Masterbloggen

Masterutstilling: Kunsthøgskolen i Bergen

Lesetid: 4 minutter

Hver vår blir et knippe studenter ferdige med mastergraden i kunst på kunstakademiene og kunsthøgskolene her til lands. Tradisjonen er at studentene viser eksamensarbeidene sine i en felles avgangsutstilling som ikke finner sted på skolen, men på et profesjonelt galleri. Masterbloggen har bedt masterstudenter i kunsthistorie ved universitetetene i Oslo, Bergen og Trondheim om å skrive en liten rapport fra masterutstillingen i deres hjemby. Først ut er Espen Johansen, som har tatt turen innom utstillingen Pines & Powerlines i Bergen Kunsthall, der 24 studenter fra Kunsthøgskolen i Bergen viser sine prosjekter. Utstillingen er allerede pakket ned, og nettopp derfor er det fint at Espen deler sin opplevelse av utstillingen og beskriver noen av verkene han likte aller best her på Masterbloggen:

Det første man opplever inne på Bergen Kunsthall er avvisning. En slags barrikade, satt sammen av velbrukte, tilsynelatende tilfeldige elementer, er plassert like innenfor døren. Fra inngangspartiet skimter man noen ansikter over barrikaden, på bakre vegg. Man blir fort nysgjerrig på disse personene.

I verket, Tunings, av Sol Hallset, er den samme gutten gjengitt åtte ganger i helfigur og i full størrelse (eller større). To og to er de tegnet på brede ruller av papir som holdes oppe av store klyper. De ulike tegningene er varierte til tross for at motivet repeteres, fordi Hallset forsterker ulike områder med fargelegging og detaljrikdom i hver tegning. Gutten ser levende ut, og er gjengitt kjærlig og personlig av en sirlig strek. Spesielt tegningen hvor gutten bryter den litt stive posituren og smiler bredt, vitner om et nært bånd mellom kunstner og motiv.

 

 

 

 

 

 

 

 

Corrina Thorntons verk, Reaching, består av en rekke stenger av malt leire. Noen er lent opp mot veggen, andre er montert sammen med garn, til en skulptur som strekker seg helt opp til taket. Verket synes å følge en tilfeldighetens logikk. Med utgangspunkt i arr i rommets overflate har skulpturen tatt form. Thornton fant et merke på en av lysboksene i taket. Det kvadratiske glasset er løftet på gløtt, tilsynelatende holdt oppe av skulpturen som strekker seg oppover. Verket kan lett leses inn i en kunsthistorisk tradisjon, til modernistisk skulptur og prinsippet om ”drawing in space”. Samtidig er materialiteten interessant. Den harde leiren får sin motvekt i det myke garnet, og de røffe materialene gir et vakkert uttrykk.

I neste rom støter man på et verk man først bare ser baksiden av. Dillan Marsh har laget en stram og usentimental modul som leder tankene mot business. Marshs verk ser ut som en vanlig ‘stand’ fra en (kunst-) messe, bestående av høyglansede MDF-plater med stenderverk av aluminium. To av sidene er åpne, og innsiden er kraftig belyst av overhengende lysstoffrør. Slik retter den fokus mot en del kommersielle aspekter man ofte unnlater å trekke fram. Til tross for verkets konseptuelle karakter, er det også mulig å betrakte verket som et uttrykk for en industriell estetikk, grunnet dets minimalistiske formspråk. Minimalistene på 1960-tallet gjorde seg kjent for å anvende industrielle materialer som stål, plexiglass, billakk og finérplater, til å produsere enkle og mer umiddelbare former.

 

Vilde Andrea Brun drøfter subjektivitet og kjønnskonstruksjoner gjennom fotografi og video. Subjektivitet og femininitet er mangefasettert, og Brun sine fotografier spenner fra det mest intime gjennom en brutal ærlighet til mer poetiske skildringer. Felles er at de alltid er dypt personlige. I et videoverk skjærer Brun et stort fotografi av en vagina i tynne strimler. Først ett bilde på tvers, så et annet på langs. De to bildene flettes deretter ritualistisk sammen, slik at motivet igjen blir synlig. Prosessen blir viktigere enn resultatet, noe tittelen Selvrefleksjon underbygger. Kunst som tematiserer femininitet benytter seg ofte av et velkjent formspråk, men Brun unngår gjentakelser, og skaper i stedet en ny sammenstilling av tankevekkende enkeltelementer gjennom sin åpne og personlige tilnærming.

Som seg hør og bør på en slik avgangsutstilling favner kunststudentene bredt, både med tanke på uttrykk og tema. Flere av verkene er utfordrende, både estetisk og konseptuelt, og i det ryddige utstillingsrommet blir verkene til de 24 kunstnerne godt representert.