Når to blir til tre – individualitet og fellesskap gjennom overgangen til foreldreskap

Hva skjer med parforholdet i overgangen til foreldreskap? Fire par forteller om parforholdet før og etter de fikk barn.

Gutt møter jente. De to tilbringer stadig mer tid sammen. De definerer seg etter hvert som et par, og en dag flytter de sammen. Kanskje gifter de seg. Og en dag bestemmer de seg for at det er på tide at to blir til tre.

Nærhet og avstand

Tid tilbragt sammen er viktig for parene, både når de forteller om pardannelsen og når de skal beskrive hvordan forholdet var før de fikk barn. Gjennom å tilbringe tid sammen ble de bedre kjent, og det å flytte sammen uttrykket en nærhet mellom partnerne.

Samtidig var avstand eller frihet også viktig, parforholdet har en innebygd spenning, mellom fellesskap og forpliktelse på den ene siden og frihet på den andre siden. Det å finne en balanse begge partnerne er tilfreds med fremstår som en enkel, men viktig oppgave i parforholdet.

Forventninger til barn

Pådriverne for å få barn, var i denne undersøkelsen kvinnene. De hadde de mest positive forventningene, og gledet seg til det å ”bli en familie”. Barnet symboliserer for dem et fellesskap, der partnerne ikke lenger er to personer, men én familie. Dette ses som et uttrykk for kjønnsforskjeller, der kvinner er mer orientert mot familie og fellesskap enn menn.

Møtet med barnet

Allerede i 1957 ble det foreslått at par opplever en krise i overgangen til foreldreskap fordi det å få barn er svært romantisert i samfunnet.

Det representerer ikke hele sannheten i dagens Norge. Informantene var innstilt på at det ikke kun er en dans på roser å ha små barn. Likevel bød foreldreskapet på flere utfordringer. ”Anette” forteller:

Man tenker at ungen kommer, og så skal du få den morsfølelsen med en gang. Sånn var det ikke for meg. Og så skal du amme, og det skal komme helt naturlig. Men det fungerte ikke for meg. Og da føler man seg som en ganske dårlig mor.

Omdefinering av omsorgsevnen

Kvinners omsorgsevne ble før sett på som en ervervet egenskap, og ikke som en naturlig følge av å føde et barn. Det kan altså se ut som at denne omsorgsevnen har blitt omdefinert, fra noe man må jobbe for, til en naturlig følge av å føde. Dette får videre konsekvenser både for hvordan nybakte foreldre organiserer hverdagen og for nærheten mellom partnerne.

Et dominerende ideal om intimitet i forhold er at den skal baseres på gjensidig utveksling og forståelse av hverandres innerste følelser. Når de to partnerne opplever overgangen til foreldreskap svært forskjellig, kan det oppstå et brudd med en slik intimitetsforståelse.

Familietid

Tid sammen og tid fra hverandre var viktig før de fikk barn, men slett ikke vanskelig.

Familietid ble en ny kategori som ble lagt til kabalen etter at ungene kom inn i bildet. Før fantes det bare to kategorier: ”alenetid” og ”kjærestetid”. Familietiden preges av arbeidsoppgaver som må gjøres for å få hverdagen til å gå rundt.

Parene befinner seg nå også i et arbeidsfellesskap, med mindre plass til egentid enn før.

Latskap blir en forsømmelse av forholdet, dersom den ene ikke gjør sin andel av de felles arbeidsoppgavene, blir det mer å gjøre for den andre.

Mindre plass til individet

Familietiden er nå førsteprioritet i hverdagen, men parene er også opptatt av at det skal finnes balanse mellom tid sammen og alenetid. Tiden etter at barna har lagt seg blir fordelt mellom kjærestetid og alenetid. For å få mer slik tid bruker foreldrene også i varierende grad barnevakter.

Parenes økonomi blir også mer felles i overgangen til foreldreskapet.

Noen par disponerer fortsatt noe penger hver for seg, men familiens forbruk og utgifter sluker den største andelen av inntektene og lite er igjen til privat bruk. Samliv med barn gir slik mindre plass til individet, både tidsmessig og økonomisk, enn samliv uten barn.

Hva med kjærligheten?

Hva skjer med kjærligheten etter paret har blitt foreldre? Det hele begynte som en kjærlighetshistorie. Før parene fikk barn forteller de om et forhold for forholdets skyld. De kunne når som helst avslutte forholdet, men så lenge begge parter trivdes og fikk noe ut av forholdet var det ingen grunn til det.

Foreldrene setter barna foran seg selv, og har en forståelse av at det å bryte opp for å søke individuell lykke, vil være moralsk galt. Barn kan derfor virke preventivt mot samlivsbrudd, til tross for nedgang i tilfredshet i parforholdet.

Selve kjærlighetens karakter synes å forandre seg til en mer praktisk en. Dette kommer tydelig frem i kommunikasjonen mellom partnerne. Parforholdet innebærer nå mer arbeid og våkenetter, men også en følelse av å gjøre noe stort i fellesskap.

En av informantene uttrykker det slik:

”Vi er kollegaer, eller et team, da. Men det gjør egentlig bare at jeg elsker ham mer, fordi vi liksom … Det er så godt å gjøre den jobben med ham.”

Strategier for å ta vare på forholdet

Hverdagen som småbarnsforeldre er preget av lite søvn og mange irritasjonsmomenter. Informantene har en rekke strategier for å ta vare på parforholdet:

  • Ikke la seg irritere av småting, men ta opp problemer før de vokser seg store.
  • Gi hverandre alenetid og rom for å ha en dårlig dag.
  • Huske at småbarnsperioden er en unntakstilstand – det blir bedre igjen.
  • Sette av tid i kalenderen til ordentlige samtaler, kos og sex.
  • Snakke på forhånd om hvordan et barn vil påvirke forholdet.
  • Være nær hverandre og ha vært gjennom litt før man får barn.
  • Gjerne kontakte samlivsterapeut – før problemene blir store

Informantene har mye å si om hvordan par kan ta vare på forholdet gjennom småbarnsperioden. Dette kan være et uttrykk for at det er en tøff periode. Den største endringen i parforholdet etter barna har blitt født er at de ikke lenger bare er kjærester, men også “et team”. Hverdagen består av en rekke arbeidsoppgaver som skal gjøres.

Det blir viktig å samarbeide godt, kommunisere godt, avlaste hverandre og ikke minst å unne hverandre alenetid.