T-banekart på sykehus – fungerer det?

Tidligere i år skrev jeg om hvorfor høydeinformasjon er viktig i et innendørskart. An Mai har i vår jobbet videre med denne problematikken i sitt masterprosjekt. Et av de sentrale problemene med bygninger er at det er mange etasjer på toppen av hverandre. Ifølge psykologien (e.g. Giudice et al. 2010) så har mennesker problemer med å skaffe seg oversikt over mange etasjer – spesielt når de skal peke ut en retning på tvers av etasjer. Dette kan du jo prøve ut selv – er det vanskelig å vite hvilken retning noe er i samme etasje og er det vanskeligere når det er i en annen etasje?

Et mer konkret problem er det å finne frem inne i en bygning. Spesielt hvis du har dårlig tid, bygningen er stor og ukjent, det er mange mennesker som løper rundt og du skal til noe du ikke helt vet hva er for noe. Hvilken situasjon er dette? Jo, det er en såkalt undersøkelsesdag på St. Olav’s Sykehus i Trondheim som skjer med noen pasienter før de skal opereres neste dag. Pasienten får da beskjed om å møte opp på mange ulike steder til bestemte tidspunkt på dagen. De ulike stedene kan for eksempel innebære røntgen, blodprøve, rektoskopi og lignende. Det er viktig at pasienten kommer til avtalt tid og følger planen. Dette skjer ikke alltid. Ofte går pasienten seg vill, for eksempel tar feil heis, feil etasje, eller lignende. Resultatet er at tidsplanen forskyves for alle pasienter som skal igjennom «løypa» den dagen samtidig som det skaper frustrasjon og stress for pasient og ansatte.

Hvordan skal vi gjøre denne situasjonen bedre?

For et par år siden hadde jeg en idé om at t-banekart inneholder de samme elementene som trengs for å beskrive de viktigste delene av en bygning, dette kalte jeg indoortube (Nossum 2011). Dette høres nok rart ut – og det er det. Men, hvis du tenker deg litt om. Hva om hver etasje er en t-banelinje: 1. etasje er grønn linje, 2. etasje er rød osv. Korridorer og fellesareal er selve t-banelinjen. Rom er stasjoner og heis/trapper er overgangsstasjoner. Det er jo en likhet, ikke sant?

Det mest gunstige med denne fremstillingen er at hver etasje ikke tar så mye plass i kartet. Med andre ord er det en gunstig visuell økonomi. Det betyr igjen at mange etasjer kan vises i samme kart, uten å måtte velge etasje eller ha et kart for hver etasje. Etasjeplaner, som er det vanligste innendørskartet har dårlig visuell økonomi og krever at man har et kart for hver etasje. Dette tror vi påvirker hvordan mennesker oppfatter bygningen, og dermed også vanskelighetsgraden av å finne frem i bygningen.

 

Ideen min om å bruke t-baneteknikken på en bygning hadde jeg kun beskrevet med eksempler og prototyper. Derfor hadde vi ikke noen klare retningslinjer for hvordan man skal lage et såkalt indoortube-kart. Hva gjør vi når heisdørene åpner på forskjellig side for annenhver etasje? Hvilke farger er egentlig best? Hvordan skal egentlig rommene se ut? Skal vi vri mye eller lite på geometrien til bygningen? Alle disse spørsmålene, og mer til, har An Mai og meg måtte komme frem til en løsning på. Vi startet med kartet som sykehuset bruker i dag til publikum. Det er, ikke overraskende, et etasjeplankart som med noen endringer er tatt rett fra arkitekten – altså ganske teknisk, men med litt visuell finpuss.

Fargene på et kart er svært sjeldent en tilfeldighet. Mye arbeid og forskning har blitt gjort på hvilke farger som er best til forskjellige ting i et kart og det finnes en rekke standarder som beskriver dette svært nøyaktig. Enn så lenge finnes dette bare for utendørskart. Dermed så begynner vi litt på bar bakke når vi skal velge farger til innendørskart. Vi lot oss først inspirere av en såkalt kvantitativ fargeskala. En kvantitativ fargeskala betyr omtrent at fargetonen er lik, men lysheten varierer – for eksempel kan den gå fra lyserød til mørkerød. Ifølge fargeteorien gir dette en god avbildning av kontinuerlige fenomener. Etasjer kan tolkes som et kontinuerlig fenomen i den forstand at etasje 1 ligger under etasje 2 osv. En kvantitativ fargeskala burde derfor være egnet til å formidle en slags «dybde» mellom etasjene. Vi ble moderat begeistret for dette og synes det kunne bli vanskelig å skille fra hverandre.

