Vaksinasjon: Fra borgerplikt til individuell rettighet

Er vaksinasjon en plikt eller en rettighet? Motsetningen ble sentral i velferdsstatens vaksinasjonsprogrammer i tiårene etter andre verdenskrig.

Svaret på dette spørsmålet har skiftet i ulike historiske sammenhenger.

Myndighetenes strategi for å oppnå allmenn vaksinasjon i befolkningen har gått fra påbud, gjennom reformer fra 1947 og 1954, til lovgivning som gjorde alle vaksiner frivillige i 1994.

  • Hvordan ble påbudslovene fortstått og iverksatt i etterkrigstiden?
  • Hvilke konsekvenser fikk samfunnets endringer i tiårene etter andre verdenskrig for tolkningen av vaksinasjonspåbudene?

Velferdsstaten og tuberkulosen

Helsedirektør Karl Evang så en klar sammenheng mellom folks helse og økonomisk produktivitet. Friske, arbeidende mennesker var landets viktigste ressurs, mente han. Derfor måtte helsevesenet være en prioritert del av gjenreisningen etter krigen. Et offentlig helsevesen i vekst og nye helsereformer fikk en sentral rolle i årene som fulgte.

Tuberkulose, som hadde hatt sin største utbredelse i Norge rundt 1900, ble fortsatt oppfattet som en alvorlig trussel mot helse og velferd på slutten av 1940-tallet, selv om sykdommen omtrent var halvert.

I 1947 ble tre nye tuberkuloselover vedtatt. Fremmøte til røntgenfotografering, tuberkulinprøving og vaksinasjon ble, gjennom lovene, obligatorisk. Tuberkulosearbeidet ble en del av en velferdsstatlig utvikling der sykdom i økende grad ble fortstått som et samfunnsproblem, ikke en privatsak. Hensynet til individet måtte vike for samfunnets behov for beskyttelse.

Planene var omfattende og systematiske. Landsdekkende og omreisende røntgenfotografering og tuberkulin-testing skulle bidra til å spore opp smitte. Smittsomme individer skulle behandles, og de friske skulle vaksineres.

De viktigste målgruppene for vaksinasjon var personer i risikogrupper under 40-50 år, og 14-åringer ved utgangen av folkeskolen.

Påbud og overtalelse

Selv om vaksinasjonsnekt kunne tolkes som et brudd på straffelovens § 357, og dermed straffes med bøter eller fengsel, skulle trusler om straff i første omgang unngås. Dermed ble påbudet «riset bak speilet», en implisitt trussel som ble brukt i myndighetenes argumentasjon. Helsedirektør Karl Evang forstod at arbeidet måtte hvile på folks velvilje overfor det offentlige helsearbeidet. Folket måtte først og fremst oppmuntres gjennom opplysningsarbeid, i form av film, brosjyrer og lokale avisoppslag.

Vaksinenekt kunne likevel få konsekvenser. Først og fremst pliktet vaksinenektere å møte til undersøkelse årlig eller så ofte som nødvendig. Slik kunne en kontrollere om uvaksinerte hadde blitt syke, og isolere smittede før de kunne spre smitten videre. Å forbli uvaksinert kunne innebære utestengelse fra skole, utdanning og yrker der uvaksinerte kunne være en smitterisiko. For mange ville det være en betydelig frihetsberøvelse.

At slike grep var tiltenkt en viktig rolle kommer til uttrykk i tidens informasjonsbrosjyrer. En egen brosjyre for dem som ikke ønsket BCG-vaksinen mot tuberkulose fremhevet disse sanksjonene, mens referanser til bøter og straff var fraværende.

Informasjon gitt til dem som lot seg vaksinere fremhevet vaksinens nytte og sykdombekjempelsens sosiale karakter. Myndighetene oppfordret denne gruppen til å be alle bekjente om å møte opp til undersøkelser og vaksinasjon. Det skulle bidra til best mulig beskyttelse for den enkelte, for familien og for samfunnet. Betydningen av at alle gjorde sin plikt var klar; 80-90 % av alle tilfeller kunne unngås.

