Tverrfaglig samarbeid i barnevernet

Mange barnevernsbarn over 18 år har psykiske lidelser og behov for oppfølging fra flere instanser. Vi står imidlertid ovenfor klare utfordringer i det tverrfaglige samarbeidet rundt disse ungdommene, og det er rom for forbedringer.

Siden 2000 er antallet ungdommer med hjelpetiltak fra barnevernet fordoblet. I følge tall fra Statistisk Sentralbyrå var det i utgangen av 2010 over 3500 ungdommer som mottok hjelp fra barnevernet. Disse ungdommene har behov for hjelp til bearbeiding av traumer, til å takle atferdsvansker og de har ofte behov for psykiatrisk oppfølging. Problemene krever helhetlig tiltak og et godt samarbeid mellom etatene.

> I studien har jeg tatt utgangspunkt i en fenomenologisk tilnærmning og søkt etter informantenes erfaringer. Her er fenomenet “tverrfaglig samarbeid rundt unge psykisk syke barnevernsbarn mellom 18 og 23 år” utforsket gjennom informantenes øyne.

Min masteroppgave viser at tverrfaglig samarbeid kun kan finne sted dersom de profesjonelle aktørene har vilje og et ønske om å samarbeide.

De unge psykisk syke

Unge i etableringsfasen skal starte eget bo, skaffe seg utdannelse og etterhvert jobb. Ungdommene i barnevernets ettervern har ofte ikke evnen og forutsetninger til å klare dette alene. De har behov for tilrettelegging av skole, økonomi, psykiatrisk behandling og hjelp til å klare dagliglivets utfordringer.

Uten ettervern ender mange opp i rusmiljøer og andre blir liggende i psykiatrien i årevis. En NOVA-rapport fra 2008 viser at ungdom i etterverntiltak har større sjanse til å klare seg enn de som ikke får oppfølging. De bærer ofte med seg store belastninger, under og etter omsorgsovertakelse, og de har svake forutsetninger til å klare overgangen fra fosterhjem til voksenlivet.

Tverrfaglig samarbeid

Tverrfaglig samarbeid er en arbeidsmetode på tvers av etater og kjennetegnes ved samling om felles mål rundt en klient. Aktørene i det tverrfaglige samarbeidet må være i stand til å representere den tverrfaglige gruppens synspunkter, og ikke først og fremst sin egen yrkesgruppe.

Samhandlingsreformen og nasjonal rammeavtale har  “tvunget” de ulike etatene til å jobbe sammen. Fokuset på samarbeid på tvers av forvaltningsnivåer og første- og andrelinjetjenesten har økt betraktelig. Det er stor enighet i fagmiljøene om at det er et økende behov for satsing på tverrfaglig samarbeid på tvers av forvaltningsnivåene. Dette er nødvendig for å skape en helhetlig tjeneste rundt ungdommene.

Forhold som påvirker samarbeid

I studien min har jeg valgt å dele de ulike forholdene som påvirker samarbeid inn i tre hovedbolker:

–   Relasjonelle determinanter

photo-1437623889155-075d40e2e59f

Kilde: Unsplash.com

–   Organisatoriske determinanter

–   Systemiske determinanter

Innenfor disse tre kategoriene av determinanter finner vi de viktigste kjennetegnene på de faktorene som påvirker tverrfaglig samarbeid.

Relasjonelle determinanter handler om samhandlingskompetanse, tillit, vilje til samarbeid.

Organisatoriske determinanter er rammene for etaten/tjenesten.

Systemiske determinanter er faktorer som profesjoner, lovverk og liknende.

I studien har jeg lagt til grunn at disse er avgjørende faktorer som må være tilstede for at et tverrfaglig samarbeid skal kunne lykkes.

