Egypt: Lang ferd mot demokrati

POPULÆRVERSJONEN

Foto: A. Gonzales

Midtøsten er et historisk og politisk spennende område. Hvorfor er Midtøsten det eneste området i verden hvor det blir mindre demokratisk med tiden? Hvorfor er det så mange konflikter der?

Egypt har over 70 millioner innbyggere, og er det største av de arabiske landene. Befolkningen vokser med over en million i året. Egypt er en stormakt og har en slags lederrolle i regionen.

Egypt samarbeider også med USA, derfor blir samspillet mellom det sivile samfunnet, myndighetene, politiske motstandere og utenlandske aktører et lærerikt studie i forhold til hvordan det står til med menneskerettighetene i landet.

Selv om menneskene som sitter med makten (regimet) bestemmer mye, er det lovlig med menneskerettighetsorganisasjoner i Egypt. Du kan tilhøre et politisk parti som mener det motsatte av det eller de partiene som har makten. Det er ytringsfrihet, i alle fall på papiret – det er nemlig en del begrensninger for hva man kan mene og si.

Disse tingene gjør at Egypt kan vokse frem som et demokrati i Midtøsten en gang i fremtiden.

Militærstyre er vel ikke demokratisk?

Landet styres av President Hosni Mubarak. Han har vært oberst og er nå leder for National Democratic Party (NDP). Selv om partinavnet har ordet ’demokratisk’ i seg, er det egentlig militæret som styrer Egypt. Generalene både lager lovene i landet, og sørger for at de blir overholdt. Ved lovbrudd, er det generalene som behandler saken. De holder ofte strafferettssaker i ”spesialrettssaler” – altså spesielle militære domstoler – fordi de later som om det handler om nasjonal sikkerhet. Dette er ikke bra fordi det betyr at innbyggernes menneskerettigheter brytes.

Sigmund Aas har testet ut en teori av professor Thomas Risse som heter spiralteori om menneskerettighetene i sin masteroppgave. Ifølge professor Risse, må et land gjennom fem faser når de bestemmer seg for å begynne å respektere menneskerettighetene. Her er en kort presentasjon av disse fasene:

1. Undertrykkelsesfase
Aktivister som kjemper for menneskerettighetene, politiske motstandere og journalister blir banket opp, trakassert og får ikke lov til å fortelle om det som skjer. Det er snakk om alt fra lett undertrykkelse til folkemord – utryddelse av et helt folk. Hvis menneskerettighetsorganisasjonene klarer å fortelle resten av verden om slike brudd på menneskerettighetene, må myndighetene må svare for seg. Regimet er jo bekymret for ryktet sitt.

2. Fornektelse
Landet nekter for at det skjer brudd på menneskerettigheter. Hvis organisasjonene og andre land i verden ikke finner seg i disse påstandene, blir det til slutt umulig å fortsette å nekte. I dagens samfunn har det blitt enda vanskeligere å skjule menneskerettighetsbrudd fordi internett og kameraer på mobiltelefoner sprer nyheter veldig raskt.

3. Taktiske innrømmelser
Regimet begynner å late som om de bryr seg om menneskerettighetene for at resten av verden skal tro det er blitt bedre. De gir for eksempel ut en rapport om menneskerettigheter, eller politiske fanger løs. Men noen ganger har dette lureriet motsatt effekt. De løslatte fangene blir med i politisk virksomhet og røper hva myndighetene holder på med. Folk blir mindre redde når de ser at andre ikke lenger blir fengslet for politiske meninger. Så kommer det ut mer riktige menneskerettighetsrapporter, og disse leses og kritiseres grundig internasjonalt. I denne tredje fasen skiftes ofte regimet ut.

4. Reseptfasen (godkjennelsesfasen)
Den fjerde fasen er en overgangsfase, hvor man godkjenner og skriver under på menneskerettighetskonvensjoner, altså lovdokumenter for menneskerettigheter. Men det betyr ikke at man er helt i mål. Regimet ønsker at det skal bli en bedre menneskerettighetssituasjon, men det er ikke lett å komme dit. Det kan være mye korrupsjon og bestikkelser, og det er ofte problemer når et land skal bytte fra ett rettssystem til et annet. I store land kan det også hende at man ikke har full kontroll over lokale politikere. Disse problemene blir enklere å løse om partene er flinke til å prate med hverandre.

