Begynnelsen på resten av livet

Oh yeah! Masteroppgaven er fullført og jeg kan kalle meg bioteknolog. En uforglemmelig og stressende periode er over, og det skremmende voksenlivet venter.

To år med masterarbeid er plutselig unnagjort. Jeg føler jeg har strevd lenge og lært så mye nytt, men samtidig har det gått overraskende fort. Tenk at det allerede er fem år siden jeg flyttet hit til Trondheim og bega meg ut på noe jeg egentlig ikke var sikker på i det hele tatt. Heldigvis viste det seg at jeg valgte rett, og nå har jeg en ”Master of Science” i bagasjen.

Hurra, endelig ferdig med mastergraden! (Figur: http://www.abcteach.com)

Hurra, endelig ferdig med mastergraden! (Figur: abcteach.com)

En kløpper på gruing

Jeg liker å være godt forberedt til ting, og vil helst ha tenkt gjennom alt og planlagt det som går an å planlegge god tid i forveien. Det er jo vel og bra, tenker dere. Joda, det er jo forsåvidt det.  Det er bare det at den forberedelsen gjelder også når det kommer til det å grue seg og se for seg det verste som kan skje. Helt siden jeg leverte masteren min 15. mai og frem til jeg hadde mastereksamen 14. juni har jeg nemlig gått og bekymret meg for hvordan det skulle gå. Egentlig har jeg gruet meg enda lenger til denne eksamenen, men det var først etter jeg hadde levert oppgaven at det virkelig tok til. Jeg slet med å få sove ordentlig, og det var veldig dumt med tanke på alt jeg skulle lese. Mastereksamen for oss på institutt for biologi består nemlig ikke bare av å forsvare oppgaven, men også høring i et spesialpensum. Dette er et pensum som du velger selv, men det skal være relevant for masteren. Jeg hadde om animalsk cellekultur og om legemiddelutvikling. Det var i grunnen veldig spennende, men det krevde en god del å sette seg ned med bøkene etter den intensive innspurten før innlevering av masteroppgaven.

Hjertet løp løpsk

Siste dagen før mastereksamen toppet nervøsiteten seg. Kunne det egentlig bli verre? Jeg så for meg at jeg kanskje kom til å besvime når jeg skulle gå inn i eksamensrommet. Eller kanskje jeg kom til å kaste opp? Jeg leste febrilsk over alle notatene mine for å prøve å få oversikt over alt. Det føltes som om alt jeg hadde lest de siste ukene hadde forlatt hjernen min og at bekymringa hadde tatt over all plassen. Da jeg la meg den natta begynte hjertet mitt å dunke så hardt at det var nesten så kjæresten min lå og hoppet ved siden av meg i senga. Jeg klarte ikke å roe meg ned. ”Nå kommer det i hvert fall til å gå dårlig når jeg ikke fikk sove! Sov, Trine! Sov nå! Men tenk hvis jeg får hjerneteppe og glemmer alt jeg har lest! Og tenk hvis jeg ikke får betalt for alt strevet med masteroppgaven! Hva var nå igjen den femte ulempen med cellekultur?! Jeg vet det var fem punkter! Hjelp, jeg husker ingenting!” Sånn kvernet jeg om og om igjen – hele natta.

Stakkars hjertet mitt! Å grue seg tar på! (Figur: pfitblog.com)

Stakkars hjertet mitt! Å grue seg tar på! (Figur: pfitblog.com)

Den store dagen

“Velkommen til Trine Skulands mastereksamen! Dette er en stor dag for Trine, og en stor dag for oss!”

Nå gjelder det. Jeg hadde klart å presse ned litt frokost og pulsen hadde roet seg noe. Hjertet var vel helt utslitt etter nattens maraton. Det var akkurat som om jeg hadde brukt opp all nervøsiteten i forkant, for da de begynte å spør meg var jeg overraskende behersket og snakket i vei om kreftceller og biolegemidler. Det er klart jeg stotret litt i begynnelsen, men de sa jeg virket rolig og selvsikker. Jeg tok til og med en tur på tavla for å tegne og forklare. Det gikk heldigvis veldig bra, og jeg hadde kastet bort en hel masse energi på å engste meg – som vanlig. Bekymring er unødvendig, feil bruk av fantasien!

Jobb og voksenliv

Nå slutter plutselig pengene å komme inn på konto av seg selv. Mens jeg drev og leste til mastereksamen gikk det plutselig opp for meg: Jeg har verken plass å bo eller jobb når jeg er ferdig! Jeg har ikke en plan! Det er jo helt krise for en planleggingsperson som meg. Så da måtte jeg bruke litt energi på å bekymre meg for det også. Åh, jeg kunne ønske jeg var litt mer sånn ”…det ordner seg nok, vi tar det som det kommer”! Heldigvis ble eksamensdagen en god dag for meg. Jeg fikk mail om jobbintervju samme dagen. Nå har jeg både vært på jobbintervju og fått tak i leilighet, så ting ordner seg som regel. Det er uansett skummelt å skulle begynne på det virkelige voksenlivet. Får jeg jobbe med det jeg har aller mest lyst til? Det gjenstår å se. En ting er i hvert fall sikkert: Det å skrive masteroppgave har vært en eneste stor lærings- og utviklingsprosess – ikke bare faglig, men også personlig. Jeg synes biomedisinsk forskning er kjempespennende, og det har virkelig gitt mersmak.

Takk for meg

I løpet av studiet har jeg møtt mange fine folk som har vært en stor del av hverdagen min og som har betydd mye for meg. Plutselig skal de ikke være i livet mitt mer. Noen ser jeg kanskje aldri igjen. Den tanken vil jeg ikke tenke. Jeg har aldri vært noe glad i å si ha det, så jeg sier til dere lesere som jeg sa til alle på universitetet:

“På gjensyn!”

Det har vært veldig givende å få blogge her på Masterbloggen!