Forskerfrue

En tidlig sommerdag i juni for fire år siden møtte jeg mannen min for aller første gang. Det tok nøyaktig èn uke før vi bestemte oss for å ta ett glass i sommersola på St.hanshaugen i Oslo. Lite visste jeg da om hvor stor rolle denne mannen skulle komme til å spille i livet mitt, og hvor mange av mine fremtidige middagssamtaler som skulle handle om gyrodactylus salaris, trikomonas og linguatula serrata.

Dyreavføring på første date

Yvonne Gipling er studentansvarlig i Tekna, med hovedansvar for studentene på UiO og UMB. Har studert utviklingstudier på HiO og Statsvitenskap ved NTNU.

På vår aller første date fortalte han entusiastisk og begeistret om hvordan hans hverdag gikk ut på å kjøre dyreavføring gjennom en blender, for så å studere dette gjennom et mikroskop. Jeg er veldig stor fan av engasjerte mennesker og siden hjertet allerede banket litt ekstra for denne mannen, lyttet jeg, selvfølgelig. Så interessert var jeg, at revetarmer, beverhud og hesteavføring nå er samtaleemner jeg forhåpentligvis skal høre om resten av livet.

Mannen min jobber på parasittologiavdelingen på Norges veterinærinstitutt, som ikke må forveksles med Norges veterinærhøgskole. På instituttet forskes det på alt fra maten vi spiser til middag og solkremen du brukte i sommer til parasitter, vaksiner og flåtten du leser om i Dagbladet.

Du kjenner kanskje ikke noen som jobber på parasittologiavdelingen? Ikke så rart, siden det er svært få i Norge som er gode på å finne disse små eggene og larvene. Derfor føler jeg meg ganske spesiell når jeg nå kommer på fest sammen med han som kan snakke om parasitter i rundt to timer, om du skulle finne på å stille det høflige spørsmålet ”så, hva driver du med?”

Etter fire år lærer jeg fortsatt om nye parasitter. Nå er vi gift, så jeg har bundet meg til livslang lære om parasitter. En gang i blant har jeg til og med fått privatfilmvisning av et mikroskopisk egg med mange prikker i, hvor den ene prikken visstnok er en utrolig spennende parasitt. Jeg ser fortvilet ned i mikroskopet, leter og leter, stirrer ned i noe som ser ut som 10 ml av Akerselva, og vet ikke helt hvilken av disse prikkene som flyter rundt som er akkurat den ene det er meningen at jeg skal bli fanget av.

”Ser du den? Den som rører på seg?!”

Min mann og hans kollega står over meg som to barn på julaften. Jeg er nok mer forelsket i min manns fantastiske evne til å glede seg over dette sølevannet, enn den utrolige parasitten i seg selv.

Dirty secrets

Linguatula. foto: Wikimedia commons

Når man gifter seg er man innstilt på at hverdagen forandrer seg, man blir to og ordet ”kompromiss” kommer litt oftere på banen enn tidligere. Parasitter, har jeg skjønt, er overalt. Også i maten vi spiser. Da vi var helt nyforelska lot jeg det passere når han detaljert beskrev hva som kunne finnes i maten min. Det skjønte jeg fort vi måtte slutte med, om jeg skulle få i meg næring. Med min bakgrunn i utviklingsstudier og humanitært hjelpearbeid sitter ikke jeg og forteller han hver dag hvor grusomt urettferdig verden er. Diskusjonen måtte komme, og nå forteller han meg ikke lenger om hva slags organismer som finnes på middagstallerkenen min.

Det er visst en nær relasjon mellom mat og parasitter, som når han blid og fornøyd kommer hjem, og jeg spør i vant kjernefamiliestil ”Hva har du gjort i dag, kjære”, og han svarer i litt mer uvant kjernefamiliestil ”Jeg har laget parasittburger!”. Ok, jeg vil gjerne stoppe ham der, men jeg hører på stemmen at han så gjerne vil utdype. Når man er glad i faget sitt og synes det er meget spennende, mister man også fort filteret på når det er greit å utdype. For det er nemlig ikke i alle selskaper det egner seg like godt å snakke om råtten elgetarm, tro det eller ei.

Forskerfrue ftw!

Rart, snevert og litt ekkelt, men sjelden kjedelig og mainstream. Å like å lære om nye underlige ting som verden har å by på, kommer godt med når man finner seg en mann med et slikt yrke. Er det noe som gir mening i livet er det engasjement,  og det må til i forskerverdenen. Så min mann skal få gjøre parasittforsøk på seg selv, fortelle om parasittburger, bevertarmer og lungeorm, så lenge jeg slipper å høre om organismene i middagsmaten jeg nettopp brukte en time på å tilbrede. Dette er avtalen jeg har inngått med min mann og parasittene hans.