Å runde Blindern

Jeg er Master of Science, har runda Blindern og er på vei ut i det virkelige voksenlivet. Er framtida åtte-til-fire-jobb, fast inntekt og kjedelig hverdagsliv?

En fredag morgen i midten av desember forsvarer jeg masteroppgaven min muntlig, i form av en halvtimes foredrag. Jeg er kvalm av nervøsitet og har store svetteringer under armene. Samtidig som jeg prøver å ikke løfte armene for høyt så ingen skal se svetten, guider jeg sensorer, veileder og mine oppmøtte venner gjennom arbeidet jeg har gjort det siste året.

Fra feltarbeid til ferdig oppgave

En glad sau som min masteroppgave er basert på

Jeg har skrevet oppgave om hvordan sau bruker habitatet sitt i fjellet og hvordan denne bruken påvirker hvor mye ulike plantegrupper vokser i løpet av sommeren, avhengig av sauenes tetthet, altså hvor mange dyr det er per kvadratkilometer. Bak den ferdig leverte oppgaven ligger det feltarbeid, dataarbeid og skrivearbeid. Underveis har jeg samlet opp kunnskap om økologi, sau og litt overraskende også om meg selv. Masteroppgaveprosessen min startet nemlig med at veilederen min kjørte meg til fjells, og installerte meg på en seter uten strøm og vann, men med 70 sauer fordelt på noen store inngjerdinger. Der var jeg, stort sett alene, i 9 uker i løpet av sommeren 2011. Det var en opplevelse som gikk fra ganske skummel til helt fantastisk.

Ensomhet blir til store naturopplevelser

En nydelig fjellblomst, gulsildre

Den første natta alene på seteren var nemlig forferdelig. Jeg hadde ikke en gang hunden min med meg, og jeg følte meg helt alene i verden. Jeg ringte hjem til mamma, noe som ikke gjorde henne rolig selv om det hjalp meg. Uroen over ensomheten og om jeg kom til å klare den store oppgaven med å observere sauene gikk fort over. Man sover nemlig veldig godt av å gå ute i frisk fjelluft hver dag. Ensomheten sluttet å være ensom, og ble til fasinasjon over de fine naturopplevelsene jeg hadde og en stolthet over at jeg faktisk klarte feltarbeidet mitt. Nydelige små fjellblomster, sinte lemen, majestetiske rovfugler og en røyskattunge som hoppet nysgjerrig rundt meg i flere minutter var fine avbrytelser i den daglige observasjonen av sauenes habitatbruk. Jeg lærte feltmetoder og tålmodighet, og ganske mye om meg selv i løpet av de ukene. Jeg skjønte også hva forskning egentlig er.

Forskning er våte fjellstøvler

Forskning er våte fjellstøvler og lange dager i felt. Foto: Helga Bårdsdatter

Noe av det som slo meg i løpet av feltarbeidet er at for de fleste biologer er det nettopp feltarbeidet som er forskning. Mitt syn på forskning var at det var å sitte foran datamaskinen og produsere tunge vitenskapelige artikler ut fra data laget i et statistikkprogram. En dag på fjellet, da jeg prøvde å klore opp en sauebæsj fra lyngen samtidig som jeg skulle huske hvilken sau jeg nettopp hadde observert bæsje akkurat den bæsjen, slo det meg at dette er forskning. Den litt ekle, våte bæsjen som jeg skulle gå rundt med i en pose i sekken resten av dagen før den havna i den gassdrevne fryseboksen, gir oss svaret på hvilke plantearter sauer ved ulik tetthet foretrekker på ulike tidspunkt i beitesesongen. Forskning er våte fjellstøvler, gnagsår, kjedelig matpakke og omhyggelige observasjoner av de samme tingene mange ganger. Uten observasjonene har vi ikke data som statistikk og vitenskapelige publikasjoner kan baseres på.

Observasjoner blir ferdig oppgave

Trykkfersk oppgave klar til å forsvares

Det neste halvannet året brukte jeg på å omdanne saueobservasjonene til en ferdig masteroppgave. Jeg satte meg inn i forskningen på feltet mitt, jobbet med dataanalyse og statistikk i det fantastiske dataprogrammet R, var på konferanser og lærte meg den vitenskapelige metode. Jeg har tatt fag i alt fra plantenes systematikk og evolusjon, via forvaltning av rovdyr i Norge, til hvordan man kan analysere hvilke miljøvariabler som er avgjørende for hvor ulike organismer vil leve. Jeg har lært å strukturere min egen arbeidsdag, motivere meg selv, fått trening i å holde foredrag og ikke minst fått erfaring med å prøve, feile og måtte bite tennene sammen og prøve igjen når datasettet eller de statistiske analysene krøller seg. Hele denne prosessen kulminerer i en ferdig oppgave og et masteroppgaveforsvar en fredag morgen i desember.

