På operasjonsstua eller likhuset, hvorfor høydeinformasjon er viktig

Jeg har de siste årene vært en forkjemper for at forskning bør se nærmere på innendørskart – og mer spesielt hvordan denne type kart bør se ut. Kartografi er fagfeltet som utforsker hvordan kart og geografiske visualiseringer kan se ut. I masterprosjektet mitt, innenfor kartografi, hadde jeg en rar idé inspirert av modelleringsteknikker fra softwarebransjen. Det ble litt vel abstrakt for både den ene og den andre. Men, grunnideen beholdt jeg – og nå gjør jeg et doktorgradprosjekt rundt mye av det samme, nemlig; Hvordan kan innendørskart se ut, og hva skal vi med innendørskart?

Om et par uker skal jeg holde en presentasjon som har tittelen; «Cartography of indoor maps for real-time use”. Oversetter man dette til norsk blir det noe i banene: «Sanntidskart innendørs – hvordan ser de ut». Første problem ut: Hva er sanntidskart? Tja, jeg tenker da på alle kart som viser informasjon som beveger seg i nær sanntid på toppen av et «vanlig» kart. Det finnes enormt mange eksempler på dette; Bing Traffic Maps for å se trafikken til enhver tid, Google Latitude for å se vennene dine til enhver tid, Flightradar24 for å se hvor fly er til enhver tid og Endomondo for å faktisk se hvor du selv er til enhver tid. Dette er bare et fåtall av eksemplene som finnes og illustrerer i mine øyne at denne type kart ikke kommer til å forsvinne med det første.

Men hva skjer når tingene er inne i bygninger? Plutselig er det ikke bare det horisontale (XY) planet som gjelder – men også den vertikale (Z) informasjonen spiller en hovedrolle. Det har jo for eksempel litt betydning om kjæresten din er i etasjen for barnetøy eller bryllupskjoler på kjøpesenteret. Mer alvorlig så kan det også være svært nyttig å vite om pasienten din er hos kirurgen eller på likstuen. Både likstuen og kirurgen kan jo være rett over hverandre – men det er ikke lett å vite ved å bruke et vanlig kart, jamfør figur 2.

Så hvordan formidler vi best mulig den vertikale informasjonen gjennom kartet? Joda, vi har de «vanlige» etasjeplanene. Og ja, de fungerer bra nok de. Google og Bing har for eksempel vist interesse for disse og inkluderer etasjeplaner for enkelte kjøpesenter, IKEA’er og andre store bygninger. Så hvorfor er jeg så nølende? Jo, jeg tror veldig mange har behov for å se informasjonen fort for å få et overblikk på tvers av etasjer. For eksempel tilfellet med pasienten. En lege i et hektisk miljø har verken tid eller lyst til å scrolle opp og ned gjennom masse etasjer for å finne ut om pasienten er på hans etasje eller om han er i kjelleren.

En sjalu kjæreste er tilsvarende like lite interessert i å «pinch-zoome» seg ihjel på en smartmobil for å finne ut om kjæresten og hennes eks er på samme etasje eller om de bare er på samme horisontale posisjon. Det som jeg også tror veldig ofte er tilfelle er at vi som regel kjenner omgivelsene rimelig godt – ihvertfall når vi egentlig er ute etter sanntidsinformasjonen. Jeg kjenner for eksempel godt til kontormiljøet mitt i Trondheim. Men, jeg sitter veldig ofte med spørsmålet: Er Terje på kontoret sitt? Er det undervisning i L11 nå? Er det noen ved kaffetrakteren? Jeg vet jo utmerket godt hvor kaffetrakteren er, jeg vet bare ikke om det er noen andre der. Trenger vi virkelig å ha med masse ekstra informasjon for å få rede på disse tingene? Jeg tror ikke det. Jeg tror vi kan klare oss med enkle metoder, som for eksempel, å fargekode symboler for å representere den vertikale informasjonen. Figur 3 viser et enkelt eksempel på hvordan dette kan gjøres.

