Fra masteroppgave til utstilling

Kunsthistorie er en utdanning som stort sett går ut på å studere kunstverk, og å lese historiebøker og kunstteori. Det er altså et teoretisk mer enn en praktisk studium, og de aller fleste masteroppgaver i kunsthistorie blir for alltid gjemt mellom to permer på biblioteket. Slik gikk det ikke med Ruth Hege Halstensens oppgave Opplevelsens materialitet : institusjonskritikk, opplevelsesøkonomi og muntlig tradering i Tino Sehgals kunstnerskap fra 2009. Basert på arbeidet med masteroppgaven laget Halstensen nemlig utstillingen Tino Sehgal, som ble vist på Kunstnernes Hus i Oslo i vinter. Masterbloggen har intervjuet kunsthistorikeren om forvandlingen fra masteroppgave til utstilling:

I masteroppgaven din skrev du om den tysk-britiske kunstneren Tino Sehgal. Han lager ikke ”vanlige” kunstverk som maleri eller skulptur, men situasjoner der han instruerer medhjelpere til å gjøre ulike handlinger. Kan du fortelle litt mer om Sehgals verker og hva som er spesielt med dem?
– Hans kunstnerskap kan leses som et ytterpunkt av konseptkunst, ettersom det er immaterielt i alle ledd. Men jeg synes at det alene blir en begrensende lesning. Hans verk er som regel koreografibaserte møter i utstillingsrom. Menneskene som utfører verkene forsøker å innlede samtaler, leker og annet med besøkeren. Etter å ha stått i kulissene til en av hans utstillinger, vil jeg si at det som er mest spesielt med hans kunst for meg er de ringvirkningene som skapes gjennom en rekke nære møter mellom mennesker. Verkene har en tendens til å gripe inn i folks liv – det er ganske sosiale og eksistensielle verk. Jeg er også veldig rørt over den viljen og innsatsen personene i verket driver fram i utstillingsperioden.

Hadde du kontakt med kunstneren mens du skrev masteroppgaven?
– Vi hadde noe kontakt via skype og e-post, men det var viktig for meg å holde en viss distanse til ham, ettersom jeg hadde behov for å kunne reflektere faglig uten å måtte ta hensyn. Jeg benyttet meg i stedet av en rekke gode kilder, som hans gallerist og tidligere samarbeidspartnere. Det som var aller viktigst for meg var å se så mye som mulig av hans produksjon, så jeg reiste en del rundt å besøkte utstillinger med ham.

I januar i år åpnet en utstilling med Tino Sehgals kunst på Kunstnernes Hus i Oslo, som du hadde kuratert. Hva ble vist på utstillingen?
This progress. Verket ble først vist i 2006 på ICA i London og deretter på Guggenheim i New York i 2010. Verket tok ulike former på de tre forskjellige stedene. På Kunstnernes Hus åpnet vi alle dører, bøttekott og baktrapper, slik at verket fikk ”puste” i hele huset. En uttilsiktet bonus var at huset ble åpnet på en ny måte for besøkeren. Det var rundt 40 personer som deltok i verket i de seks ukene det pågikk. En stor produksjon, med andre ord.

Hvordan kom utstillingen i stand – var dette noe du hadde planlagt eller begynt å arbeide med allerede mens du skrev masteroppgaven?
– Ideen kom til meg omtrent et halvt år etter jeg hadde levert. Jeg hadde sagt opp jobben min, og ble sittende å skissere opp ulike ønskescenarioer der en utstilling med Tino var en av dem. Selv om jeg hadde laget 4-5 utstillinger tidligere visste jeg at dette ville være ildprøven min.

Hvilke innsikter fra arbeidet med masteroppgaven var spesielt viktige for deg da du arbeidet med utstillingen?
– Det var helt klart en fordel at jeg tilegnet såpass mye kunnskap om hans kunstnerskap. Jeg kjente også godt til ulike måter hans kunst var blitt presentert på. Min hovedutfordring innledningsvis var derfor å definere hva som ville være viktig for meg å belyse. Jeg antar at det er betryggende for kunstneren også å vite at kuratoren kjenner til hele ens utstillingsvirksomhet, hvem som har skrevet om en, og hvilke aspekter som er blitt trukket frem. Store deler av oppgaven min gav også plass til egne analyser, så jeg følte meg faglig trygg, noe som helt klart hjalp meg underveis i møte med ulike aktører.

I utgangspunktet er ikke kunsthistorie en praktisk studieretning, men du klarte å gjøre oppgaven din til et praktisk prosjekt i ettertid. Noe av grunnen til det er kanskje at du har tatt studiet ”Skapende kuratorpraksis” ved Kunsthøgskolen i Bergen, der man lærer om de ulike sidene ved den omfattende jobben det er å lage kunstutstillinger. Møtte du mange utfordringer som du ikke hadde klart så bra hvis du ”bare” hadde hatt kunsthistorieutdannelse?
– Det er ikke så lett å uttale seg om det i etterkant, men jeg er ganske sikker på at kuratorstudiet har gitt meg mange verktøy som det er vanskelig å tilegne seg via akademia. Studielærere og medstudenter utfordrer en til å tenke kritisk om sine egne ideer, samt å vurdere gjennomføringsevnen i sine egne prosjekter. Utdannelse er så klart viktig, men jeg er også tilhenger av at mest mulig erfaring er den beste støtte man kan ha.

Mener du at man trenger et supplement som kuratorstudiet i tillegg til kunsthistorie hvis man vil arbeide praktisk med kunst, og tror du at det hadde vært en fordel om selve masterstudiet i kunsthistorie var mer praksisbasert?
– Jeg tror ikke alle behøver et faglig supplement til kunsthistorie, ei heller at kunsthistorie bør være mer praktisk. Dersom man er interessert i å lage utstillinger tror jeg det er vel så lurt å bare kaste seg ut i det på egen hånd. Lage lavbudsjettprosjekter, eller søke ”trainee”-stillinger på diverse visningssteder. Slik blir man kjent med alle de ulike aspektene som faller inn under kuratering.

  • Ingrid Grønli Åm

    Jeg likte denne utstillinga veldig godt. Hva var din rolle som kurator i utforminga av selve verket?