Jeg har runda Blindern

Foredraget går bra, på tross av store svetteringer. Sensoren smiler når de animerte sauene mine beveger seg på PowerPoint-sliden, og jeg får sagt alle de viktige tingene. Karakter blir satt og jeg får kake og cava av vennene mine. Jeg er Master of Science, og ferdig på Blindern. Nå begynner det virkelige voksenlivet. Er framtida åtte-til-fire-jobb, fast inntekt og kjedelig hverdagsliv?

Med vitnemål i hånda

Det blir iallefall ikke hverdagsliv uten inntekt. Som de fleste andre studenter har jeg vitnemål i hånda, men ikke en konkret jobb å gå til. Det eneste jeg har er mange jobbsøknader å sende inn. Plutselig snubler jeg over drømmejobben og søker den selv om jeg vet at konkurransen kommer til å være hard. En januardag får jeg tilbud om jobbintervju. En case-oppgave og et andregangsintervju seinere får jeg faktisk tilbud om jobben. Jeg sier ja. Jeg er dødsnervøs og usikker på om jeg er klar for livet som arbeidstaker, men det finner jeg jo ikke ut hvis jeg ikke prøver. Første arbeidsdag er litt som å slutte i barnehagen og begynne på skolen. Alle er kjempeglade for å se meg, vi har navnerunde og forteller hva vi driver med, og jeg får mine første arbeidsoppgaver. Første skoledag var det å tegne en tegning. Første arbeidsdag er oppgaven å utforme et prosjekt og søke midler i flerehundretusenkronersklassen

Velkommen til hverdagslivet

Jeg har fått jobb! Fra www.sabima.no

Etter et par uker i jobben innser jeg at læringskurven er minst like bratt nå som før. Jeg fikk jobben på grunn av masteroppgaven min, som på et vis handler om kulturlandskap, men også på grunn av tidligere erfaringer og frivillig arbeid i løpet av studietida. Jeg får bruk for alt det jeg har lært i løpet av masteren, og litt til. Jeg leser stortingsmeldinger, møter politikere, skriver saker til nettsidene våre, er på konferanser, tilrettelegger seminarer og planlegger informasjonskampanjer. Dagene fylles med politikk, forvaltning, litt sau, truede arter, ny kunnskap, forskning, kulturlandskap, tekstbehandling og masse kaffe. Som rådgiver i SABIMA, Samarbeidsrådet for biologisk mangfold, jobber jeg med å bevare biomangfoldet i Norge. Ingen dager er den forrige lik, og jeg skjønner at hverdagslivet er et begrep jeg kan fylle med hva jeg vil.

Det viktigste jeg har lært i løpet av masteroppgaven må være å nettopp lære nye ting hele tida. Det aller beste med å være i jobb, er at jeg har kveldene frie, og hvis jeg må jobbe, fører jeg timer. Den nagende dårlige Blindern-samvittigheten, der man alltid kunne gjort litt mer i løpet av kvelden, er borte. Langsomt dreier hjernen seg bort fra å hele tiden ha masteroppgaven i bakhodet, til å fylles med nye prosjekter i tillegg til jobben. Det er plutselig plass til en som vil ligge i skje med meg om natta, og den første skikkelige sommerferien på tre år er fylt opp av fine planer. Å runde Blindern er bare førsteboss i et eviglangt, spennende arbeidsliv. Det er fantastisk å være student, men arbeidslivet er ikke så verst det heller.

 

  • IdaFixh

    Høres rart ut å ikkje ha skolearbeid gnagende som et sinna lemen i bakhodet 24/7, men høres fint ut! Stolt av du e!
    Når det e sagt håper e at min første virkelige arbeidsdag inneholder hvertfall EIN pastelltegning.
    Ps. Hurra for SABIMA!

  • Hei

    Så flott skrevet! Jeg ble fascinert og revet med av blogginnlegget ditt. Samtidig er det oppløftende midt i masteroppgaven å se hvilke flotte resultater og spennende jobbmuligheter som ligger foran oss fremover. Jeg kan ikke vente til den dagen jeg kan sprette champagnen og være FERDIG! Skummelt, men samtidig veldig fint!:)
    Lykke til videre i arbeidslivet 🙂

    Hilsen Cecilie

  • “Det viktigste jeg har lært i løpet av masteroppgaven må være å nettopp lære nye ting hele tida.”

    Så sant som det er sagt!

  • Etter å ha høyrt deg prata om oppgåva di på radio her om dagen, vart eg inspirert til å lasta han ned og lesa han.

    Mykje spanande der, ikkje minst sauens innverknad på tregrensa.

    Tråla kjeldelista di til slutt, og der sakna eg eit namn. Det vil sei…eg trur det er ei bok du som forskar ville ha likt. Så sjekk ut “Grass productivity” av Andre Voisin. Handlard mykje om innmarksbeite og kyr, men masteren din gav meg mange referansar til denne boka.

  • Anna Blix

    Hei! Den siste kommentaren her så jeg ikke før nå – takk for tips, den boka skal jeg virkelig sjekke ut!