Hvorfor litteraturvitenskap?

Anne Charlotte Bruheim er en av masterbloggens tre masterbloggere. I stedet for å blogge om en ferdig masteroppgave, serverer masterbloggerne innblikk i hvordan en studerende og forskende masterstudent jobber. Anne Charlotte er den av masterbloggerne som er kommet lengst i prosessen og er i ferd med å spikre sin prosjektskisse. Her er hennes tredje innlegg til masterbloggen.

-Litteraturvitenskapen er det ideelle akademiske tilfluktsstedet for den frie intellektuelle, sier førstelektor Frode Helmich Pedersen ved Universitetet i Bergen. Han er seminarleder for et kurs i tolknings- og metodelære ved masterstudiet i litteraturvitenskap denne høsten. Pedersen mener at litteraturvitere står svært fritt til å definere sine egne interesser og at den generalistiske tilnærmingen til den vestlige lærdomstradisjonen er noe av det som gjør faget interessant.

Skapt sånn eller blitt sånn?

Selv begynte jeg på etterutdanning i 2008. Valget stod da mellom nordisk og litteraturvitenskap. Min far, Tormod Valaker, som er filolog drev aktiv lobbybirksomhet for at jeg skulle velge nordisk. Allerde før skolepliktig alder hadde jeg  vært med ham på en rekke nordiskseminarer. Opp gjennom årene har jeg også blitt foret med argumenter om fagets fortreffelighet. Nordisk er, sier min far, er et fag med bredde og en sikker vei til jobb i skolen. Jeg kan godt tenke meg å jobbe innen videregående opplæring. Det er likevel fortellinger og fortellerkunst som er min store lidenskap. Derfor måtte det bli litteraturvitenskap.

Jeg erfarte tidlig i studiene at narrativ kunnskap og teorier belyser et mye bredere spekter av tekster enn nettopp de skjønnlitterære. Jeg begynte gradvis å lese informasjonsmateriell, aviser og ulike utspill i offentligheten på en ny måte. Alle universitetetsstudier bidrar selvsagt til god lesepraksis, blikk for tekststruktur og kildekritikk. Jeg tror likevel at litteraturstudier har bidratt til å gjøre meg spesielt observant hva fortellerstemmer, synsvinkler, tematisk utvalg og ulike fortellertekninske grep angår.

Hvorfor aviser?

Som jeg tidligere har vært inne på var veien fra skjønnlitteratur til aviser kort. Det er flere år siden jeg bestemte meg for en gang å skrive en masteroppgave om seksuelle overgrep mot barn. Alle førskolelærere, uten unntak, som jeg har snakket med, ønsker mer kunnskap om hvordan vi kan hjelpe overgrepsutsatte barn. I 2003 skrev jeg derfor en semesteroppgave om temaet i sosialpedagogikk. Etter det bestemte jeg meg for å skrive en masteroppgave om barn som utsettes for seksuelle overgrep. Jeg arbeidet da på en barnevernsinstitusjon og i ledige stunder prøvde jeg å lese meg opp på feltet. Det var lett å finne fagbøker og artikler om viktigheten av å følge opp utsatte barn, organisering av hjelpetilbudet og faktorer som bør utløse bekymring. Tanken om å undersøke avisene, begynte så smått å ta form.

Send meg gjerne en mail om du kjenner til andre slike arbeider!

Jakten på et brudd i pressefortellinger om seksuelle overgrep mot barn

Det litteraturvitenskapelige blikket er trent på å lokalisere brudd i tekster, altså punkter der tekstens innhold, form eller tema eventuelt endrer retning. Jeg er på jakt etter om det finnes et eller flere tilsvarende brudd i pressedekningen av overgrepssaker mot barn. I så fall vil jeg vite nøyaktig når og om sakene endret karakter fra å bli referert objektivt i små frimerkenotiser til at sakene ble tabloidisert. Gjennom en sammenstilling av disse to ytterpunkene ønsker jeg å understreke behovet for en seriøs pressedekning som bidrar med nødvendig kunnskap, samtidig som vi unngår at utsatte barn settes i en vanskelig situasjon.

Vær varsom

Problemstillingen som staker ut kursen for arbeidet mitt er, som tidligere nevnt, spørsmålet: Tok avisenes fremstillinger av overgrep mot barn en ny retning på 1970-tallet? For å lette innsamlingen av informasjon har jeg også flere underspørsmål. Ett av dem er hvem journalistene faktisk utviser størst varsomhet overfor i disse sakene. Er det de utsatte eller er det de tiltalte?

Det er selvsagt altfor tidlig å si om det finnes noen motsetninger eller mønster i dette, men jeg synes aspektet er svært interessant. Utgangspunktet for hele undersøkelsen var en antakelse om at den offentlige samtalen om seksuelle overgrep mot barn har lange tradisjoner. Jeg ble nysgjerrig på om det faktisk stemmer og om måten vi snakker om fenomenet har endret seg. Noe av det jeg lurer mest på er om jeg vil finne vurderinger av de utsatte sin ”skikkelighet” eller antatte mangel på sådan, i avisenes spalter. Jeg vil også undersøke om faktorer som klassebakgrunn, maktforhold eller ryktet til de involverte blir nevnt i sakene.

Frem til neste gang fortsetter jeg arbeidet med prosjektbeskrivelsen og en øvingsoppgave i grunnkurset. En vakker dag blir forhåpentligvis prosjektbeskrivelsen godkjent. Da er sjansene store for at jeg deler den Masterbloggens lesere.

Ellers gleder jeg meg til å lese mer fra Helene i Oslo og og Linn i London. Lykke til med studiene så lenge.