Masteren er ikke over. Det er kake igjen.

Det er et halvt år siden jeg la igjen masteren min i en pappeske på lesesalen på Blindern. Nå er jeg og masteren min sammen igjen. Denne gangen i Berlin.

«Silent Spring var en øyeåpner, men det er fortsatt nye miljøgifter på vei, uante cocktail-effekter og utfordringer med klimaendringene.» Dette er budskapet til Lars-Otto Reiersen, vinner av Rachel Carson-prisen på årets SETAC-konferanse i Berlin.

Lars-Otto Reiersen, direktør for Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP) i Oslo, vant pris for å ha formidlet farene ved miljøgifter i Arktis til folket.

Selv er jeg her utsendt av Norsk institutt for vannforskning (NIVA) med masteroppgaven min under armen for å mingle med andre forskere. På onsdag skal den opp på veggen i form av en plakat på utstilling, og alle de andre forskerne skal vandre rundt med kaffekopper, stirre, peke, kommentere og diskutere. Forhåpentligvis med meg.

Tilbake i nerdeverden

Det føles lenge siden jeg stod på seminarrom 4512 på Biologisk institutt på Blindern og holdt eksamensforedrag om masteren min. Det er lenge siden jeg satt på lesesalen min og leste om sjøfugl og miljøgifter, drakk kaffe i tide og utide i Urtehagen og nøt studentlivet. Nå jobber jeg i Klima- og forurensningsdirektoratet med havforvaltning og overvåker miljøgifter i norsk natur. På SETAC derimot er jeg forsker, og presenterer min egen forskning. Det er noe tilfredsstillende over det. Og ikke minst et dypdykk inn i nerdeverden igjen.

Jeg vet hvem du er

Navneskilt er viktig på konferanser - og kult.

Dag en, og jeg snakker med folk som deler samme kjærlighet for stabile isotoper som meg. Stabile isotoper? Ja, stabile isotoper. Det er det masteren min handler om. Bruken av stabile isotoper for å si noe om hvor mye miljøgifter dyr har i kroppen. Ikke hørt om stabile isotoper? Radioaktive isotoper har du hørt om. Stabile er de andre, de som er stabile. Skjønner? Nei, jeg hadde heller ikke hørt om dette før jeg hilste på masteren min første gangen. Jeg husker jeg tenkte: «Hva er dette for no kjedelig greier, typisk meg å velge no sånt». Så leste jeg at man kan bruke stabile isotoper til å fastsette hvor i næringsnettet dyr spiser.

SETACere i grillkø på strandfesten tirsdagkveld.

 

Dette betyr også at jeg kan ta en bit av kroppen din, frysetørke den biten, smuldre den opp til pulver, kjøre prøven på en maskin som gir et forholdstall mellom den lette og den tunge isotopen av nitrogen og karbon, og med det kan jeg si om du spiser mye grønnsaker eller kjøtt, og om du spiser mest landdyr eller har funnet maten din i havet. Med andre ord, jeg kan finne ut hva slags rolle du har i økosystemet.

Havhester, krykkjer og gråmåker

En av mine sjøfugler, krykkja, står på den nasjonale rødlista som sterkt truet art i norsk natur. Foto: Geir Wing Gabrielsen, Norsk Polarinstitutt

Min master handler ikke om mennesker, men om tre fugler. Tre arktiske sjøfugler for å være helt korrekt. Du kjenner helt sikkert den ene, gråmåka. Den andre er krykkja. Selvom jeg kanskje ikke burde ha en favoritt må jeg innrømme at jeg liker den siste fuglen best. Egentlig mest fordi den er lett å skille fra andre fugler og jeg liker lette ting. Den er ikke en måke, men en stormfugl og heter havhest. Nei, nå tenker du på sjøhest, men det er en fisk. Havhesten er en fugl som kan dra til sjøs og bli borte lenge, så lenge at den må drikke sjøvann. Derfor har den to markante nesebor på nebbet hvor den skiller ut salt.

2500 deltakere på miljøgiftfestival - halvparten så mange som i mitt hjemsted Bø i Telemark.

Når man skal finne ut hvor mye miljøgifter dyr har i seg, hvordan ulike miljøgifter oppfører seg i naturen og hva som påvirker dette, er det ingen vits i å måle alle dyra. Det man gjør er å finne en modell som beskriver verden best mulig og enklest mulig. Med fettløselige og lite nedbrytbare miljøgifter, også kalt POPs, drar man nytte av at de opphoper seg i næringsnettet. Jo høyere du er i næringsnettet, jo mer miljøgifter har du i deg. Næringsnett kan deles opp i trofiske nivåer – hvem som spiser hvem – og dette er som sagt det man måler med stabile nitrogen isotoper. Og her kommer også det fine med stabile isotoper: Siden man får ut et tall og det tallet øker med økende trofisk nivå, så har vi et positivt korrelasjonsforhold mellom POPs og stabile nitrogen isotoper. Og man har en modell som sier at trofisk nivå er lik mengde miljøgifter.

I min master undersøker jeg om det stemmer at det sjøfuglene spiser bestemmer hvor mye miljøgifter de har i seg. Er det slik at dersom du spiser på samme trofiske nivå som en fugl, at du da har samme mengde miljøgifter i kroppen som fuglen?

Min veileder Katrine Borgå fra NIVA holder foredrag om miljøgifter fra hudkrem i Mjøsa, og argumenterer mot industrien.

