Et humlekapittel er ferdig

Det tok sin tid, men nå er jeg endelig ferdig med mastergraden. Ferdig som i HELT ferdig!

Årevis med humler, rødkløver, honningbier, statistikk og ikke minst utsettelser er over.

I det jeg var ferdig med forsvaret av oppgaven og hadde fått vite resultatet, trillet tårene ukontrollert. Ikke fordi jeg var skuffet, men av lettelse, utmattelse og en smule vantro. Det var da det gikk opp for meg hvor viktig den masteren hadde blitt. Hvor mye det betyr å faktisk få til noe til tross for at oddsene ikke var helt på min side. Og ikke minst, hvor mye jeg faktisk har lyst til å fortsette med forskning.

Ikke så lett som jeg trodde

Det føles så uendelig lenge siden jeg spent sendte en mail til han som skulle bli min hovedveileder. Og det er jo veldig lenge siden. Mye lenger enn en master vanligvis tar, og mye lenger enn jeg hadde trodd at jeg kom til bruke.

Kjekk og grei som jeg var tenkte jeg alltid at en master ikke kunne være så fryktelig «big deal». Men joda, det kan det virkelig.

Fulltreffer på tema, men skrantende helse

Svaret på mailen kom, og jeg kunne gjerne få bli med på et prosjekt om pollinering av epler og rødkløver. Jeg skal innrømme at jeg var litt gira da, for av en eller annen grunn hadde jeg fryktelig lyst å skrive om pollinering i landbruket.

Sommeren kom og jeg fikk være med i felt. Ekte godværsbiologi, ettersom feltarbeidet måtte utføres i temperaturer over 15 grader og uten regn og våt vegetasjon. Det ble en spennende men slitsom sommer, for jeg var syk allerede selv om jeg nektet å innse det selv.

Jeg skal, jeg vil, men får jeg det til?

Siden den gang har det vært mye start og stopp. Mye usikkerhet forbundet med om jeg gjorde meg selv enda dårligere ved å studere, og om det lureste ville være å slutte. Mye sinne hver gang jeg har hatt tiden til rådighet, men er blitt forhindret fra å jobbe av min egen kropp.

Men, jeg har en ukuelig optimist i ryggmargen, og uansett hvor mørkt det har sett ut har den hele tiden vært skråsikker på at «det her, det fikser du». Også hadde jeg jo så lyst til å fullføre. Det var aldri noe tvil om hvorfor jeg fortsatte, for det er det her jeg vil. Jeg har funnet det jeg trives aller best med, og det er takket være sykdommen at jeg er blitt så klar over det.

Fornøyd med valget

Man kan sikkert si mye om å på død og liv skulle fullføre en master selv om kroppen i utgangspunktet sier stopp. Det har slett ikke vært en udelt positiv opplevelse, men jeg er veldig glad for at jeg valgte å prøve.

I de periodene jeg har vært frisk nok har det vært veldig godt å ha noe litt utfordrende å holde på med, og å ha noe annet å identifisere meg med enn bare det å være syk.

Jeg var så heldig å få jobbe med noe jeg ønsket sterkt selv, og hadde veldig dyktige veiledere som backet meg og viste stor forståelse for situasjonen. Uten det hadde det vært vanskelig å få til en masteroppgave.

Underveis har jeg gjort meg flere erfaringer om hva som har vært viktig for at det skulle kunne gå an å fortsette å studere selv som langvarig syk:

  • Å være åpen og ærlig
    Jeg har ikke møtt annet enn forståelse og godvilje når jeg har vært åpen om min situasjon til de som har trengt å vite noe. Det gjelder å være tidlig ute og gi et reelt bilde av situasjonen så du kan få best mulig hjelp. Det blir lettere for alle involverte om man spiller med åpne kort, så slipper man for mange overraskelser underveis.
  • Å finne riktig veileder
    Å finne en eller flere veiledere som du kommer godt overens med og som forstår situasjonen blir ekstra viktig når man har tilleggsutfordringer som for eksempel sykdom.
  • Ikke bare en ulempe
    Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Husk at det å sjonglere masterlivet kan være utfordrende for de fleste. For de som er frisk og rask er det ofte mange andre tidstyver utenom masterskrivingen som for eksempel deltidsjobber og diverse verv. I det store og det hele er det ikke sikkert at de ender opp med så mye bedre tid, sånn egentlig. Det gjelder å minne seg selv om fordelene en gang i blant.

Hva nå?

Nå er det allerede en god stund siden masteren var fullført og livet gikk videre. Jeg er på bedringens vei, og krysser alt jeg har for at jobbsøking snart kan ta til. Og mens jeg venter på å bli helt frisk skal jeg lese Agatha Christie og drikke varm sjokolade under et pledd i høstmørket. For det er nemlig sånt man kan når masteren er ute av verden.

Også skal jeg selvfølgelig lære enda litt mer om humler. For selv om et humlekapittel er avsluttet, er det vel ingenting i veien for å begynne på et nytt?