Millom bakkar og berg

Lesetid: 4 minutter

Hau, haud, håvve, haue, huggu, hovud eller hue? Kan ikke alle bare si hode, så blir alt så mye lettere? At det blir kjedelig i samme slengen, er vel ikke så farlig. Eller?

Ivar Aasen. Foto: Nasjonalbiblioteket.

La oss ta en kort historietime først: Norsk skriftspråk har utviklet seg fra et felles, skandinavisk språk (urnordisk), som ble brukt i det første årtusenet etter Kristus. Mot vikingtiden endret språket seg, fikk en enklere struktur, og delte seg i to grener: Den vestlige, norrønt, og den østlige, som etter hvert utviklet seg til svensk og dansk. Sverige og Danmark fikk etter hvert en mer dominerende stilling i Norden enn Norge, noe som selvfølgelig påvirket språket vårt. Etter unionen med Danmark i 1536 var dansk det eneste skriftspråket i Norge, frem til Ivar Aasen gikk inn for å bygge opp et selvstendig norsk skriftspråk på grunnlag av de norske dialektene. I årene 1842-47 reiste han rundt i hele Norge – med offentlig granskingsstipend – og samlet inn dialekter. For å gjøre en lang språkhistorie kort: i 1885 ble Aasens landsmål sidestilt med dansk, og det fikk navnet nynorsk etter et stortingsvedtak i 1929. I samme år ble Knud Knudsens prosjekt riksmål – fornorskingen av det danske skriftspråket, basert på “den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund” – omdøpt til bokmål. Fra å ha ett skriftspråk (dansk) i noen hundre år, gikk vi til å ha to, som begge er basert på norske dialekter, og derfor ligger nærmere norske talemåter enn hva dansk gjorde. Riktignok i hver sin retning: Aasen tok utgangspunkt i den jevne mann på bygda, mens Knudsen gikk etter “de dannede”.

Nynorske litteraturdagar

Siste helgen i oktober var jeg på Nynorske litteraturdagar i Flåm, som ligger innerst i Aurlandsfjorden, som igjen er en sidearm innerst i Sognefjorden. Flåm er omringet av høye, høye fjell på alle kanter, med ett unntak: Der hvor fjordarmen strekker seg inn. Min samboer (som for øvrig er fra Sunnmøre og dermed godt vant med høye fjell og dype fjorder) ble stående og se opp, rundt, og tilbake, før han sa Det er ikkje rart, når ein ser på dei bratte fjella rundtomkring her, at dialektene har blitt så godt bevart. Folk har jo ikkje kunne hatt kontakt med nabobygda!

Det er langt uansett

Uansett om det er indre Østland eller innerst i Aurlandsfjorden: Det har lenge vært langt til nærmeste nabobygd. Dialekter har fått utvikle seg uforstyrret, noen ganger til det absurde og uforståelige for alle andre enn innfødte, med egne ord og uttrykk for det aller, aller meste. På grunn av dette representerer dialektene våre landsdeler, kulturvariasjoner og for ikke å snakke om historien til både språk og folk.

At vi nå er i en prosess hvor det kan se ut som at et flertall ønsker å fjerne ett av våre to (konstruerte) skriftspråk for å ”gjøre det lettere”, er for meg uforståelig. Hvordan kan det at noe er enkelt være viktigere enn å ta vare på begge skriftspråkene, som på hver sin kant representerer viktige deler av skriftkulturen, som igjen er uløselig knyttet til Norges egen historie?

Aurlandsfjorden. Foto: Øystein Espe Bae.

Nynorskkjærleik i bokmålsbrukeren

Som født og oppvokst på Østlandet har jeg ikke hatt så mye annet valg enn å bli bokmålsbruker, med lokal slekt og norsklærere som vred seg når det var dags for nynorsktimene. Jeg var skeptiker og aktiv motstander av nynorsk gjennom hele grunnskolen og videregående, men fem år senere leverte jeg masteroppgave om en nynorsk forfatter. Noe må kanskje ha skjedd i mellomtiden? En revolusjonerende oppdagelse, en åpenbaring av noe slag? Egentlig ikke. Det som skjedde, var at da jeg var ferdig i grunnskolen, var det ikke lenger lærernes misnøye som definerte for meg hva nynorsk var. Jeg begynte å lese litteratur på nynorsk, ikke fordi det var på nynorsk, men fordi det var god litteratur. Skepsisen forsvant og kjærleiken til nynorsken spiret. Ingen høytlesing av Fuglane med krøkkete tonefall og mangel på flyt, kun møtet med forfattere som Olav. H. Hauge, Jon Fosse, Ragnar Hovland. Ikke litteratur som er god selv om den er på nynorsk, kun god litteratur i seg selv. I dag får jeg bokstavelig talt vondt i magen av å oppfordre noen til å lese en god bok, bare for å få svaret ”jeg kan ikke lese den, den er på nynorsk”. Selvfølgelig kan du det, tenker jeg. Du vil bare ikke, fordi du har en forestilling om at du ikke vil forstå språket. Et evig hjertesukk.

