Barns blikk på Grünerløkka

Hvordan ville trikken, t-banen, trafikken, bygninger, grøntarealer og gatenett sett ut om det var utformet med barns behov som betingelse?

Byen er sentrum for økonomisk og teknologisk utvikling. Byen er også stedet der flest barn vokser opp og byene er også under kontinuerlig press. Opphopning av fattigdom, økt kriminalitet, forurensing og vold og høy dødlighet er fenomener man ønsker å unngå gjennom god planlegging.

Å ta barna med i byplanleggingen sikrer i større grad en by som oppleves inkluderende for flere, og man kan argumentere for, at det vil styrke byens konkurransekraft i kampen om kompetanse, innovasjon og økonomisk utvikling.

Hvordan løse byens utfordringer?

Hvordan skal vi løse de utfordringene byene møter? Smart-City-bevegelsen utpekes som et svar, hvor Stavanger og Trondheim utpekes som foregangsbyer i norsk sammenheng. I Smart-City-bevegelsen møtes drømmen om teknologisk innovasjon og ønsket om å løse byens utfordringer. Så langt, alt vel.

Men teknologi er ikke nok. Teknologien bare muliggjør. Det er vi som fyller teknologien med innhold. Vi definerer, prioriterer og utformer. Designprinsippene for teknologien må settes, og for å sette gode designprinsipper må vi ha innsikt. Innsikt i brukernes erfaringer og opplevelse av byen.

Vancouver inspirerer

Frode Amundsens har vist hvordan Vancouver håndterer spenningspunktet mellom kommersielle utviklere og befolkningens behov i byutvikling på en god måte. Vancouver er kjent for å ha utviklet en deltakelsesorientert planleggingspraksis.

Nøkkelen ligger i å få frem, forstå og ivareta ulike interesser fordi, som Amundsen argumenterer:

“Utviklingen mot det postmoderne samfunnet med større innslag av fragmentering og demografisk og kulturelt mangfold, gjør det vanskelig for planleggere å identifisere, og å kjempe for, én såkalt offentlig interesse.”

Vancouvers’s innbyggere valgte “sustainability, livability and affordability” som utviklingsmål. Med disse tre målene er noe sagt. Men ikke alt. Ulike brukergrupper vil putte ulikt innhold i hvert og ett av disse. En godt fasilitert offentlig diskusjon som fører frem til enighet i hva hvert av begrepene betyr for Bancouver er viktig.

Konsensus er ikke er noe som finnes “der ute” og som venter på å bli oppdaget, den må skapes.

Barn i by

Min masteroppgave “Barns blikk på Løkka” henter frem erfaringer og meningsdannelse fra barn som jeg ser på som en av byens mest sosioromlig marginaliserte grupper.

6 tredjeklassinger, 6 femteklassinger og 5 syvendeklassinger har tegnet mentale kart fra sine nærområder og blitt intervjuet om hvordan de bruker og konseptualiserer disse nærområdene i etterkant. Hvert barn blir presentert med sitt mentale kart og sin fortelling om hvordan hun eller han bruker og konseptualiserer sine nærområder.

Studien forteller om barn som kompetente brukere av byen, om hvordan barn håndterer fysiske strukturer utformet for voksne kropper, hvordan barn navigerer og forvalter egen sikkerhet. Den forteller også om strategier barna utvikler for å utvide eget bevegelsesrom. Og barna beskriver etter å ha dypdykket i disse dimensjonene om hvordan de opplever og vil beskrive Grunerløkka.

“Jeg føler meg liksom ikke velkommen inne i en bakgård. Men drit og dra, jeg går inn. Det er jo mange steder jeg ikke føler meg velkommen. Man må jo ikke alltid føle seg velkommen om man skal et sted. Så, ja, noen steder føler jeg meg ikke velkommen.” -Thomas

Variasjonen i barnas fortellinger er stor og det ser ut til at dette springer ut ifra barnas ulike familiekontekster. Det særlig fordi foreldrene velger ulike strategier i vurderingen av hva barnet skal skjermes mot og eksponeres for.

