Høstmedisin

Høsten; regn og mørke lister seg inn på studenten som trodde sommeren skulle vare evig. Det gjør den aldri. Hva kan man gjøre som masterstudent for å unngå høstdepresjonen? Man kan kanskje fylle dagene med så mye spennende at man ikke har tid til å tenke over at lyset forsvinner. Den aller beste medisinen er nok å dra utenlands på konferanse.

Det er ikke lett å komme seg ut av sengen når man vet at det er mørkt når man drar hjemmefra, og mørkt når man drar hjem om kvelden. Da er det heller ikke alltid lett å finne motivasjonen. Som masterstudent midt i skrivekjøret er man som regel innelåst på kontoret, og må vente med å se dagens lys til enten sola snur eller oppgaven er levert.

Det trenger ikke alltid å være slik, enhver masterstudent kan gjøre mye for å komme seg ut blant folk, og det trenger ikke nødvendigvis å være faglig irrelevant. Hvorfor ikke bruke høsten på å få foten innenfor det akademiske miljøet gjennom å dra på en konferanse? Innenfor alle fagfelt  er det som regel interessante konferanser å delta på i høstsemesteret.

Oxford, en vakker by fylt av mye historie

Jeg ble tipset om en konferanse om vertebratpaleontologi av en samlingsansvarlig på Naturhistorisk Museum i universitetsbyen Oxford; dit Darwin dro for rundt 150 år siden for å diskutere evolusjon. Jeg tenkte det ville være fint å få prate med andre mennesker enn veilederen min, Jørn Hurum, om utdødde virveldyr. Det merkes at det er et lite miljø i Norge, når det er kun han og jeg i hele landet som driver med vertebratpaleontologi. Så jeg bestemte meg for å dra, alene, til en konferanse i Oxford, uten peiling på hva som ventet.

 

Naturhistorisk Museum i Oxford

Konferansen het «Symposium of Vertebrate Paleontology and Comparative Anatomy», og besto i all hovedsak av forskere og amatørsamlere fra Storbritannia, med noen deltakere fra resten av Europa og USA. Det var foredrag om alt fra nye arter av flyveøgler til måten man kan bestemme gangarten til en dinosaur ut ifra CT-skanning av fotspor. Jeg må innrømme at tanken på å være omkring høyt utdannede folk som ikke hadde peiling på hvem jeg var eller hvorfor jeg var der, skremte meg litt. Det som imidlertid er fint med å dra på små konferanser hvor du ikke kjenner noen, er at du blir tvunget til å bli kjent med folk raskt. Jeg presenterte meg selv for marinreptilekspert Richard Forrest, som introduserte meg videre til resten av fiskeøglegjengen. Det var utrolig gøy å «nørde» med andre fiskeøgleforskere og -studenter. De har hvert fall ikke et ansiktsuttrykk som sier «du må være gal», når man snakker til dem om fiskeøgler. Jeg kjedet meg ikke et sekund.

Når man tenker over at ordet «symposium» betyr «å drikke», kan man tenke seg hva ettermiddagens aktiviteter gikk ut på.

Menyen til konferansemiddagen. Da er det godt å være student, og betale kun et par 100 lapper for en så fin middag er vel verdt!

Det var kveldssamlinger etter dagens foredrag med gratis vin og snacks, ikke noe å klage over der. Det var her mesteparten av minglingen og den alvorlige forskningspraten gikk for seg, typisk paleontologer. Siste dagen var det en felles middag på et av de berømte colleges i Oxford; St. Cross college. Jeg ble dratt med av en usedvanlig koselig amatørsamler av marine reptiler til å sette meg med veteranene. Det var morsomt å spise middag med folkene som har skrevet bøkene og artiklene i bokhylla mi, det viste seg at også de er menneskelige.

Det viktigste med å dra på en konferanse er at man får nye kontakter. Ved slutten av konferansen fikk jeg flere invitasjoner til å se privatsamlinger og museumssamlinger. Jeg fikk også høre om et par utlyste doktorgradsstillinger på fiskeøgler, noe som er superaktuelt for meg om ikke alt for lenge. Så kanskje blir det England på meg neste år, hvem vet?

Konklusjon: Det lønner seg å dra på konferanser innenfor fagfeltet sitt, spesielt hvis man vil fortsette innenfor akademia.