Minoritetsspråket nynorsk

Nynorsk har alltid vært et minoritetsspråk. Hvorfor det er et spørsmål jeg ofte stiller meg. Finnes det enkelt svar på det? Handler det om bruk, lokasjon, hvor folk bor, hvilket språk som benyttes i landets maktsentrum? Det har blitt sånn at nynorsk må hele tiden argumenteres for, velges aktivt, og valget må ofte forsvares i tillegg, med gjennomtenkt argumentasjon og mer språkbevissthet enn vi krever av noen bokmålsbrukere.

Tilbake til Flåm

Forfatter Olaug Nilssen i samtale med Heidi Hattestein om boka “Kjøkenbenkrealisme – ærlege historier om tidsklemma”. Foto: Eirik Gilje / Nynorske Litteraturdagar

Jeg hadde artikkelen om nynorsk som elitespråk friskt i minne da vi kjørte over Filefjell, og kontrasten ble derfor stor da det første arrangementet jeg deltok på, var det hvor Agnes Ravatn snakket i en hel time om ”Fra virkeligheten”-tekstene i Norsk Ukeblad, Allers og Hjemmet. Elitespråk? Feinschmeckere? Nesa i været? Nei. Morsomt, nedpå, hverdagslig og spot on. Jammen, tenkte jeg. Er ikke poenget med nynorsk – og derfor også festivalen – å løfte nynorsk som særegent skriftspråk opp på en pidestall og tilbe det? Nei. Det motsatte. Nynorsk er kun den ene, lille fellesnevneren for alt som skjer på festivalen: Live-sylting med Gunda Djupvik, med smaksprøver på det beste aprikossyltetøyet noensinne, varmt fra kjelen? Eventyrstund med store, grønne puter utover gulvet for alle festivalbarna? Tøying og lek med norske ord og uttrykk med Dag og Tid-spaltist Kristin Fridtun? Forfatter Olaug Nilssen som snakker om småbarnsliv og tidsklemma? Linda Midtun som snakker varmt og morsomt om historien til gamle svart-hvitt-bilder? Ikke veldig arrogant, høyverdig eller ekskluderende, er det vel? Er det bare i Oslo nynorsksnobbene befinner seg?

Folkelig språkbevissthet

Jo flere nynorskbrukere jeg blir kjent med, jo mer innser at jeg at de er over gjennomsnittet opptatt av språk. Jeg tror ikke dette utelukkende handler om interesse, men om bevissthet og valg. Hvor lenge nynorskbrukere insistere på skriftspråket sitt, ha en grammatikalsk innsikt, et bevisst forhold til eventuell bruk av i-form? Når slipper de unna det kravet fra oss bokmålsbrukere? Kreves det at for å være nynorskbruker, skal du også være språkforkjemper?

Jeg har invitert en håndfull folk til å skrive for Masterbloggens gjestespalte enten nynorsk eller om nynorsk. Førstekvinne ut er Inger Størseth Haarr, som neste lørdag utdyper hvordan nynorsk er et minoritetsspråk, og hvorfor brukerne aktivt må velge å bruke det.

  • Som ei som er vokst opp millom bakkar og berg utmed havet, har jeg samme erfaring som deg, dog med en viktig forskjell. Jeg er vokst opp med at bokmål har vært standarden i TV og på radio – alle steder der folk ble tatt seriøst. (Etterhvert på internettet også, men det fantes ikke da jeg vokste opp.) MEN min dialekt sorterer pr definisjon under nynorsk.

    Jeg tror du har et viktig poeng i det at bokmål har vært maktas språk. Folk med hvilken som helst dialekt visste at hvis de ville bli noe her i verden, måtte de til Oslo og der kom man ingen vei om man ikke snakket pent. Det er ikke mer enn en generasjon eller to siden.

    Et annet poeng er at nynorsk slik det er ‘vedtatt’ i og for seg ikke er det naturlige språket til noen i Norge – det er et slags minste felles multiplum av alt som ikke er bokmål. Dermed er får man/jeg ikke automatisk noe eierskapsforhold til det.

    For meg ligger skriftspråkforskjellen ikke mellom nynorsk og bokmål, men mellom dialekt og bokmål (som i denne sammenheng representerer ‘standarden’ som bringer oss sammen i språket ‘norsk’). Min identitet ligger først og fremst i bruk av dialekten, men for å kommunisere enklere og mer forståelig for store deler av verden rundt meg, velger jeg å bruke det normaliserte standardspråket jeg har blitt sosialisert til å anse for å være nettopp det – standard.

    Jeg er på et vis fremmedgjort overfor det skriftspråket som mitt muntlige språk per definisjon hører til. Paradoksalt, helt klart. Men ganske forståelig.

