Masterutstilling: Kunstakademiet i Oslo

Hver vår blir et knippe studenter ferdige med mastergraden i kunst, og eksamensarbeidene deres blir vist på et profesjonelt galleri eller museum. Masterbloggen har bedt masterstudenter i kunsthistorie ved universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim om å rapportere fra masterutstillingen i deres hjemby.

Ragnhild Brochmann, som tar master i estetikk ved Universitetet i Oslo, har besøkt Kunstakademiets masterutstilling på Stenersenmuseet i Oslo. Selv om det er 19 studenter som stiller ut, har Brochmann valgt å trekke frem ett eneste kunstverk. I teksten funderer hun på hvorfor både hun selv og andre som har skrevet om utstillingen trekker frem akkurat dette verket:

Tilbake til fortiden – hvorfor det?

Uten store overraskelser eller synlige provokasjoner à la Karl Edvin Endresens GHB-stunt på avgangsutstillingen i 2009 – hvor går dagspressens kritikerkorps for å finne den løfterike samtidskunsten? Til det historiefortellende, det historiefortolkende og det tross alt håndgripelige. Under årets avgangsutstilling går de til kjelleren.

Nederst, innerst i kjelleretasjen på Stenersenmuseet, i midten av rommet merket ”19” på utstillingens enkle følgeskriv: en hvit meteoritt og en søyle av bananskall. Omkring: små veggfaste vitrineskap med plakater og artefakter. Foran: besøkende med hodet plassert tett inntil glassveggene. Lenende, lesende, letende. Etter hva? Etter sammenheng? Etter sannhet? «Se på den!» Sier en til en annen. «Tror du den er ekte?» Den andre drar på det, leser plakaten en gang til, kikker på glassøyet, det lille rynkete eplet, rister på hodet, «vet ikke».

Kunsten å formidle en sann skrøne

Verket, Everyone’s Gone to the Moon, er Markus Li Stensruds siste ledd i en serie arbeider påbegynt med BA-utstillingen i 2009. Også den ble godt omtalt, også den kretset rundt den samme tematikken: menneskets lyst til å forstå, kontekstualisere og ikke minst formidle rammebetingelsene for egen eksistens. Et verk om menneskelig dokumentasjonspraksis i skjæringspunktet mellom naturvitenskap og kunst, mellom det sanne og det etterprøvbare, det kunstferdige og det kunstige. Slik landet kunstneren på kuriositetskabinettet og en formidlingsstrategi tett opp til de eldste utstillingsmontrene i Oslos naturhistoriske museum.

Men hvorfor velge et formspråk som ikke bare spiller på, men flinkt og freidig imiterer fortiden? Og viktigere – hvorfor treffer daterte titteskapsfortellinger publikum akkurat nå? Til Volumfestivalen på Elverum forklarer Li Stensrud sitt valg av form slik:

“Objekter, tekst og bilder fra i utgangspunktet forskjellige sfærer og tidsepoker plasseres sammen innenfor rammene av en vitrine eller et rom. Kuriositetskabinettet, museets forløper, var private samlinger av gjenstander samlet på ekspedisjoner til de mange nye verdener som utfoldet seg på 17 og 1800-tallet. Sammenstillingen av gjenstandene ble som regel gjort etter estetiske hensyn eller etter et ønske om å skape interessante fortellinger. Da de langt mer sterile museene etter hvert overtok som formidlere ble kriterier som rase, kategori, fauna og lignende satt i høysetet. Kuriositetskabinettets omskiftelige og fantasifulle historieformidling ble byttet ut med vitenskapens strenge virkelighetstyranni.”

Bort fra ironien

Med andre ord – Li Stensrud bruker kuriositetskabinettet uten distanse og ironisk filter. En modell tatt i bruk – ikke først og fremst for å minne oss om det konstruerte i tradisjonell, vestlig historieskriving (den kritikken trenger knapt flere fanebærere) – men som en anmodning om å huske på verdien av et proaktivt væren i verden. Gleden av å fysisk skape seg sin egen virkelighetsanskuelse og sin egen fortelling. Og, ikke minst – gleden over å vekke genuin undring hos den som får fortellingen presentert som sann, ekte og ”komplett”. Som en bestefar som stolt viser barnebarnet sitt et loppesirkus, en strømpeholder og et spanskrør og sier at sånn, akkurat sånn var gamledager!

Slik når Markus Li Stensrud fram til publikum under årets avgangsutstilling: ved å utilslørt mene alvor og ved å skape visuelt attraktive fortellinger om det skapende mennesket. Ved å velge en formidlingsstrategi i god samklang med vår tids interesse for solid håndverk, tradisjonsbærende antikviteter og historie som sådan – ved å velge «ekte vare» framfor DIY. Likevel – flinkt imiterende eller ikke – Everyone’s Gone to the Moon unndrar seg både det sentimentale og det åpenbare.

 

Flere bilder fra Markus Li Stensruds masterprosjekt: