Hva skiller fiksjonslitteratur og pressefortellinger?

Her i Bergen nærmer høstferien seg og værgudene viser seg fra sin mest sjarmerende side. Prosjektbeskrivelsen skal inn 25. november og for første gang på uminnelige tider ligger jeg relativt godt an tidsmessig.

Lille Lungårdsvann i høstsol

Lille Lungårdsvann i høstsol

Jeg holder på med en undersøkelse av 1970-tallets fortellinger om seksuelle overgrep mot barn. Hovedfokuset ligger på vilkårene for og innholdet i avisfortellinger om overgrep.

  • Går det an å trekke en tydelig grense mellom fiksjonslitteratur og pressedekning?
  • Hvor skal eventuelt en slik grense gå og hvem skal dra den?

Når journalister for eksempel begynner å dikte opp kallenavn på mistenkte i rettssaker er de, etter min mening, for nær grensen til fiksjonslitteraturen. Intensjonen min er å prøve å belyse bl.a dette spørsmålet ved å forske på de narrative aspektene ved avisfortellinger.

I det første innlegget mitt her på masterbloggen skrev jeg at jeg skal se på språkbruk, retoriske- og fortellertekninske grep i avisartikler om seksuelle overgrep mot barn. Aspekter som forholdet mellom aksjonstid og fortellertid og ikke minst perspektivet i sakene er mine sentrale spørsmål.

  • Hvor velger journalistene å legge synsvinkelen når de dekker overgrepssaker?

Jeg leter også etter eventuelle ordspill, metaforer, billedbruk og jeg ser generelt på ordbruken i artiklene.

Fortellinger skrives alltid innenfor en kontekst. Både journalister, forfattere og andre forholder seg til holdninger, ideer og strømninger i tiden.  Spørsmålet er i hvor stor grad skribenter blir påvirket og om dette går an å etterspore i tekstene deres. Det er slett ikke sikkert at dette kan etterspores; likevel har jeg aspektet i bakhodet under arbeidet.

Hovedbiblioteket i Bergen

Her har jeg alt satt mange timer

Universitet i Bergen HF-bygget

HF-fakultetet i Bergen

Endringer i vilkårene til utsatte barn

En av de tingene jeg leter etter er det offentlige ordskiftet som går forut for viktige endringer i hjelpetilbudet til volds- og overgrepsutsatte barn.
Et eksempel på nytenkning rundt hvordan hjelpetilbudet til utsatte barn kan organiseres er Barnehusene Der skal overgrepsutsatte barn få all nødvendig hjelp under ett og samme tak.  Jeg er opptatt av hva som initierte debatten som ledet frem til f. eks vedtaket om etablering av Barnehusene. Når startet debatten, hvem deltok i den og når tok politikerne del i ordskiftet?

Tilbake til 1970-tallet

Nå holder jeg på å utarbeide prosjektbeskrivelsen til masteroppgaven. Jeg får masse tips og kyndig veiledning på de to innføringsemnene som jeg følger denne høsten. Det ene emnet er et litteraturvitenskapelig grunnkurs der hovedvekten ligger på utarbeidelse av prosjektbeskrivelsen. Det andre emnet er et kurs i litteraturvitenskapelig tolknings- og metodelære.

I prosjektbeskrivelsen vil jeg si noe om hvilke teoretikere jeg skal legge hovedvekt på. Jeg skrev i det første innlegget mitt at jeg skal bruke Barthes til å belyse de fortellertekniske aspektene i artiklene. Professor Erling Aadland, som er seminarleder for det litteraturvitenskapelige grunnkurset som jeg tar, har anbefalt meg å bruke Jakob Lothe. Lothe er litteraturviter og professor i engelsk litteratur ved Universitet i Oslo, et viktig navn innen vårt pensum i narrasjon. Gérard Genette er en annen sentral skikkelse innen dette feltet, som jeg også må lese meg opp på den nærmeste tiden. Etter det forrige masterblogginnlegget mitt la fagredaktør i Masterbloggen Anitra Figenschou inn et tips i kommentarfeltet om 3 andre bøker som også kan belyse emnet.  De skal jeg se nærmere på.

Ellers har jeg bestemt meg for at Bergens Tidende er en av avisene som skal under lupen.

Jeg trenger en avis til, men hvilken det blir henger fremdeles litt i løse luften. Jeg tar gjerne i mot tips:-)

Utfordringen min nå er å la aviser være aviser og gi meg videre i kast med navn som Umberto Eco, semiotikeren og filosofen som mange kjenner som forfatteren av 1980-tallets store salgssuksess Rosens navn, og dekonstruksjonisten Paul de Man. Han hevdet at alt språk er figurativt og derfor retorisk. Sannheten blir en funksjon av språket som manes frem av retoriske figurer.

Førstelektor Frode Helmich Pedersen,  som er emneansvarlig for kurset i Litteraturvitenskapelig tolknings- og metodelære fortalte oss om en diskusjon som Paul de Man hadde med en annen kjent teoretiker, Harold Bloom, rundt sannhetsbegrepet. Da Paul de Man hevdet at han hadde funnet en metode for å finne sannheten, skal Harold Bloom ha svart noe sånt som at “There is no method, there is only the self”. Selv går jeg til verket med en oppfatning av at sannheten er uløselig knyttet til fremstillinger og fortolkning.

Hvor lang tid har jeg?

Jeg planlegger å bruke to år på masteroppgaven i litteraturvitenskap. Det første året skal jeg gjennom 4 kurs a 15 studiepoeng. Det andre året er viet selvstendig arbeid med oppgaven, under veiledning.

Oppgave eller ikke: I går løftet jeg ikke en finger for å gjøre oppgaven ferdig. Da var jeg nemlig på et seminar om Rødhette 😉