  • Mange gode poenger! Er enig med deg i at nynorsk slett ikke er noe elitespråk, og det er sannsynligvis en tendens til at nynorsksnobbene gjerne oppholder seg i Oslo, i og med at det er her de fleste snobbene, sånn generelt, oppholder seg.

    Siden du er opptatt av språk må jeg bare påpeke en sak: Leverte du virkelig masteroppgave bare fem år etter grunnskolen? Gikk du ikke på videregående først? Da er du flink! Grunnskolen er betegnelsen på barne- og ungdomsskolen, ikke inkludert gymnaset man gjerne går på før universitetet. Eller mener du at du sluttet å være nynorskskeptiker og -motstander i løpet av videregående?
    (Jmfr. setninga under fjerde underoverskrift: “Jeg var skeptiker og aktiv motstander av nynorsk gjennom hele grunnskolen, men fem år senere leverte jeg masteroppgave om en nynorsk forfatter.”)

    • Mia Frogner

      Hei Ingrid! Du har selvfølgelig helt rett i at jeg gikk på videregående, selv om jeg gjerne skulle skrytt på meg å være et vidunderbarn som leverte master i en alder av 21. Jeg rakk dessverre å bli 25. Teksten er nå oppdatert – well spotted!

  • Margit

    Så bra med nye vinklingar på temaet. Er ofte så kjedeleg med sidemålsdebattane der ein alltid veit kven som er for og mot frå før, og få journalistar grip til nye vinklingar. Hjartesukk. Difor gler eg meg til å følgje serien her. Du legg opp til mange interessante ordskifte her. Eg deler nokre tankar til eitt av emna du nemner.

    Det er bra at du ikkje lar Kvalshaug få sisteordet om nynorsk og elitespråk. Eg var ikkje der, men las saka, og eg ergra meg over at det var så utydeleg. Det kjem jo ikkje fram kven denne eliten er (anna enn han sjølv?) og heller ikkje nett kva som er det elitistiske uttrykket. Det er ganske typisk. Sidan nn er eit skriftspråk er det mykje viktigare at folk skriv nynorsk enn at dei seier dei pyntar seg med det.

    Sjølv synst eg spørsmålet i det heile er litt pussig. – Er nynorsk eit elitespråk?, spør ein og forventar dikotomiske svar. Nokon hevdar det, og så må nokon ut i forsvar og vise handlelappane sine:

    – Sjå, det står “blomar, mjølk og kaffi”.

    Mutt elitepoliti tar på seg veldig kule briller og les at det står “blomar, mjølk og kaffi”. I det han skal til å orsake seg, blir han kanskje likevel redda av eit anna elitepoliti med veldig kule briller som rykkar ut og arresterer for at det er elitistisk å kjøpe blomar på ein tysdag? Veit ikkje.

    Det er ikkje poenget. Men årsaka til at nokon går ut i forsvar, kan vel best forklarast med at ein oppfattar det som eit åtak. For er nynorsken eit elitespråk, er det ikkje det folkespråket det skulle vera, eller? Mi meining er at det er heilt ålreit med både høgtids- og kvardagsnynorsk, private handlelappar eller statusoppdateringar på facebook og meir allmenn skrift som likevel ikkje treffer alle. Eg vil seia det er naudsynt. At vi har begge delar, normaliserer nn.

    At dyktige folk med kunnskap har stått for tekstproduskjon på nynorsk og fremja målsaka, har jo bore nn fram (til liks med andre språk) – kor hadde nn vore utan nokon rikeleg utstyrt med kulturell kapital og påverknadskraft? Det skjemst vel ikkje nynorsken om nokon vil kalle dei elite på noko vis? Men nynorsken blir likevel ikkje til eit eliteprosjekt av at slike folk skriv nynorsk.

    Eg tenkjer dette mest av alt handlar om perspektivet ein ser i frå. Når nynorsk er eit elitespråk handlar det om at nynorsken er utilgjengeleg, det blir vanskeleg å gripe til og vanskelegare å meistre. Og herifrå skal ein slutte: … (fyll inn sjølv). Det same ser ein i sidemålsdebatten. Når nn skal ut, er det det same perspektivet ein ser i frå. Nynorsken er utilgjengeleg. Men kvifor då gå til åtak på språket som anten elitespråk eller vanskeleg, når kanskje dei det er mest riktig å kalle elite og som har mest påverknadskraft definerer nynorsken ut? Ønskjer ein nynorsken mindre utilgjengeleg og meir tilgjengeleg (som faktisk er den logiske slutninga av klagemålet), vil det beste vera å la nynorsk vera synleg i … (fyll inn sjølv). Men ein kunne jo til dømes starte med avisene. Og omsett litteratur. Og filmteksting. Det vil eg ha!

    Igjen, bra initiativ, Mia. Eg vil følgje dykk.