Tidenes beste sommer ble tilbragt på lab

Har du drømt om å vinne en Nobelpris? Nå kan du ta forskningskonkurranse som fag ved Universitetet i Oslo.

Prestisje. Jeg liker smaken av ordet. Boston. Byen hvor finalen skal avholdes. iGEM. En internasjonal studentkonkurranse i syntetisk biologi. Du kan trygt si at faget MBV4910IGEM har funnet fram til konkurranseinstinktet. Et instinkt som ved alle andre anledninger gjemmer seg i en avkrok av sinnet mitt. I beste fall titter det fram under en knallhard runde med Bezzerwizzer, men denne gangen har det gitt meg mersmak på forskning.

Maraton i læring

Faget iGEM, international genetically engineered machine, går over sommeren. Man får 10 studiepoeng, vinterblek sommerhud og muligheten til å presentere arbeidet i Boston. Det hele er et ledd i satsingen på studentbasert forskning. Konkurransen handler først og fremst om syntetisk biologi, men laget er satt sammen av studenter fra flere ulike institutter – inkludert studenter som har fint lite erfaring med biologi.

Glade konkurransedeltakere ved iGEM

Dyktige forskerspirer in action. Foto: Elina Melteig

Dermed fortoner læringskurven vår seg omtrent som Holmenkollstafettens verste etappe vil fortone seg for en sofasliter. Å si at det har vært vanskelig er en underdrivelse. Vi konkurrerer mot studentlag fra noen av de beste universitetetene i verden. Det gjør ikke nervøsiteten og spenningen noe mindre.

Fire av lagets syv medlemmer har bakgrunn fra molekylærbiologi og biologisk kjemi. De resterende tre driver med informatikk og matematikk, farmasi og nanoteknologi. Vi har tilbrakt sommeren i en sauna-temperert lab, mens vennene våre poster feriebildene sine på Facebook. Jeg vil si at det var vel verdt det. Nå gjør vi de siste forberedelsene før semesteret starter for fullt.

Konkurranse for forskerspirer

En vakker solfylt dag i begynnelsen av juni fikk vi en pakke i posten. Pakken var fra USA og inneholdt årets biobrikker. En biobrikke er en sekvens av et DNA-molekyl som gir en bestemt effekt. Disse effektene kan kombineres på ulike måter, og dermed gi ulike egenskaper hos en organisme. For å få medalje må bruke brikker som tidligere lag har laget og samtidig lage nye brikker som neste års lag kan benytte seg av. På denne måten blir prosjektene mer og mer komplekse.

Vi samarbeider med konkurrenten

Det som skiller denne konkurransen fra nesten alle andre konkurranser er at man må hjelpe hverandre for å vinne. Du kan rett og slett ikke vinne hvis du ikke kan vise til samarbeid med et eller flere lag. I tillegg premieres ikke bare gjennomføring av et godt prosjekt, men også hvor flink man er til å drive forskningsformidling eller hvor godt gjennomført prosjektet er – uavhengig av om man får et positivt resultat! Dette er med andre ord slik vi ønsker at forskning skal være – idealistisk, kreativt og drevet av enorme mengder engasjement med kun ett mål: mer kunnskap.

Glade personer på iGEM

Elina Melteig og Izadora Iorrany. Foto: Elina Melteig

Likevel kjenner jeg at pulser øker når jeg tenker på konkurransen. Det er 245 andre lag som skal presnetere sine prosjekter når vi møtes i Boston i november. Mens vi presnenterer står internasjonale selskaper og erverdige forskningsinstitusjoner og sikler på de flinkeste. Selvfølgelig handler det ikke bare om idealistisk forskning, men også om prestisje og om mulighetene videre.

En konkurranse hvor alle er vinnere

Selv om alle får delta i Boston er det ikke sikkert alle har fått gjennomført prosjektet, men det betyr ikke at idéen ikke var god. Kanskje er det muligheter for en masteroppgave eller en doktorgrad? Eller kanskje er idéen fundamentet for tidenes gründer-eventyr? Det er derfor alle som deltar i denne konkurransen er vinnere! For å strekke det enda lengre: Alle i samfunnet er vinnere, for idéene, kunnskapen og formidlingen som oppstår i kjølvannet av iGEM kommer alle til gode.

Jeg tenker på hva jeg kommer til å sitte igjen med når jeg er ferdig. Var det verdt å bruke tidenes mest solfylte sommer på lab? Kommer idéen vår til å gi noen pris? Hva har vi egentlig oppnådd? Tiden for innlevering nærmer seg og vi jobber iherdig med den siste finnishen. Jeg våger å tro at vi har oppnådd mye. Vi har lært. Vi har gjort et ærlig forsøk på forskningsformidling. Vi har fått noe som likner på et positivt resultat (og om det ikke er det så har vi fremdeles litt tid igjen!) og vi skal til Boston for å møte studentene som både er konkurrenter og kolleger. Der avsluttes det som ser ut til å bli tidenes lab-sommer.