Del og du skal få

Lesetid: 3 minutter

Det digitale samfunnet er et delingssamfunn. Når vi bidrar til fellespotten, blir vi selv rikere.

I Norge er det lang tradisjon for å dele fellesressurser. De gamle allmenningene var fysiske fellesressurser som ga felles tilgang til både trevirke, jakt og fiske og til områder der dyrene kunne beite. For oss som ikke eide noen del av naturen sikret Allemannsretten tilgang til bruk av en del av ressursene. Ingen kunne stenge oss ute fra naturen fordi de eide utmark.

Arne Krokan, Professor i digital økonomi ved NTNU. På Twitter: @arnek. Foto: NTNU

Nå skapes en rekke nye fellesgoder. Zipcar er et bilkollektiv der du betaler for å kjøre og har tilgang til biler i en rekke byer. Det fungerer omtrent som ”bysyklene” i Oslo.  Airbnb gjør det ikke bare mulig, men også enkelt å leie ut et rom i leiligheten din, eller hele leiligheten, båten, hytta eller et annet sted det går an å sove, om du ønsker dette. Tilsvarende tjenester er opprettet for at du kan leie ut bilen din eller kjolen din. Kanskje du bare trenger å låne penger fra noen eller vil låne bort penger til noen som trenger dem bedre enn deg? Sjekk Kiva.

Gjennom sosiale medier og tjenester som utnytter de sosiale medienes infrastruktur kan vi sette ubrukte ressurser i omløp og skape fordeler både for dem som leier ut og for dem som vil leie. Ved å organisere dette slik at jeg leier direkte fra den som eier ressurser, slipper jeg å betale for mellommenn som organiserer prosessen. Digitale tjenester har overtatt meglernes rolle, og samme prosess som ”rammet” bankene for 15 år siden skjer nå på en rekke områder. Fysiske tjenester erstattes av digitale tjenester.

Når en benytter infrastrukturen for de sosiale mediene, der mer enn en milliard mennesker er bare et tasteklikk fra hverandre, åpnes det også muligheter for å skape hypervekst. Tenk bare hvor forskjellig telefonen og Facebook fungerer. Hvis du skulle gi beskjed om et arrangement til 100 mennesker måtte du ringe til hver enkelt. 100 beskjeder var 100 samtaler. Før det digitale nettsamfunnet kunne vi organisere det ved at vi ga beskjed til to personer, som hver ga beskjed videre til to personer. Slik doblet vi antallet som fikk beskjed for hvert ledd og vi skapte en rekke som vokste fra 2 til 4 til 8, 16, 32, 64, 128 osv. Det merkelige er at vi etter bare 33 ledd har nådd hele jordas befolkning på denne måten. Enda merkeligere er det at vi nå i praksis kan skape enda raskere vekst fordi vi ikke bare har to venner på Facebook, men flere hundre. Selvforsterkende vekst skapes fordi digitale tjenester også skaper nettverkseffekter.

Denne digitale infrastrukturen kan vi blant annet bruke til å finne kjøpere til ting vi vil selge, til å finne ting eller tjenester vi vil kjøpe, til å kommunisere med venner og til å finne kunnskap vi kan ha nytte av.

Masterbloggen er eksempel på en tjeneste som gjør det enklere for oss som er opptatt av kunnskap å holde oss oppdatert. Ved å gjøre masteroppgaver tilgjengelige på nett og ikke minst ved å skape en popularisert omtale av dem, bidrar Masterbloggen til å gjøre kunnskap som formidles gjennom masteroppgaver lettere tilgjengelig for et større publikum.

Mens tidligere tiders pedagogiske teorier så læring som noe som foregikk inne i hodet vårt eller i samspill med omgivelsene, ser nyere teorier som connectivismen også læring som et fenomen som foregår i nettverk. Noe av det viktigste ved å lære blir å skape sitt eget personlige læringsnettverk. Masterbloggen inngår som del av en større infrastruktur for deling, og gjennom en rekke nyere tjenester kan vi også dele andre ressurser enn vår kunnskap.

Hvordan sosiale medier og digitale tjenester ikke bare endrer måten vi lærer på, men hele utdanningssektoren, kan du lese om i boken ”Smart læring”, som jeg skrev i 2012. I dette bildet spiller tjenester som Masterbloggen en viktig rolle, fordi den bidrar til å posisjonere kunnskap i et nettverk der deling og diskusjon er vanlige arbeidsformer. Vi kan både ”like” og ”twitre” lenker til det vi mener er interessant for vårt eget nettverk. Slik opptrer stadig flere av oss som kuratorer, som personer som ikke bare henter kunnskap for egen vinning, men som deler med nettverket, som bidrar til at vi kan bruke oppmerksomhet på noe våre venner har tipset oss om snarere enn en eller annen tilfeldig side på nettet.

Gjennom Masterbloggen skapes flere ”delere”, flere personer som publiserer i det offentlige rom og som deltar i diskusjonene. Det gjør at nytten av å dele blir stadig større, for jo mer vi deler, jo mer får vi tilbake. Det er den store forskjellen på fysiske goder og digitale tjenester. Om vi begge har et egg og bytter egg, vil vi fremdeles bare ha ett egg etter transaksjonen. Om vi bytter kunnskap, er vi begge blitt litt klokere enn før.