Så hva med de som ønsker litt mer detaljer. Kanskje de vil vite mer nøyaktig informasjon som for eksempel at pasienten er i rom A og ikke naborom B. Dette er mer spesialiserte oppgaver. Her tror jeg at brukerne er enda bedre kjent med omgivelsene sine – de vet akkurat hvordan rom A ser ut, ja kanskje de vet hvordan pasienten ser ut også. Det de vil ha er presis informasjon veldig raskt – omtrent som når du ser på skjermene på en flyplass, eller når du skal finne ut hvordan du kommer deg fra Piccadilly Circus til King’s Cross i metrokartet over London. Akkurat det siste eksemplet hentet jeg inspirasjon fra og tenkte: «Hmm. Hva er egentlig forskjellen mellom undergrunnen og bygninger?» Jeg kom frem til at de er forbausende like. Rom kan jo være stasjoner, korridorer kan være selve linjene, etasjene kan være forskjellige linjer. Men hva med koblingen mellom etasjene, altså heis og trapp? Jo, de kan være overgangstasjoner. Alt dette satt jeg sammen til en ny type innendørskart som jeg kalte IndoorTubes. Figur 4 og 5 viser henholdsvis, selve ideen og et eksempel på hvordan det kan se ut. Den største styrken ved kartet er at du ser alle etasjene samtidig. Dette gir mulighet for rask oversikt, øyeblikkelig visuell sammenligning og en abstraksjon som kan være nyttig når brukeren er godt kjent med omgivelsene. Iløpet av våren skal en student på NTNU gjøre et masterprosjekt hvor hun skal teste ut bruken av IndoorTubes på storskjerm. Resultatene fra dette blir veldig spennende!

Men hva med 3D da? Joda, 3D er kult det. Men er det egentlig så nyttig? Jeg tror at 3D-visualiseringer er nyttige mest for å utforske ting. For eksempel er Google Earth skikkelig stilig til å fly rundt omkring i verden, krasje i Eiffeltårnet, dypdykke på de dype hav og sånne ting. Når jeg på mobilen min ønsker å se hvor vennene mine er, da trenger jeg ikke så mye fancy. Da ønsker jeg meg det enkelt, selvforklarende og uten for mye dill – 2D oppfyller dette bedre enn 3D.
Ref:

  • Nossum, A.S., 2011. IndoorTubes A Novel Design for Indoor Maps. Cartography and Geographic Information Science, 38(2), pp.193-201.
  • Jakob Nielsen: http://www.useit.com/alertbox/film-ui-bloopers.html
  • Birgitte

    Kjempespennende og informativt innlegg, alex!

  • Takk Birgitte! Atle har også bidratt med kommentarer og innspill!

    Jeg presenterte mye av det samme for geografer i New York; flere synes også dette var spennende. Det er morsomt!

  • Anna Blix

    Spennende ide! Men vet ikke om jeg selv til enhver tid ville vært på kartet – nå er Anna på do igjen, kan kollegene mine se. Og det “tilfeldige møtet” med den kjekke fyren fra naboavdelinga blir ikke så tilfeldig lengre når jeg kan se på kartet at han er på vei til kaffemaskina.

  • Takk Anne!

    Det er enormt mye sikkerhetshensyn som oppstår rundt dette. Men det er mange av de samme utfordringene som også oppstår når Google Latitude og andre selskaper lar deg bli tracket og dele dette. Fks så kan det være uheldig å dele med hele verden at siste posisjon var utenfor et rødlyst vindu i Amsterdam.

    Jeg tror juristene har en stor jobb å gjøre rundt posisjonering og Internett, allerede, men også fremover.

    Rent teknologisk, så kan jeg umiddelbart se for meg at det kunne vært mulig å markere/velge områder/tema der man tillot tracking. For eksempel kun åpne områder til venner, kun kafeer, forelesningssaler og lignende til “alle” osv.

    Utifra noen tidligere resultater fra USA så er det rundt halvparten (studenter) som hater tanken på å trackes innendørs og halvparten som “elsker” tanken 🙂