Svære SETAC

Og nå har sjøfuglene min tatt meg med til Berlin. Eller rettere sagt, min veileder  Katrine Borgå har invitert meg til Berlin. Hun er her for å presentere sin egen forskning. Bruker du hudpleieprodukter? Klart du gjør. Vel, hennes nyeste forskning handler om miljøgifter fra blant annet solkrem og ansiktskremer som er funnet i Mjøsa i Norge. Siloksaner heter de. Ikke bare har de funnet mye av siloksanene, men hun har også funnet ut at de opphoper seg i næringsnettet, noe som betyr at toppredatorer som sjøfugl og oss mennesker får mye i oss hvis vi spiser fisk fra Mjøsa. Industrien derimot har funnet det motsatte, og holder foredrag rett etter Katrine.

For på SETAC finnes deltakere fra forskningsverden, industrien og forvaltningen. 2500 til sammen. SETAC er svært.  Men det er ikke så stort at en ikke ser han forskeren med de store ørene, hun med det knallrøde håret og han høye kjekke som surrer rundt aleine, flere ganger i løp av dagen.

Forskning på utstilling.

PCB-mannen

Første kvelden på SETAC, da servitørene løp rundt med gratis tysk øl på sølvfat, traff jeg en mann som viste seg å være han som oppdaget miljøgiften PCB for første gang. Jeg fikk hele historien. Akkurat som meg hadde han sittet og lest kromatogram etter kromatogram. Bare for å ha gjort det klart, kromatogramlesing er en vanlig aktivitet i miljøgiftverden. Det innbærer å lese langs en tidslinje med topper som viser hvilke mijøgifter man har og integrere toppene for å se hvor mye man har av hver. Endelig kommer matematikk-kunnskapene fra ungdomsskolen til nytte. Og det var nettopp slik han satt, og integrerte, da han kom over noen topper han ikke hadde sett før. Eller, andre hadde sett det før han, men avfeid det som ødelagte og forurensa prøver.

Søren Jensen, også kjent som PCB-mannen, var en av miljøgiftkonferansens store kjendiser.

«Aldri avfei noe før du har undersøkt det» sa han på dansk. For det gjorde ikke han. Og ved hjelp av ny teknologi fikk han undersøkt hva disse ukjente toppene egentlig var, og ble den første til å oppdage PCB i dyr.

Forskningsmingling

Dag to og jeg går på feil foredrag hele tiden. Konferanser som denne er spekket med dem, og å finne riktig er lettere sagt enn gjort. Da er det greit med kaffepauser og mingling, for å høre hva andre folk har fått med seg av ny forskning. Rundt meg vandrer folk med hvert sitt navneskilt og like bagger. Og det er fint, fordi når S-bahn i Berlin ikke fungerer og man må ta bussen, og man ikke kan tysk og de som skal hjelpe deg med å finne bussen ikke kan engelsk, så er det nettopp da at du ser en SETAC-bag foran deg med samme problem. Og så er man ikke alene i Berlin lenger, man finner bussen sammen og man har fått en ny venn.

De kuleste på SETAC er de som bærer rundt på posteren sin i et futural. På den måten ser alle at «han der har en poster». Jeg skulle ønske jeg hadde et posterfutural.

Posterdagen

Pimp your science. Viktig å ha riktig posterpose.

Dag tre og posteren er oppe på veggen. Nå er det bare å vente til det blir kaffepause og folk strømmer ut fra forelesningssalene for å mingle og se på de ferskeste posterene. Min oppgave er å stå ved posteren i disse pausene, ta i mot spørsmål og snakke med folk. Jeg merker at jeg liker det, å snakke om masteren min. Da jeg var masterstudent var masteren noe som lå som et teppe av dårlig samvittighet og usikkerhet over hverdagen. “Gjør jeg rett?” “Tenk om jeg stryker?” “Hvordan skal jeg bli ferdig i tide?” Nå er den noe jeg er stolt over. Jeg lagde dette. Jeg og hjernen min fikk til dette. Med god hjelp av veiledere og andre smarte medstudenter selvsagt.

Folk som stopper opp spør meg om hva jeg skal se nærmere på, forske videre på med dette. Det er en rar tanke. Til nå har jeg kun vært glad for å ha kommet meg igjennom. Men nå står det andre forskere her og gir meg kortene sine slik at vi kan holde kontakten. Det er motiverende.

Miljøgiftfestivalen SETAC

Farvel, SETAC Berlin 2012.

Dag fire og siste dag. Jeg føler at jeg kjenner alle, eller i hvertfall sett dem før. Det skyldes ikke minst tirsdagskvelden som ble tilbragt på en strand midt i Berlin sentrum hvor alle SETACene grillet sammen. Strandbarer er en stor greie i Berlin. I går kveld var det bankett på et gammelt vannverk nede i byen hvor alt av industriutstyr fortsatt var intakt. Det ble mye sushi, mye dansing og flere visittkort å holde kontakten med. I dag er alle slitne, og det henger en vemodig nachspielfølelse over konferansen. Som når man har vært på festival om sommeren, sovet i telt, truffet nye mennesker som man har delt fine konsertopplevelser sammen med, og ingen vil hjem.

Og så, midt oppi alle visittkortene så merker man at man også har fått noen nye venner.

 

 

 

The Society of Environmental Toxicology and Chemistry (SETAC) er en non-profit internasjonal organisasjon bestående av personer og institusjoner som jobber for å fremme forskning på miljøgifter i naturen, økologi og bærekraftig og økosystembasert utvikling, og bruken av forskning i miljøpolitikk og beslutningsprosesser.

Neste SETAC-konferanse er SETAC North America 33rd Annual Meeting, 11-15 November 2012, i Long Beach, California. Så det er bare å levere inn abstract for dere som tar en master relatert til miljøgifter.

Norith blogger også på forskning.no sammen med Marit Simonsen, om vitenskap og forskningsformidling, på bloggen Orangutango. Og twitrer fra @NorithEckbo.