Jeg har gjort følgende funn av hvilke faktorer som påvirker samarbeid under hver determinant, og fordelt de mellom hemmere og fremmere:

Relasjonelle deteminanter

Hemmere Fremmere
  • Liten interesse/vilje til samarbeid
  • Uvitenhet om de andre faggrupper/etater
  • Uvitenhet om lovverket
  • Interesse/vilje til samarbeid
  • God samhandlingskompetanse
  • Tillit til andre
  • Kunnskap om de andre

Organisatoriske determinanter

Hemmere Fremmere
  • Uklar ansvarsfordeling
  • Mangel på felles mål
  • Felles målsettinger

Systemiske determinanter

Hemmere Fremmere
  • Taushetsplikt
  • Lite økonomiske ressurser
  • Individuelle planer
  • Ansvarsgrupper
  • Arena for kommunikasjon

Taushetsplikt hemmer samarbeid

Det kommer frem i funnene at barnevernstjenesten blir oppfattet som spesielt rigid i forhold til reglene for taushetsplikt. Taushetsplikten er en systemisk faktor styrt av lovverk og forskrifter. Det er ikke nødvendigvis taushetsplikten i seg selv som er hemmeren, men uvitenhet om hvordan lovverket skal benyttes og tolkes.

Konklusjonen blir derfor at taushetsplikt kan være til hinder for samarbeid. Det er derfor viktig å tidlig i prosessen lage avtaler med ungdommen om oppheving av taushetsplikt. Barneverntjenesten er ofte de som sitter på mest informasjon om ungdommen. De må derfor være bevisste på hva som er taushetsbelagt informasjon og hva man kan dele på tvers av etater. Slik kan etatene samarbeide for å gi ungdommen et best mulig helhetlig tilbud.

Felles målsettinger

Felles målsettinger er en viktig fremmende faktor, og dette ble bekreftet av informantene. Manglende felles målsettinger i en ansvarsgruppe kan være hemmende og hindre at etatene klarer å etablere og vedlikeholde en samarbeidsrelasjon.

”Det fungerer best når det etableres en felles grunnforståelse av utfordringene ungdommene står ovenfor og det enes om en problemstilling og ett felles mål man kan jobbe sammen mot.” Informant fra psykiatritjenesten

Lite kunnskap om andre faggrupper

Videre viser studien at det er store mangler på kunnskap om de andre yrkesgruppene det forventes at man samarbeider med. En stor andel av informantene mener at denne manglende kunnskapen vanskeliggjør samarbeidet. Økt kunnskap ville gitt bedre betingelser for å etablere og vedlikeholde samarbeid.

”Vi må ha tettere samarbeid, eventuelt med mer hospitering hos hverandre for å bli bedre kjent med arbeidsmetoder og lignende”

Samhandlingskompetanse

For å få til et godt samarbeid er det essensielt at de som skal samarbeide har egenvilje og interesse for samarbeid. Funnene viser at samhandlingskompetanse utgjør en av de viktigste faktorene som påvirker det tverrfaglige samarbeidet.

Det finnes flest studier som ser på de relasjonelle aspektene ved et tverrfaglig samarbeid. Det er likevel ganske åpenbart at de relasjonelle faktorene ikke alene ville være nok for å få til god samhandling. At de tre determinantnivåene henger sammen får vi bekreftet gjennom vårt praktiske arbeid.

Det ville ikke være mulig å ta for seg de tre determinantnivåene; systemiske, organisatoriske og relasjonelle, separat, fordi alle tre kontinuerlig påvirker hverandre. En systemisk faktor, f.eks en paragraf, ville aldri være nok alene.

Det er avgjørende hvilken organisasjon (organisatorisk) den ansatte jobber i og hvordan de tolker og forholder (relasjonell) seg til paragrafen. Resultatene av denne studien kan hjelpe helse- og sosialarbeidere til en bedre forståelse av hvilke faktorer som påvirker tverrfaglig samarbeid rundt unge psykisk syke.

Å opprette en ansvarsgruppe og skape en samhandlingsarena med klare målsettinger som er nedfelt i en individuell plan, kan være tiltak som vil bidra til å styrke det tverrfaglige samarbeidet. Andre viktige faktorer kan være et fokus på at alle medlemmene i ansvarsgruppen er likestilte og at det skapes rom for refleksjon i gruppen.

Samarbeidet bør bære preg av respekt, åpenhet og egenvilje. Det er ungdommenes behov som skal stå i sentrum og vi betalte hjelpere har som oppgave å tilrettelegge hverdagen og koordinere slik at behovene blir dekket.

Vi må tilpasse oss på en slik måte at ungdommene føler seg sett, ivaretatt og inkludert i påvirkningen av sin egen hverdag og fremtid.