Den store Englandsturnéen

Jeg er på Englandsturné for å se på fiskeøgler på de store naturhistoriske museumssamlingene i London, Oxford og Cambridge. Grunnen til at jeg tar denne turen, er for å sammenligne Svalbard fiskeøglen jeg beskriver i masteroppgaven min med noen fiskeøgler fra England. Disse er fra omtrent samme tidsperiode, og kan dermed være fra samme gruppe, eller mulig samme art. Storbritannia har også mye større samlinger enn det vi har i Norge, av den grunn er det nyttig for meg for å lære litt om diversiteten til fiskeøglene som gruppe. Jeg springer derfor rundt på de største paleontologiske samlingene i Storbritannia og tar bilder av fiskeøgleknokler. Var et mirakel at jeg kom fram på grunn av vekterstreiken på Gardemoenflyplass, men det er en annen historie. Lurer du på hva som fins bak kulissene? Her får du se.

 

Litt historie må man jo ha

Maleri av "Øgledamen" May Anning (Kilde: Wikimedia Commons)

England har stor tradisjon for å samle på naturhistoriske artikler, noe som har interessert både fattige og rike i flere hundre år. Naturhistorisk museum i London ble bygget i 1881, for å romme den overfloden av materiale fra «The British Museum», som også er i London. Mye av den paleontologiske samlingen stammer fra innsamling som ble gjort på sent 1800-tallet og tidlig 1900-tallet, som var stortiden for dinosauroppdagelser. Mesteparten av alle eksemplarene i samlingene har blitt donert av privatpersoner. Dette har mange positive sider, men også negative. Det positive er at man får ofte mye bra materiale, men det hender at samleren har ikke dokumentert hvor fossilet kom fra. Dokumentering av funnsted er en veldig viktig del av fossilsamling. Hvis man ikke vet hvor den kommer fra, kan man ikke være sikker på tidsperioden den levde i. Disse fossilene er også ofte feilbeskrivet, som jeg merket mye på den marinereptil samlingen.  Heldigvis er det jo alltid noen kjempe flinke ikke-fagfolk som kan sine saker. Et fint eksempel er den berømte fossilkvinnen Mary Anning og hennes bror Joseph Anning. Mary Anning kom fra en fattig familie på 1800-tallet, i kystbyen Lymne Regis i England. Hun og broren hjalp til å forsørge familien ved å plukke og selge fossiler ved stranden. Hun var den første til å finne fossiler av både fiskeøgler, svaneøgler og de første engelske flyveøglene. Mary Anning vekte oppmerksomhet i vitenskapsmiljøet, som i all hovedsak besto av rike gentlemens på den tiden. Uheldigvis for Mary Anning var hun både fattig og kvinne; to sosiale statuser som passet heller dårlig inn i det høyprofilerte vitenskapsmiljøet. Til og med om hun hadde mer kunnskap om fossilene enn de professorene som beskrev dem. Nå i senere tid har hun blitt nevnt som blant topp 10 vitenskapskvinner i vår tid. Store deler av marine reptil samlingen i London stammer fra hennes samlingsturer. Det berømte tungetvisterdiktet : “She sells, sea shells on the sea shore», handler om henne(Prøv å si den 10 ganger, så raskt du kan på rappen). En ekte “Øgledame”!

Første stopp: Oxford

Mitt første møte med byen, til tross fra at jeg er født i Sør-England. En fin liten koselig by, med mye busstrafikk og masse folk. Jeg møtte opp i regnværet på museet tidlig torsdag morgen, og ble tatt imot av en koselig dame, samlingsansvarlig Eliza. Hun etterlot meg nede i kjelleren til «Oxford University Museum of Natural History», hvor samlingene er. Der satt jeg hele dagen, og fikk leke på egenhånd. Selve samlingsrommet var på størrelse med et normalt klasserom, men stappet opp til taket av dinosaurknokler og marine reptiler. Alt fra T-rex hodeskalleavstøpninger til baby fiskeøgler, noen annet enn det UiO kan tilby. Jeg skulle egentlig se på fiskeøgler fra tidsperioden øvre jura, men brukte en del tid på å stirre på dinosaurknoklene til Iguanadon og Megalosaurus, som forresten var de første dinosaurene som ble funnet noensinne. Jeg tok over 600 bilder av de forskjellige knoklene fra skuffene. Hendene mine ble kjempesvarte av støvlaget som lå på knoklene, for de hadde sikkert ikke flyttet seg på minst 50 år. Enkelte deler holdt på å løse opp, og det bare ved berøring. Det er veldig synd at fossilene ikke blir vedlikeholdt, men museet har jo en stor samling og få ansatte. Etter fotoarbeidet tok jeg tiden til å titte rundt på utstillingene på museet. Et meget fint og lite museum, som minnet meg veldig om Naturhistorisk Museum i Oslo: Masse utstoppete dyr og en hel haug med skjeletter! I følge en av de gamle professorene på bygget, var en av øglene(den på bildet under) kjøpt inn for en fjerdedel av museets årsbudsjett 60-70 år siden. De som jobbet på museet på den iden fikk ikke lønn på grunn av det, men fikk tatt med seg et mikroskop istedenfor. Vel verdt innkjøpet i følge meg, for man kan se avtrykket etter huden. Det er svært sjeldent å finne et så fint fossil.  Jeg kommer tilbake til museet i Oxford i september for å delta på en paleontologisk konferanse, noe jeg gleder meg veldig til.

 

Den berømte kjempe dyre fiskeøglen utstilt på Oxford museet. Man kan se avtrykket etter huden i skiferen rundt skjelettet. (Foto: Aubrey Roberts)

London calling

Naturhistorisk Museum i London har en av de største samlingene i Europa, med over 70 millioner eksemplarer av alt fra sommerfugler til mineraler. Jeg dro en gang tidligere i vinter, men samlingen av fiskeøgler fra øvre jura var så stor at jeg rakk ikke å se igjennom halvparten en gang. Museet i seg selv er så stort at man rekker ikke å se alt på en dag, men det man ikke vanligvis ser er enda større. Museet har 7 etasjer med lagringsplass for samlingene i sine, i tillegg har de et annet lokale hvor de lagrer de største objektene. Jeg skulle da som alltid ned i kjelleren for å se og ta bilder av mine kjære fiskeøgler. Bilder av området og fossilene kunne jeg ikke legge ut, for jeg måtte signere noe som nektet meg å gjøre det. Men kjelleren besto i all hovedsak av hyller enten fullt med skuffer eller hyller av fiskeøgler. Mange av skuffene hadde ikke blitt rørt på kanskje 100 år, og etikettene var skrevet hovedsakelig i 1878 altså omtrent uforståelige. Eksemplarene var likevel fantastiske å se på , og jeg fant mye nyttig. Etter at jeg ble kastet ut klokken fire, brukte jeg litt tid på å beundre øglehallen. Det er en hel gang bare dekket fra gulv til tak av marin reptiler fra England, noe helt for seg selv. Våre to fiskeøgler som henger på veggen i Oslo er ingen ting i forhold (Se bildet under).

 

Øglehallen på Naturhistorisk Museum i London, (Kilde: Wikimedia Commons)

Til slutt: Cambridge, men først shopping

Blir min første tur til denne byen også. Uheldigvis skal jeg til Cambridge etter denne bloggen blir publisert, men regner med at den er omtrent som Oxford. Jeg skal dessuten kose meg på shopping i London i helgen, noen fordeler med masteroppgave må det vel være. Vi snakkes etter sommeren!