Kunnskap for fremtiden

Ved tildelingen av Masterstipendet 2011 holdt Mona Ringvej et innlegg om tematikken bak årets stipend: Kunnskap for fremtiden. Hvordan klarte en jury som tilsammen representerte vidt forskjellige fagdisipliner å enes om vinneren? Her forteller Mona Ringvej hvordan.

Av Mona Ringvej

Mona Ringvej (forskningsleder og forfatter av Makten og ordene) har sammen med Truls Pettersen, Magnus Nystrand, Eirik Newth og Anne Aaby sittet i juryen for Masterstipendet 2011. Masterstipendet 2011 er opprettet av UniPub, Akademika og Masterbloggen. Vinneren Odd-Magnus Hansen vant 30 000,- og bokkontrakt hos UniPub for oppgaven Kunsten å koke vann.

Alt er relativt, sa en berømt matematiker en gang, og hjernen hans ble konservert for ettertiden, slik at senere forskere skulle kunne finne ut av hvordan et så intelligent menneskes hjerne egentlig fungerte. Foreløpig har man ikke funnet noe entydig svar. Medisinere, hjerneforskere, er hensatt i samme uvilkårlige posisjon som humanistene i møte med sitt studieobjekt: Det må tolkes. Og når tolkningen vel er gjort, kommer konkurrerende tolkninger, usikkerhetsfaktorene blåses opp, og der står man. Spørsmålet er ubesvart, til tross for den beinharde empirien (Albert Einsteins hjerne, altså) rett foran øynene våre, som nå til og med stilles ut i velproporsjonerte snitter, slik at publikum selv kan tolke. Men hvordan lese tanker ut av et fysisk objekt?

Og hva gjør man med det faktum at den naturvitenskapelige vitenskapens største stjerne på mange måter kan stå som ledestjernen også for virksomme tankeretninger innenfor de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene, – nemlig relativismen?

Pussige sammenhenger og paradokser oppstår når man forsøker å opprettholde vanntette skott mellom ulike disipliner.

Da denne juryen møttes, var det en samling blanda faglig drops som skulle bli enige om hva som var kunnskap for fremtiden. Det var en interessant opplevelse. Før vi tok tak i selve arbeidet med å lese bidragene, viste vi alle frem våre faglige ansikter, åpenbart med noe ulike kjepphester. Spørsmålet var da hvordan vi ville stille oss i møte med alle disse søknadene fra så forskjellige fagfelt som sykepleievitenskap, filosofi, ledelse, miljøvitenskap, psykologi, samfunnsgeografi og ingeniørstudier. Ville vi alle gi vår stemme til de bidragene som liknet mest på våre egne fag? Og hvordan skulle vi da bli enige om vinneren? Hvordan skulle denne juryen bli enige i dette spørsmålet, – kunnskap for fremtiden – et spørsmål som har gitt liv til offentlige debatter så intense og hatefulle at man skulle tro noe viktig sto på spill: Vitenskap? – På den offentlige skueplassen har det utspilt seg et drama av apokalyptiske dimensjoner: Vitenskapene er i strid med hverandre, og kampen står om fremtiden: Hvilken plass skal vitenskapen ha i fremtiden? Hvilken vitenskap er relevant for fremtiden?

Vel. Ryktene om denne krigen er muligens noe overdrevent. Da denne juryen begynte å lese bidragene, lot vi oss begeistre både over variasjonene, overraskelsene, gleden over å forske som kom til syne, – på tvers av alle fagdisipliner.

Det er ikke tvil om at masterstipendets formål, nemlig å vise hvor mye viktig kunnskapsproduksjon masterstudentene står for, er viktig. I juryen har vi derfor, på tvers av våre ulike faglige profiler og preferanser, hatt våre diskusjoner. Men kjepphesten har vært den samme for alle: Hvilken oppgave rommer viktig kunnskap, samtidig som den klarer å formidle nettopp dette?

Vinneren ble, som dere vet, masteroppgaven ”Kunsten å koke vann”, skrevet av Odd-Magne Hansen, ved pedagogikkstudiet i Tromsø. I denne oppgaven var det så mange tråder som møttes, at vi måtte gi oss over. I felles begeistring. Og nysgjerrighet: ”Kunsten å koke vann” ? – Noe så konkret og diffust på en og samme tid. Det kan vel hvem som helst?

Men nei, selvsagt ikke, og det lærer man av å lese denne oppgaven om hva som er den beste måten å lære seg koke- og kokkekunst på. Men den handler om så mye mer. Det er en masteroppgave som hele tiden utvider synsfeltet og relevansen ved hjelp av eksempler som både er konkrete og metaforiske.

Det mest nærliggende er imidlertid dette, ”Kunsten å koke vann” svarer direkte på oppgavens tittel, for den handler om overføring av kunnskap fra en generasjon til en annen. Og vi vet jo det, etter alle diskusjoner om skolepedagogikk, andelen av teoritunge fag i skolen, og ikke minst gjennom den foruroligende økningen av frafallet skolen, at dette ikke går av seg selv.

Hva er skjedd med kunnskapstørsten i samfunnet vårt? Med kunnskapsformidlingen? Blir overføringen av kunnskap fra en generasjon til den neste ivaretatt i skolen i dag? I Odd-Magne Hansens oppgave er det kokkeutdanning det er snakk om, men spørsmålet går til kjernen av hele vårt utdanningssystem, vår forvaltning av kunnskap og ferdigheter: Hvordan lærer vi best å koke vann, er det ved å lese bøker eller er det ved å stå på et kjøkken sammen med en erfaren vannkoker (holdt jeg på å si), – en erfaren kokk. Oppgaven forteller oss hvordan læring er en kroppslig prosess, vi må erfare kunnskapene våre, ikke bare lese dem. En god kokk har fysiske kjennetegn på sine kunnskaper, han har fått smedfingre og kan høre når filéen er ferdig stekt.
Men nok en gang. Det er ikke noe spørsmål om et enten/eller, men et sterkt bidrag til å reflektere inn kunnskapens kroppslige funksjon, og her finner man nettopp kropp og intellekt i skjønn forening, men også naturvitenskap og menneskekunnskap: ” Kunsten å koke vann” ? – Ok, det har noe med 100 grader å gjøre, men det har visst også noe med at forvaltningen av denne kunnskapen skjer over en kjele kokende vann, og da må man vite hvordan 100 grader ser ut i en kjele med vann. Svaret er ikke så opplagt som man tror.

Vinneren er altså et bidrag til kunnskap for fremtiden på så mange nivåer at juryen, med våre ulike utgangspunkt, lot oss begeistre. På mange måter rommer oppgaven også en spesiell type kunnskap for fremtiden som kan hjelpe oss videre fra de hjelpeløse disputtene om hvilke vitenskaper som har sin største berettigelse og nytte: Nytten ligger ikke i at vitenskapen ligger der, i en artikkel i et anerkjent tidsskrift, med beinharde empiriske bevis eller stålkontroll på argumentenes logiske stringens. Hvis kunnskapen bare ligger der, vil den likevel ikke virke på verden. Vitenskapen må leses, kommuniseres og forstås.

MONA RINGVEJ