5. Konsistent adferd (oppfører seg bra over lang tid)
Landet oppfyller alle menneskerettighetskrav. Politiske motstandere får mer lyst til å jobbe for sakene sine og landet oppfyller alle sine internasjonale forpliktelser.

Det var altså denne teorien Sigmund testet i forhold til Egypt. Landet har lenge vært kjent for å slå ned på politiske ytringer og handlinger som stiller spørsmålstegn ved, eller utfordrer, regimet. Spesielt gjelder dette kritikk av presidenten, kritikk av militæret , samt kritikk av Islam og religionens rolle i Egypt. Disse tre temaene betyr mye når landet skal bli mer demokratisk.

Likevel virker det som om Egypt hører på andre land når det kommer kritikk rundt landets menneskerettigheter. Flere fanger har blitt løslatt etter press og kampanjer fra blant annet Amnesty, og Europa-parlamentet har vært veldig kritiske når Egypt ikke har bedret situasjonen. Men det er et spill på den internasjonale arenaen som er ganske komplisert. Egypt får veldig mye penger og militær hjelp fra USA. Dette er mest for å hindre at den populære, religiøse bevegelsen “det muslimske brorskapet” når makten. Etter angrepene den 11. september har USA valgt å knytte sterkere bånd til Egypt gjennom å blant annet gi mer økonomisk støtte. Mer ”gratis penger” har gjort at de egyptiske myndighetene er blitt litt late.

Hvilken fase er Egypt i i dag?

Sigmund mener det ikke er enkelt å identifisere de forskjellige fasene i teorien og knytte de til ting som har hendt i Egypt. Man kan lett si at fravær av ytringsfrihet tilhører den første fasen i modellen, mens fornektelsen av menneskerettighetsbruddene kan knyttes til den andre fasen. Modellen er derfor ikke helt treffsikker, siden ting som skjer i én fase også kan skje i de andre fasene.

Det er nok likevel den tredje fasen som er mest treffende for Egypt i dag. Myndighetene har blant annet opprettet et nasjonalt senter for menneskerettigheter – National Council for Human Rights – som skal bedre den politiske situasjonen og lage forslag til nye lover. Boutros Boutros-Ghali leder dette rådet. Han er tidligere generalsekretær i FN. Rådet har dessverre ikke fått til så mye enda, fordi det er så store utfordringer i et land met et autoritært regime.

Boutros Boutros-Ghali en nikkedukke?

Som en del av sine undersøkelser i Kairo besøkte og intervjuet Sigmund Boutros Boutros-Ghali. Sigmund ble ikke spesielt imponert over kunnskapsnivået eller planene hans. Blant annet mente han at Egypt ikke har noe problem med korrupsjon – noe alle de som har bodd eller reist i Midtøsten vet er sprøyt. I tillegg virker det som om han godtar president Mubaraks definisjon av situasjonen i landet. Dessuten sier han seg enig i at det nærmest er borgerkrig med det muslimske brorskapet i Egypt. Ved å legge vekt på dette, forsøker myndighetene å legitimere unødig maktbruk mot politiske motstandere. Sigmund synes også det er mistenkelig at Boutros Boutros-Ghali har kjent presidenten i over 30 år. Men det hører med til historien at det å være upartisk betyr noe ganske annet i den arabiske kulturen enn i den vestlige.

Det kan virke som om Boutros Boutros-Ghalis rolle i det statlige menneskerettighetsrådet er å få det til å se ut som om de gjør en innsats for å forbedre menneskerettighetssituasjonen. Bare fremtiden vil vise om Risse har rett når det gjelder Egypt – og at kanskje denne institusjonens egen dynamikk vil ta over og bli både mer effektiv og mindre lojal mot myndighetene.

Håp for demokrati i Egypt?

Det som er helt sikkert, er at ingen lever evig. Det vil heller ikke Egypts 78 år gamle president. Kampen om hvem som skal ta over etter president Mubarak er allerede begynt. Håpet er at den neste presidenten vil bedre menneskerettighetssituasjonen og starte politiske og økonomiske endringer. Kanskje Egypt da vil ta et langt steg på den lange ferden mot demokrati.

Les stammespråklig versjon her

  • Kristin Kokkersvold

    Denne versjonen likte jeg! Nå har jeg lært noe nytt i dag :)

    • Elin Dahling

      Ikke fritt for at det er enklere å få med essensen uten unødig innpakning og faguttrykk. Måtte mange flere lære mere! :)