med. Jeg har hatt så mer enn nok i mitt arbeide […]”. Som forfatterne påpeker i boken er dette ikke helt sant, hun har blant annet deltatt i debatter om kvinner i akademia og startet en akademisk kvinneklubb. Boka om Bonnevie forteller meg at man kan nå de akademiske målene man vil, selv med mye motstand. Og dersom du trodde kvinnediskrimineringa i akademia var over syns jeg du skal ta en titt på denne artikkelen som handler om at mannlige og kvinnelige akademikere rangeres forskjellig ut fra sitt kjønn når de søker jobb. En popularisert forklaring av studien finner du i bunnen av dette blogginnlegget. Å gå inn i Kristine Bonnevies hus fem dager i uka får meg til å tenke på at det meste er mulig.

Rutinepreget livsglede

Min siste, men minst like viktige inspirasjonskilde er litt latterlig, men ganske trivelig. Det er nemlig hunden min. Hver eneste bidige morgen er hun helt latterlig glad. Det er nok fordi hun er et matvrak som gleder seg sinnssykt til frokost. Når vekkerklokka ringer kan jeg være sikker på å bli stirret intenst på av et par brune hundeøyne. Med en gang jeg viser tegn til liv, er hun der og logrer som en gærning. Straks jeg står opp blir hun så glad at hun kræsjer i gangdøra, snurrer rundt på gulvet og gjør alle triksene hun kan for å se om maten blir servert raskere. Man må jo bare bli inspirert av så mye livsglede for så rutineprega ting? Da er det ikke annet å gjøre enn å stå opp, servere frokost, smile, og tusle opp til Blindern og en ny arbeidsdag.

  • idapie

    Glimrende innlegg – som alltid, Anna!
    Nå ska e ta bilen fatt og suse henn på Flødeviga og aldersbestemme torskeskjell med ett smil! 😀

  • anette

    Fantastisk! Ble både rørt, inspirert og til og med litt lykkelig av filmklippet innledningsvis. Så fint! (Og for et fantastisk kontor!)