Gode regler – dårlig praksis?

Lesetid: 4 minutter

Hvordan er levekårene og livssituasjonen til asylbarn i mottak? Blir barnas rettigheter ivaretatt?

I følge interesseorganisasjonene er det et stort sprik mellom regelverket kontra hva som i virkeligheten er situasjonen for barna i mottak. I min oppgave har jeg skrevet om asylbarnas levekår og livssituasjon, slik dette fremgår av interesseorganisasjonenes arbeid, kunnskap og innsikt på dette feltet.

Forsvarlige eller forferdelige forhold?

Med henvisning til UDIs regelverk skal innkvarteringstilbudet være av nøktern, men forsvarlig standard, samt ha målrettede tiltak som bidrar til en trygg, meningsfull og forutsigbar hverdag.

Mine informanters beskrivelser av mottakenes beliggenhet og rommenes standard er derimot beskrevet som dyster, mørk, avsidesliggende og kald. De er fremstilt som enkle, med dårlig. Her avviker UDI og driftsoperatørene fra sitt eget regelverk og idealer. Ifølge Informantene er mottakene gamle bygninger, brakker og uten barnevennlig standard. I noen av mottakene kan du ikke lukke vinduet. I tillegg er det skittent og ikke ideelle steder for barn å være over lengre perioder.

En informant fra Press forteller på bakgrunn av besøk til ulike mottak, samt flere års erfaringer med å være verge:

«Det er jo et mål fra politikernes side at det skal være veldig nøkternt, det skal ikke være noe bra sted å bo, og det klarer de jo veldig fint. Det er ikke et sted man ville latt norske barn bo, det er tydelig at det virkelig skal være lavest mulig bosituasjon».

Lever i frykt

Tilværelsen i mottaket handler ofte om å leve i usikkerhet om fremtiden, frykt for politiet og lang ventetid. Slike momenter bidrar til å påvirke asylbarnas psykiske tilværelse og kan ha effekt på deres opplevelser av oppholdstiden i mottaket.

Den lange ventetiden er, i følge mine informanter, en av de sentrale årsakene til at barn i mottak utvikler psykiske lidelser eller depresjoner.  Asylbarna  må også leve i frykt for å få avslag på sin asylsøknad og bli sent tilbake,  samt politiet og andre myndighetsorganer.

Stort sprik

I følge interesseorganisasjonene er det et stort sprik mellom regelverket kontra hva som i virkeligheten er situasjonen for barna i mottak.

Asylmottak i Norge blir drevet som en næring der driftsoperatørene har fått det utøvende ansvaret for driften av asylmottak. De økonomiske rammene fastsettes i avtaler mellom driftsoperatørene og UDI.

Alle informantene mine fra interesseorganisasjonene har fortalt at driftsoperatørene som klarer å drive mottakene billigst mulig er de som vinner anbudsrunden, og at dette går på bekostning av kvaliteten i mottakene. Driftsoperatørene får i utgangspunktet ikke så mye til å drive mottakene, og når de klarer å tjene penger på å drive det enda billigere gjør de noe galt. Dette går ut over kvaliteten på ansattes opplæring, aktivitetstilbudet til barn og ungdom og boforholdene på mottaket.

Etter intervju med ansatte og ledere i interesseorganisasjoner har flere nevnt at den personlige økonomien til enslige mindreårige asylsøkere og barnefamilier er et hinder i deres hverdag. Alle som søker om asyl får utbetalt et basisbeløp som skal dekke en beboers personlige utgifter og utbetales to ganger i måneden. Satsene varierer etter asyl saksprosedyre, status i asylsaken, mottaks type, alder og eventuell familiekonstellasjon. En av mine informanter sier følgende;

“Enslige mindreårige asylsøkere og barnefamilier får ganske lite penger i måneden. Dette pengebeløpet holder ikke til både transport, mat, advokat og klær. De som blir mest rammet er barn med endelig avslag på sin asylsøknad. Etter avslag blir pengebeløpet halvert.”

 «Idol for barna»

Det er viktig å nevne at det ikke kun er dårlige forhold for barna i mottak. Dette er tilfellet med fritidsaktiviteter som blir gitt barna. I henhold til interesseorganisasjonene er det stor variasjon når det kommer til fritidsaktiviteter i mottakene. Noen mottak er veldig gode på dette og setter et godt eksempel, mens andre igjen ikke har tilstrekkelig med fokus på dette.

Informantene trekker frem Lysebu mottak som et godt eksempel. De har masse aktiviteter for barna som blant annet fotballturneringer og stafett. De har også hatt idol for barna, sommerfest og juleverksted.

Dårlig praksis?

Asylbarna har fått en rekke rettigheter både etter nasjonale lover, UDIs regelverk og FNs barnekonvensjon som Norge har ratifisert. Med henvisning til Opplæringsloven har asylbarn lovfestet rett til grunnskole og videregående opplæring.

Barnas helserettigheter forankret i Helse-og Omsorgstjenesteloven. Intervjuene jeg har foretatt med interesseorganisasjonene viser store variasjoner i forhold til asylbarnas levekår og livssituasjon i mottakene. Selv om barna har fått rettigheter blir de ikke alltid oppfylt. Idealet stemmer ikke overens med realiteten.

Når det gjelder bosituasjonen har de fleste mottak ikke forsvarlig boforhold. Mottakene er ofte plassert langt vekk fra resten av lokalsamfunnet. I tillegg er det lagt høye gjerder rundt mottakene og stemningen har blitt beskrevet som dyster og mørk.

Når det kommer til helserettighetene hadde mange av mottakene en helsesøster tilstede og barna fikk den medisinske hjelpen de hadde behov for. På den andre siden kan man ikke snakke like positivt om den psykologiske hjelpen.

Jeg avslutter med et sitat fra en informant ved Press som jeg mener trekker frem hovedmomentet i avhandlingen;

«(…) I UDI`s rundskriv står det jo svart på hvitt hva asylbarna har krav på og hvilke rettigheter de har, ulike helsetilbud osv. Men så opplever man at det er er veldig stort sprik mellom hva som står der og hva som er virkeligheten, og også mellom mottak».