Barnas geografi

Jeg utviklet tre beskrivelser som kan hjelpe å forstå barnas geografier:

  • Lekegrindsgeografi
  • Løpestrengsgeografi
  • Fareskiltsgeogafi

Flere av mine informanter har bevegelsesrom som er begrenset til bakgårdene. Avgrensningene er forsterket av bygningene som omkranser bakgårdene. Bakgårdene kan på denne måten beskrives som lekegrinder. Jeg beskriver deres geografi som lekegrindsgeografi.

Så er det barn som har litt større privilegier. Her avtaler barnet målrettede utflukter på egen hånd, med sine omsorgspersoner. Foresatte tilrettelegger slik for å skape et ekspanderende bevegelsesrom for barna, hvor foreldrene likevel opprettholder styring av barnets eksponering for nærområdet. Denne formen for styring av barns bevegelsesrom har jeg beskrevet som løpestrengsgeografi.

Til sist så jeg at enkelte manøvrerte innenfor en mer fleksibel geografi, der foreldrene har pekt ut spesifikke steder de har forbudt barna å nærme seg, samt diktert spesifikke regler for hvordan de skal takle spesifikke faremomenter. Foreldrene har på denne måten plantet fareskilt i landskapet som barnet ferdes i. Det er for eksempel forbudt å leke i buskene på Birkelunden. Der bor det farlige mennesker, og der kan det være sprøytespisser. Denne type romlighet kaller jeg fareskiltsgeografi.

Olav Ryes plass, med alkoholikere og omstreifende narkomane, er langt fremme i barnets fortelling.

“Pappa drikker morgenkaffe, og jeg balanserer på kanten av fontenen. De har så deilig is der! Loppemarkedet på Olav Ryes Plass er kjempespennende, der kan jeg kjøpe vennskapssmykker. Jeg tar ofte sparkesykkelen min, lett å komme seg på og stoppe. Birkelunden er bare et sted jeg som oftest går forbi. Men, etter skolen, før leksehjelp, pleier vi noen ganger å gå til Birkelunden for å leke med hesten.” – Katinka

Barns refleksjoner

Barna i byen beskrives i litteraturen om barns geografier som svært kompetente forvaltere av egen sikkerhet. Sunniva forteller om to plasser som er skremmende for henne:

Hva ville du fortalt om Grünerløkka til noen som aldri har vært her?
-Jeg vet ikke så mye men. Grünerløkka er egentlig et bra sted, men det er for mange farlige mennesker her. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes det. For der jeg går, ser jeg to eller tre som står og ser skikkelig rart, og så blir jeg litt redd.

Ser de rart på deg?
-Nei de sitter og ser og drikker øl, og da blir jeg redd.

Hva ville du vist fram?
-Botanisk hage
(…)
Stopper du aldri opp i Olav Ryes plass eller leker?
– Nei jeg synes ikke det er noe spesielt sted. Jeg liker ikke noe av det. Vet ikke. Men det er på grunn av folka. Det er ikke noe Olav Ryes Plass har gjort. Hvis jeg er der, så er det mange folk som drikker øl der og spør om jeg har to kroner til røyk og spør om jeg vil ha røyk og sånn. De er skikkelig rare. (…) Schous Plass er heller ikke noe spesielt. Det er de to stedene som er verst. Det er ikke noe spesielt der liksom. Man kan heller gjøre plass til barn. Man kan ikke ake eller noen ting. På Olav Ryes Plass må man bare sitte rolig og kikke på alle folka. På Schous Plass kan man ikke sitte, der er det ikke plass. (…) Foreldrene mine synes ikke jeg bør være på Olav Ryes Plass.

Sier de hvorfor?
-Vet ikke jeg. De har ikke sagt hvorfor. Jeg er der jo ofte liksom, det er jo moskéveien min, men om kveldene klokka åtte og sånn. Da er jeg ute. Men da vil de ikke at jeg skal være der, moren min da.

Vet du hvorfor?
-Nei

Kan du tenke deg?
-Mange som drikker øl. Kanskje det kan være farlig der.

