Kunsten å gjete katter

Forfatter: Thomas Hylland Eriksen
Tittel: Professor i sosialantropologi, UiO

Å lede forskere er som å gjete katter, er det blitt sagt. Forskere er nesten per definisjon individualister. Noen er påståelige og hissige i diskusjoner. Andre har meldt seg ut av de fleste sosiale fellesskap for å kunne dyrke sin lidenskap i fred.

De fleste forskere er helt alminnelige mennesker. De leser aviser og ser på tv, går i middagsselskaper og konverserer om været og matprisene. De strever med sine kompliserte familierelasjoner, er glade i musikk og leser gjerne en bestselger om anledningen byr seg.

Inntil et visst punkt. De har nemlig sin lidenskap, som er identisk med deres prosjekt. Hvis ikke, ville de aldri ha blitt forskere. Ofte oppleves prosjektet som en kløe inni hodet som ikke tar slutt før man har kommet et skritt videre. Det er som en sudokuoppgave der man har stirret på kvadratene i en halvtime uten å klare å fylle inn et eneste tall. Men så finner man det første, og dermed faller halvpartene av tallene på plass i løpet av fem minutter, og da er resten ren plankekjøring.

Drømmen om vitenskapen

Uten denne lidenskapen for kunnskap, gleden over å gjøre en liten oppdagelse, drømmen om å få iallfall en liten flik av verden til å henge sånn noenlunde sammen, ville vi ikke fått noe forskning. Hvis ingen hadde opplevelsen av at det fantes noen viktige spørsmål som ennå ikke var besvart – og selv var grunnleggende usikre på hva svaret var – så hadde det ikke kommet ny kunnskap inn i verden. De som stiller disse spørsmålene er helt alminnelige mennesker, men de blir liggende søvnløse på grunn av puslespillbiter som ikke passer inn, og drømmer senere om perfekte løsninger som alltid er glemt fem sekunder etter at de har våknet.

Så hvordan leder man slike folk? De vil jo ikke ledes. Futten går jo ut av dem hvis de får beskjed om hva de skal gjøre.

Hvordan få forskere til å virke?

Da jeg for mange år siden inntok rollen som instituttbestyrer, forhørte jeg meg litt rundt for å få råd. Min kollega i Bergen sa at det viktigste var å sørge for at folk trivdes på jobb. Jaha. Så vi burde kanskje få oss en moderne espressomaskin og få sving på vinlotteriet? Så spurte jeg min kollega i Trondheim. Han mente at det ikke spilte noen rolle om et av instituttets unge talenter ikke viste seg på lenge, bare han dukket opp etter tre uker (formodentlig ubarbert og med et vilt blikk) med en nyskrevet artikkel. Javel? Så det var kanskje ikke så viktig med kollegialitet og jevnlig studentkontakt da, bare man var genial nok til å produsere en grensesprengende tekst i selvvalgt indre eksil? En av de gamle ringrevene hjemme i Oslo, som hadde årevis med ledererfaring bak seg, mente at man måtte operere ut fra det gamle sosialistiske prinsippet ‘Fra enhver etter evne, til enhver etter behov’. Man kunne ikke skjære alle over én kam, og det som gjaldt, var at alle fikk gjøre det de var best til.

Utvilsomt gode råd. Alle disse lederne, som selv var forskere, hadde skjønt at det ikke var virksomhetsplaner og publiseringspoeng som gjorde deres kolleger glade og flinke, men retten til å få lov til å gjøre noe vanskelig. For de fleste forskere betyr det å få arbeidsro til å kunne konsentrere seg om en tanke som er lenger enn fem centimeter.

Lukten av noe viktig

Derfor er den perfekte bedriftsmodellen for et forskerfellesskap verken den kapitalistiske produksjonsbedriften (Flere artikler, gutter! Flere studiepoeng!) eller den klassiske offentlige organisasjonen (Som vi vedtok på møtet sist torsdag … ). Disse elementene må saktens med i den verden vi lever i, men for at en forsker skal bli flink og glad, må han eller hun få frihet til å følge sin lidenskap. Da kan det også komme ny kunnskap inn i verden. Dessuten er det et velkjent faktum at ikke alle katter er uregjerlige individualister. Løvene er jo kjent både for sine store, solidariske familier og for å være på sitt mest effektive som jegere når de samarbeider. Men de tar ikke regi ovenfra, altså.


  • Trine

    “En tanke som er lengre en fem centimeter”,…Herlig uttrykk—Gjete katter? … LYKKE TIL! Her foretrekkes kommunal byråkratisk forutsigbarhet: Meget pluss i orden og oppførsel. Fargen på katten er grå.