Menns møte med krisesenteret

Tradisjonelle forestillinger om kjønn gjør at terskelen for å søke hjelp på krisesentre er høyere for menn. Til tross for lav tilgjengelighet og manglende fellesskap med andre voldsutsatte, mener menn at de får god hjelp hos krisesenteret.

Tradisjonelle forestillinger om kjønn gjør at terskelen for å søke hjelp på krisesentre er høyere for menn. FOTO: bruckerrlb / FLICKR Creative Commons

Tradisjonelle forestillinger om kjønn gjør at terskelen for å søke hjelp på krisesentre er høyere for menn. FOTO: bruckerrlb / FLICKR Creative Commons

I over 30 år var krisesenteret en hjelpeinstans forbeholdt kvinner og barn. I 2010 ble krisesenterloven iverksatt. Loven krever at også voldsutsatte menn skal ha et likeverdig krisesentertilbud.

I masteroppgaven min har jeg intervjuet seks av de første mennene som fikk hjelp av et krisesenter i Norge. De var utsatt for psykisk og fysisk vold fra sine kvinnelige partnere. Volden de fortalte om var av langvarig og grov karakter, og har hatt konsekvenser for blant annet helsetilstand, sosialt liv og arbeidsliv.

Gjennom intervjuene ønsket jeg å finne ut hvordan mennene opplevde krisesenteret som hjelpeinstans. Har menn andre behov enn kvinner, og i så fall – har krisesentrene klart å tilpasse seg?

Takknemlige, men ensomme

Mennene i min undersøkelse etterlyste bedre kunnskap om krisesenteret hos ansatte i det øvrige hjelpeapparatet. Bedre informasjon bidrar til å ufarliggjøre tilbudet og senke terskelen for å søke hjelp.

Enkelte av mennene opplevde mangel på hensiktsmessige lokaler, ansatte som var vanskelige å få tak i, eller andre ressursproblemer. Mangel på fellesskap med andre voldsutsatte menn er også fremtredende i mennenes fortellinger om krisesenteret.

Til tross for dette mener de at krisesenteret er et velfungerende hjelpetilbud, og er takknemlige for hjelpen de har fått.

Like problemer, ulike begrunnelser

Mennene følte seg stigmatiserte på grunn av volden de var utsatt for. At volden ble utøvd av en kvinne ble opplevd som spesielt skamfullt. De vegret seg for å søke hjelp, ut i fra en forestilling om at de som menn burde klare seg selv.

Følgende temaer gikk igjen blant mennene jeg intervjuet:

  • En forestilling om at krisesenteret kun er til for enda mer alvorlige tilfeller, og at du må ha omfattende skader for å få hjelp
  • Manglende kunnskap om egne rettigheter
  • Et ønske om å klare seg selv og å ikke behøve å ta imot hjelp fra andre
  • Maktesløshet med tanke på barnefordeling, bekymring for å ikke få se barna nok
  • Frykt for å ikke bli trodd av f.eks. politiet eller rettsvesenet

Vi finner igjen akkurat de samme temaene i tidligere intervjuer av voldsutsatte kvinner. Menn og kvinner begrunner imidlertid disse utfordringene ulikt. I litteratur om voldsutsatte kvinner blir maktesløsheten forklart med at det er vanskelig å være voldsutsatt. Når mennene tar opp de samme temaene begrunner de selv utfordringene med at det er vanskelig å være voldsutsatt mann.

At menns reaksjoner på vold og tanker rundt det å søke hjelp i stor grad samsvarer med kvinners, tyder på at reaksjonene er allmennmenneskelige. Kjønn er av liten betydning i krisesituasjoner som dette.

Det er liten tvil om at det kan være spesielle utfordringer knyttet til å være voldsutsatt mann. Men også voldsutsatte kvinner opplever skamfølelse og stigmatisering. Vold mot kvinner får større fokus som samfunnsproblem enn vold mot menn. For den enkelte kvinne som er utsatt for vold, er det likevel et tabubelagt tema.

Et ønske om å klare seg selv

Forventningene til mannsrollen i dagens samfunn handler i stor grad om å ta avstand fra det som forbindes med å være kvinnelig. Stereotypiske kjønnsrolleforventninger tilsier at kvinner er svake og sårbare, mens menn er sterke og selvhjulpne. Disse forventningene skaper begrensninger for begge kjønn.

For mennene kan et ønske om å klare seg selv være en hindring for å søke hjelp. Davi Ozolin / FLICKR Creative Commons

For mennene kan et ønske om å klare seg selv være en hindring for å søke hjelp. Davi Ozolin / FLICKR Creative Commons

For mennene kan et ønske om å klare seg selv være en hindring for å søke hjelp. I min undersøkelse fant jeg at forventningene om at mennene skal klare seg selv, var til stede både blant mennene selv og hos hjelpeapparatet.

«Man skal jo være mann, og da skal man ordne opp i ting»

uttalte en. Slike tanker kan forsinke hjelpeprosessen. For å ivareta menns rettigheter må vi anerkjenne at alle mennesker, uavhengig av kjønn, kan behøve hjelp til å komme seg ut av en sårbar situasjon.

Problematiske møter med politiet

Flere erfarte at de ikke ble trodd av politiet da de fortalte at de ble utsatt for vold. Mennene forteller at politiet bagatelliserte deres historier, og ga dem beskjed om å ordne opp selv. I flertallet av voldssaker er det mannen som er den sterke, voldsutøvende part, mens kvinnen er offeret. Det mannlige offer passer ikke inn i politiets bilde av hvordan en slik sak vanligvis ser ut.

