Hva er musikkens verdi?

Rob i romanen «High Fidelity» har et livslangt kjærlighetsforhold til musikk. Madonna har tjent 650 millioner dollar på musikken sin. Det er ikke entydig klart hvor musikkens reelle verdi ligger. Hvorfor?

Musikk spiller en viktig rolle i manges liv, og de færreste vil nekte for at musikk har stor verdi. Uenighet kan imidlertid oppstå når det gjelder hva denne verdien er, eller hva den bør være. Dette er noe som gjelder alle kulturuttrykk, men uenighetene settes på spissen ved fenomenet musikk.

For det første er musikk, i hvert fall delvis, industri. Musikkindustrien har behov for å fastslå verdien av musikk gjennom hva folk er villige til å betale i penger. For det andre er det få ting som er så knyttet til individuell smak og identitet som det musikk er. Dermed eksisterer det et markert skille mellom det Lewis Hyde (1983) kaller “value”, forstått som de standardiserte prisene til varer i butikken, og “worth”, forstått som den meningen og betydningen noe har i folks liv.

Ny teknologi har bidratt til at både musikkens “value” og “worth” settes i bevegelse. Digitaliseringen av musikk har forandret hvordan vi bruker og betaler for musikk. Rundt årtusenskiftet gjorde Napster og andre fildelingssteder det mulig å fullstendig omgå musikkindustriens prissystemer og samtidig få lett tilgang til en ny verden av musikk. Musikkindustrien opplevde en krise, og måtte enten bekjempe de mulighetene teknologien ga, eller omfavne fenomenet og inkludere det i sin egen virksomhet.

De seneste årene har strømmetjenester som Spotify og WiMP laget en ny modell, der alle betaler omtrent det samme, typisk 99 kr. i måneden, for tilgang til opp under 20 millioner låter. En person som hører på 2000 spor i måneden betaler like mye som en hører på 20 spor, uavhengig av om de hører på ny musikk eller gamle hits. Dette bidrar til at den opplevde verdien av musikk hos individuelle brukere i mindre grad enn før reflekteres i hva de betaler.Et spørsmål som dukker opp i denne endringen er naturligvis hvem som tjener på de nye modellene? I de store musikkarkivene i strømmetjenestene gjøres både gamle klassikere og smalere musikk tilgjengelig for flere. Foreløpig virker det som det er de som eier rettighetene til klassikerne som har tjent mest på dette: De fire store plateselskapene, Universal, Sony, EMI og Warner, stod for 85,9 prosent av totalsalget av fysiske utgivelser i Norge første halvår i 2012, mot 80,6 i samme periode i 2011 (IFPI 2012).

At dette er avgjørende for inntektene til artistene fremgår også av denne statistikken: Strømming utgjorde hele 45 prosent av totalsalget av musikk i Norge i 2012 (se ifpi.no). Måten prisene settes og inntektene fordeles har derfor ført til sterke reaksjoner blant norske artister, som opplever at pengestrømmen til etablerte og “mainstream” artister vokser, mens den krymper for artister som er mindre og nyskapende. Denne debatten har blant annet gått på www.ballade.no (se f.eks. innlegg fra musikeren Susanna Wallumrød her).

Et resultat av dette er økt oppmerksomhet mot musikkens verdi, og forholdet mellom musikkens pris – “value” – og musikkens betydning/mening – “worth”. Det gjelder spesielt verdien av at musikere her til lands produserer nyskapende musikk, samt hvordan lytterne faktisk verdsetter musikk i sine liv.

Digital musikkspredning har også rettet oppmerksomheten mot verdien av musikk fremført live på en scene, blant annet fordi artistinntekter i økende grad  knyttes til konsertopptredener. Selv om konserter er unike begivenheter, i motsetning til reproduserbare musikkinnspillinger, så har prisene på dette området hatt en mer stabil utvikling. Det har skjedd til tross for at konserter er uforutsigbare og levende møter mellom musikere og publikummere, som sanses, tolkes og oppleves høyst individuelt: Ingen får akkurat den samme opplevelsen av å overvære den samme konserten.

Det ligger store analytiske utfordringer i å forstå verdien av musikk, både i innspilt og levende form. En ting er å forstå hva som er gode økonomiske modeller, riktige priser og hvor inntektene bør kanaliseres. Dette er arbeid som musikere, plateselskap, distributører og interesseorganisasjoner er i gang med.

En annen og vel så stor utfordring, er å forstå hvordan folk bruker, opplever og verdsetter musikk i sine liv. Den nye, digitale teknologien endrer dette radikalt. Den gjør at folk kan oppdage, dele og leve seg inn i musikk på nye måter, og i ulike sammenhenger, alt fra fester til fisketurer. Den gjør også at livemusikk antar nye former, ikke minst innenfor det store, voksende elektronikaområdet, og kan oppleves på nye måter. Den største analytiske utfordringen er antakelig å forstå de indre opplevelsene av  musikk, og hvordan musikk knyttes til personlige følelser, erfaringer og minner. For mange ligger musikkens største verdi her. For å forstå musikkens verdi trengs dermed mer kunnskap både om rollene musikk spiller i folks liv og om teknologiene som bringer musikk inn i livene deres.

 

Yngvar Kjus er postdoktor ved Institutt for musikkvitenskap, UiO, og deltaker i prosjektet Sky og Scene.