Mads forteller om et trygt sted, hans bevegelserom er konsentrert rundt Birkelunden, Rodeløkka og Dælenenga. Han beskriver ett tett, trygt og vakkert sted som tilbyr muligheten til å være aktiv, samtidig som han setter pris på estetikken. Selv om Mads har et relativt stort bevegelsesrom, unngår han de stedene som skremmer Sunniva:

Hvilke steder ville du vist fram til et barn som ikke har vært her før?
-Da ville jeg fortalt at Grünerløkka er et veldig flott sted å bo, og så er det mange ting å gjøre. Mange aktiviteter. Som for eksempel ishockey, fotball og klatring, sykling og speider’n og alt. Og så er det fine parker du kan gå i óg, så er det så fine hus. (…) Akkurat på Grünerløkka her, er det ikke så voldsmiljø. Det er litt mer på Tveita og nede i sentrum og sånn. Også er det ganske rolig, ganske mange butikker og, ja, jeg ville fortalt litt sånn, trur jeg.

Barn og byens vellykkethet

Så hvordan ser byen ut sett med barnas øyne, der deres ønsker blir hørt og tatt til etteretning i planleggingen?

En spennende referanse er et bynettverk i Italia som setter barna selv som måleparametere på byers bærekraftighet. Prosjektet kalles “Bærekraftige byer for gutter og jenter” (CSDBB) og understreker at barn bør være inkludert i ulike samfunnsprosesser. De har satset på aldersgruppen 9-14 år og etterstreber deltakelse både når det gjelder planlegging og beslutningstaking. Dette har satt sitt preg på utformingen av byene. Hvert deles ut en pris til den mest progressive byen; den som går lengst i å utforme byen etter barns uttalte behov.

Teknologi kan løse mange av byens utfordringer. Smart-City-bevegelsen representerer i så måte en positiv løsningsorientering, men for å sikre et bedre grunnlag for en god tjeneste- og byutvikling må byens innbyggere aktiveres. Veldig mange av dem er barn.

Barn representerer en ressurs som bør lyttes til for å få en sunn korreks til de stemmene med høyest stemmeleie og de aktørene som motiveres av kortsiktig økonomisk profitt.

  • Anne Aaby

    Takk for at jeg har fått skrive 🙂 Vil gjerne også tipse om en kronikk jeg skrev i Aftenposten, hvor jeg ønsket å bemerke hvordan jeg ser Bjørvikas utvikling i lys av dette: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Ikke-ett-ord-om-barn-i-Bjorvika-242859b.html

    • Interessant! Det jeg spør meg da, er om Oslo er blitt en mer barnevennlig by siden du skrev denne?

      Noen nevnte i en annen tråd Barnetråkk (digitalt verktøy som lar barn fortelle planleggere og kommunen hvordan de bruker et sted). Fra hva jeg kjenner fra de som utvikler og drifter det, er det høyt trykk på bruk av verktøyet. Bidrar det så til at vi ser effektene også i faktiske mer barnevennlige byrom?
      Du skriver “…mangfoldig bruk som inkluderer mange mennesker uansett størrelse, bakgrunn og preferanser.” Det tror jeg er en nøkkel. Mitt inntrykk er at vi er på riktig vei, men at vi fortsatt har en vei å gå her.

      • Anne Aaby

        Takk for kommentar 🙂 Jeg kan ikke si noe absolutt om det er bedre eller verre.

        Det jeg vet, var at vi på ett tidspunkt hadde det nasjonal bestemmelse på at hver kommune skulle ha en representant som talte barnas sak i byggesaker. Dette var en arv fra 70-80 tallets Unicef-innsats og norsk fokus på Oppvekst. Jeg tror ikke denne rollen overlevde eller ble godt utviklet. På det tidspunktet da jeg skrev oppgaven var det en som hadde en 20% stilling dedikert til dette. Men hvor faglig sterk den rollen var, har jeg mine tvil til.

        Jeg vet ikke hvordan barnetråkk-dataene spiller inn i utvikling av byrommene 🙂 hadde vært interessant å vite noe om dette.