Også i andre deler av hjelpeapparatet, som barneverntjenesten, opplevde noen av mennene å ikke bli hørt. Flere manglet kunnskap om at krisesentertilbudet nå også er åpent for menn. Mangel på informasjon førte til at veien inn til krisesenteret ble kronglete. Flere av mennene jeg intervjuet hadde et akutt behov for hjelp og få andre alternativer. Etter å ha gått noen runder fikk de til slutt hjelp hos krisesenteret.

Ble hjelpen spesielt tilpasset menn?

Forventningene til mannsrollen er imidlertid et tilnærmet fraværende tema når mennene forteller om selve oppholdet ved krisesenteret. Det kan se ut til at menn og kvinner har behov for mer eller mindre lik hjelp. Krisesenterets faglige tilnærming fungerer derfor godt også for menn.

Det å bli trodd blir vektlagt som noe av det viktigste mennene fikk støtte til. Videre fikk de bearbeide voldserfaringene gjennom samtaler. Dette ga dem rammer å sette erfaringene inn i. Hjelpen besto også av midlertidig beskyttelse, praktisk bistand og oppretting av kontakt med for eksempel politiet, barneverntjenesten, advokat, NAV og familievernkontor.

Hjelpen mennene mottok fra de ansatte samsvarte altså i stor grad med den kvinnene mottar. Imidlertid er det noen elementer som gjør at hjelpen i praksis blir noe annerledes for menn enn for kvinner – blant annet manglende fellesskap med andre voldsutsatte.

Alene på krisesenteret

Fellesskapet med andre kvinner er noe av det som gjør krisesenteret til et unikt hjelpetilbud, viser tidligere forskning på kvinners opplevelser av hjelpeapparatet. Samhold og felles aktiviteter under selve oppholdet bidrar til å hjelpe kvinnene videre. I tillegg har det positiv effekt å se at det finnes mange andre mennesker i samme situasjon.

Vi finner sjelden dette fellesskapet blant mannlige beboere. Boenhetene til kvinner og menn er fysisk adskilt, og det er langt færre menn enn kvinner som bor på krisesenteret. Med unntak av én, var alle i hovedsak alene under sitt opphold på krisesenteret. De deltok sjelden i aktiviteter i regi av senteret. Flere ga uttrykk for at de ble rastløse og raskt ville videre, selv om de følte at de fikk god hjelp.

Med få andre personer å henvende seg til er mennene i større grad enn kvinner prisgitt de ansatte på senteret. Imidlertid var det ikke alltid de ansatte var enkelt tilgjengelig for dem, og det gikk som oftest flere dager mellom hvert møte. Dette står i kontrast til krisesentrene for kvinner, som er døgnbemannet.

Mot større åpenhet?

Alle kommuner skal i dag være tilknyttet et krisesentertilbud for menn. Ikke alle har fått dette til ennå, og disse sentrene er fortsatt i en utviklingsfase. Enkelte steder er tilbudet vanskelig tilgjengelig eller i praksis ikke-eksisterende.

NOVA har nylig utgitt en rapport der det kommunale krisesentertilbudet blir evaluert. Rapporten konkluderer med at krisesentertilbudet til menn flere steder ikke oppfyller lovens krav, verken når det gjelder fysisk standard eller innholdet i tilbudet. Likevel har det skjedd store endringer i løpet av årene som har gått siden krisesenterloven ble innført.

Noen av mennene forteller at følelsen av å være «mindre mann» ikke har vedvart over tid. Kanskje har krisesenteret klart å hjelpe mennene til å plassere skylden for volden der den hører hjemme – utenfor dem selv. Forhåpentligvis beveger vi oss mot større åpenhet rundt vold mot menn, og en fortsatt utvikling mot et likeverdig krisesentertilbud for menn og kvinner – ikke bare på papiret, men også i praksis.

  • Gunn Bang

    En ting som går igjen og igjen i denne artikkelen: Felleskapet..

    La oss stå sammen og si høyt i kor at vi ikke skal skylde på offeret, vi skal støtte offeret og ingen har lov til å påstå at noen “ba om det” eller “bare kunne gjort noe med det” eller “bare forlate problemet.” Det er nemlig ikke bare-bare, enten man er mann eller kvinne.

    På tide å knipe av siste rest skambelag i dette her og innse at når man setter menneskelige egenskaper i en så forenklet bås skader det begge kjønn i etterkant: og i dette tilfellet er skaden at menn ikke kan få hjelp om de blir banket av kona, fordi vi mener de burde skamme seg og være “mandig” nok til …. Ja til hva? Til å havne i fengsel for å forsvare seg mot volden i en verden som ikke tror på at du engang har blitt utsatt for den? Eller fortsette å “ta det” i all evighet, (altså ikke gjøre noe med problemet)? Er det rart menn har høyest selvmordstatistikk? Det er ikke normalt å be halve befolkningen ikke gråte eller ikke gi halve befolkningen forståelse for at de blir mishandlet. På tide å endre holdning.

    • Eirin Mo Danielsen

      Ja, for å komme videre må det en holdningsendring til! De rigide forventningene til hvordan kvinner og menn skal oppføre seg gagner ingen av oss. Som samfunn har vi et ansvar for å gjøre det tydelig at ingen, verken kvinner, menn eller barn, skal tåle å bli utsatt for vold – og at alle har krav på hjelp om det skulle skje.