Befolkningens smittefrykt ble også tatt med i regnestykket. Helsedirektoratet fikk laget en informasjonsfilm som ble vist i hele landet fra 1948. I filmen «Alle i fare» ble tuberkulose fremstilt som en usynlig fiende som kunne ramme hvem som helst, hvor som helst. Unge ble utpekt som særlig utsatt for smitte og alvorlig sykdom.

I en egen foreldrebrosjyre kom helsedirektøren med en personlig og innstendig oppfordring til alle landets foreldre. Fordi antallet smittekilder i samfunnet fortsatt var stort kunne ingen regne med å unngå smitte. Alle var i fare.

Infeksjoner i tilbakegang

De smittsomme sykdommene var fortsatt utbredt i samfunnet like etter krigen, og kampen mot smitte var en prioritert helsesak. Bekjempelsen av tuberkulose var et langsiktig prosjekt, men også utbrudd av sykdommer som difteri og polio krevde aktiv handling fra det offentlige i 1950-årene.

Så skjedde noe nytt. Mange sykdommer ble gradvis mer sjeldne eller forsvant helt. Nedgangen i utbredelse og dødelighet av smittsomme sykdommer var del av en langsiktig utvikling kalt en «epidemiologisk overgang» der infeksjoner ble stadig sjeldnere, mens kroniske sykdommer og livsstilssykdommer ble vanligere.

Utviklingen fikk konsekvenser for vaksinasjonsprogrammene. Fra å være et middel i en smittekamp mot en allestedsnærværende fiende skulle vaksinasjon nå bidra til å holde fordrevne sykdommer borte. Vaksinasjon ble ikke dermed mindre viktig, men den reelle muligheten til å oppmuntre befolkningens smittefrykt ble redusert. Det krevde en omformulering av myndighetenes argumenter.

Rettighetstanken

1960- og 1970-årene markerer et klart skifte fra etterkrigsårenes kollektivisme til individualisme. Nye vaksiner ble innført på frivillig basis, og dette ble gradvis normen for arbeidet. Fredrik Mellbye, statens overlege for hygiene, ga i 1969 uttrykk for den enkeltes rett på vaksinens beskyttelse mot sykdom. Det offentlige pliktet dermed til å tilby vaksiner og sørge for så høy utbredelse i befolkningen som mulig.

I en veiledning for BCG-vaksinasjon fra 1969 kommer en ny tolkning av vaksinasjonsloven til uttrykk. Nå ble det hevdet at 1947-loven ikke bare skulle uttrykke plikt, men også den enkeltes rett på vaksine. Dette står i sterk kontrast til selve loven og diskusjonene i 1947, som ensidig fremhevet individets plikt. Bakgrunnen for nytolkningen var blant annet tuberkulosepasienters søksmål mot staten i tilfeller der påbudt vaksine ikke hadde blitt gitt.

Hvilken betydning fikk rettighetstanken for opplysningsarbeidet?

Vaksinasjon som en individuell rettighet kunne vanskelig kombineres med en tydelig appell til individets juridiske plikt, strengt forstått. Påbud og sanksjoner ble gradvis tonet ned, og i 1979 og senere var mulige sanksjoner uklare eller helt fraværende.

«Riset bak speilet» var ikke lenger sentralt i opplysningsarbeidet, slik intensjonen hadde vært i 1947. Samfunnssolidaritet var fortsatt et bærende element, men argumentene skiftet tyngdepunkt fra plikt til rettighet lenge før etterkrigstidens påbud ble opphevet. De ble til slutt endret ved Smittevernloven i 1994, som gjorde all vaksinasjon frivillig.

Vaksinasjon i dag

I dag er muligheten for påbudt vaksinasjon begrenset til unntakstilstander dersom store epidemier skulle bryte ut, og tiltakene er underlagt strenge rettsstatlige garantier. De fleste eksperter er i dag enige om at generelle påbud er uegnet i forebyggende helsearbeid, fordi det bryter med den tilliten mellom helsepersonell og befolkning slikt arbeid hviler på. Påbud har potensiale til å skape konflikt. Mitt masterarbeid viser at helsemyndighetene i etterkrigstiden også forholdt seg til dette, selv om politikken den gang klart skiller seg fra samtidens.