Hvis vi tar en smugtitt på t-banekart så finner vi alltid at disse bruker forskjellige farger. De forskjellige fargene er ofte i en kvalitativ fargeskala. Ifølge teorien er det egnet for å vise fenomener som er forskjellige. Det pussige er jo at etasjer jo kan oppfattes som individuelle enheter, og ikke som en ordnet gruppe. Vi prøvde ut dette og likte vel dette bedre – det ble i hvert fall enklere å skille etasjene tydelig fra hverandre. Hierarkiet mellom etasjene (1. ligger under 2.) løste vi ved å la linjene overlappe slik at det fremstår som at de øvre etasjene ligger over de under.

Vi fant fort ut at det er enormt mange rom i en bygning når man ser på hele bygningen på 6 etasjer samtidig. Derfor valgte vi å utelukke noen av rommene, og kun beholde de i de mest aktuelle områdene. Vi designet også rommene som en slags nåler som stikker inn i sin etasjelinje. Selve målene (røntgen etc) har fått en litt oppblåst markør for å komme tydelig frem.

Vi fikk et overraskende problem når det viste seg at den ene fløyen av sykehuset faktisk ikke var i samme plan som resten av bygget. Alle etasjene i denne fløyen var «halvetasjer» som lå mellom etasjene i resten av bygget (For øvrig så kom vi over mange pasienter som også ble forvirret av dette). Problemet var spesielt ved den ene heisen. Denne heisen var også «problemheisen» som varierte mellom hvilken korridor (linje) døren åpnet til. Dette måtte vi løse relativt raskt. Løsningen ble «riktig» i forstand at den lot seg representere med indoortube-konseptet. Dessverre kom vi ikke på noe videre logisk og pen løsning, så her ble det avdekket et problem som bør fokuseres mer på og løses bedre.

Alt i alt så ble vi ganske fornøyd med designet. Det har fått et overraskende kunstnerisk uttrykk hvor jeg fikk assosiasjoner til Tivoli, mummitrollet og SAS sine gamle kaffekopper. Foreløpige resultater fra et eksperiment vi gjennomførte viste at dette kanskje ikke slo godt ut med tanke på å finne frem på kortest mulig tid. Men, det kan være at denne type design kan raffineres og være gunstig til å finne frem, som oversiktskart, eller som ren kunst. Detaljer rundt prosjektet og resultater fra eksperimentet – og også svaret på spørsmålet: «fungerte dette?» blir publisert i An Mai sin masteravhandling om et par uker – og forhåpentligvis også på masterbloggen.

 

 

Referanser:

Giudice, Nicholas A., Lisa A. Walton, and Michael Worboys. 2010. The informatics of indoor and outdoor space. In Proceedings of the 2nd ACM SIGSPATIAL International Workshop on Indoor Spatial Awareness – ISA  ’10, 47. New York, New York, USA: ACM Press, November 2. doi:10.1145/1865885.1865897.

Nossum, Alexander Salveson. 2011. “IndoorTubes A Novel Design for Indoor Maps.” Cartography and Geographic Information Science 38 (2): 193-201. doi:10.1559/15230406382193.

 

 

  • Birgitte Hjelmeland McDonagh

    Kjempespennende Alex! Bra skrevet:-)

  • http://alexanno.net Alexander Salveson Nossum

    Takk! Jeg håper en oppfølgningspost med resultatene kommer iløpet av sommeren:)

  • http://mskirbekk.tumblr.com Maren Skirbekk

    Så spennede å se at noen forsker på wayfinding her i Norge også. Har du sjekket ut navn som Rob Waller, Per Møllerup og David Gibson? The sign desig society (London) og SEGD? Mye bra inspirasjon og forskning!

    • http://alexanno.net Alexander Salveson Nossum

      Takk for det Maren! Jeg skal sjekke ut navnene og foreningene – takk for tipsene.