Er virkelighetslitteraturen den nye selvhjelpsboka?

3600 sider om et helt vanlig liv har oppnådd enorm popularitet. Den selvframstillende litteraturens insisterende tematisering  av det private fyller et tomrom i oss.

Karl Ove Knausgårds romanprosjekt Min kamp skapte voldsom debatt da det ble utgitt mellom 2009 og 2011. Mange var opptatt av det etisk problematiske ved Knausgårds totale utlevering av seg selv og de rundt ham. Andre stilte spørsmål ved hva vi egentlig kan tillate oss å kalle kunst i dag.

Min kamp handler om Knausgårds hverdagsliv og dets trivialiteter, men mest av alt handler den om det private. Han skriver om følelsen av sosial utilstrekkelighet, skam, tomhet og at verden ikke stemmer overens med bildet han har av seg selv.

Ved å blottlegge det mange av oss mangler språk for å snakke om selv, berører han noe i oss. Gjennom Knausgårds konfrontasjon med sin personlige skam blir vi, enten vi vil det eller ikke, tvunget til å forholde oss til vår egen. Knausgård setter ord på det mange av oss tenker så vi slipper å si det selv.

Lek med identitet og selviscenesettelse

Karl Ove Knausgårds Min kamp-prosjekt viser ikke bare at grensene for hva vi kaller litteratur stadig utvides. Det viser også at vi lever i et samfunn der individualitet er en selvfølge.

For å forstå den moderne selvframstillende litteraturen må vi også se på kulturen den er en del av.

Selvframstilling og selviscenesettelse
> Begge begrepene er samlebetegnelser for ulike måter å vise seg fram for andre.
> De favner over «pynt» som klær og hårfrisyre, men også hvordan vi kommuniserer og oppfører oss.
> «Selviscenesettelse» knyttes i større grad enn «selvframstilling» til en bevisst forming av seg selv, både som privatperson, i sosiale medier og innenfor kunsten.
> I litteraturen brukes begrepet «selvframstilling» om forfattere som bruker seg selv og/eller sitt eget navn i verket.

De aller fleste av oss har etter hvert et uproblematisk forhold til selvframstilling. Vi snapper, instagrammer, liker og deler som den største selvfølge. Resultatet er at vi sitter igjen med en helt egenkonstruert utgave av oss selv som vi kan forme som vi vil.

Det er mye som er positivt med dette. Sosiale medier oppfordrer til en lek med identitet og selviscenesettelse som utfordrer oss og gir oss en mulighet til å se på oss selv og verden i et nytt lys. Likevel er det mye som tyder på at når teppet går ned, sitter mange igjen med en følelse av tomhet. For det er jo bare fiksjon?

Min kamp representerer på mange måter toppen av individualisme og narsissisme. Samtidig er den også den ultimate avsløringen av individet som svakt og ufullkomment. Denne bekreftelsen kan mange ha behov for i et samfunn som er så fullt av fiksjon, selviscenesettelse og ironisk distanse at vi ikke lenger vet hvem vi er.

Vi lever i en tid der «alt er gjort», ingenting sjokkerer oss og meningsløsheten kan bli overveldende. Her kommer den selvframstillende litteraturen som Knausgård representerer seilende inn som et friskt pust av «virkelighet».

Ambivalensens dragning

Selvutleveringen til Knausgård er grenseløs og ærlig, og noen ganger så pinlig at det blir ukomfortabelt å lese. I en etter hvert velkjent scene fra Min kamp 2 beskriver Knausgård ydmykelsen han føler over å være myk familiefar på babyrytmikk:

[…] jeg satt sammenkrøpet på en pute og lallet sammen med mødre og barn, i en sang som til alt overmål ble ledet av en kvinne jeg gjerne skulle ha ligget med.»

De detaljerte beskrivelsene av egne feil og hemmelige tanker kan tidvis lede til en ubehagelig følelse av at vi snoker i noe privat.

Likevel er det de samme tingene som lokker oss inn i universet hans. Det finnes en nesten pervers tilfredstillelse i å få innsyn i andres mest intime tanker. Å lese selvframstillende litteratur kan sammenlignes med bilulykken vi ikke klarer å se vekk fra: Vi tiltrekkes og frastøtes på samme tid.

Den danske litteraturforskeren Jon Helt Haarder kaller denne ambivalensen for terskelestetikk. Han hevder at det nettopp er følelsen av å befinne seg på terskelen mellom fiksjon og virkelighet som er selvframstillingslitteraturen sin estetiske appell. Vi blir utilpasse når vi opplever noe som pinlig, skamfullt eller ubehagelig.

Samtidig blir vi fascinert av følelsen av autentisitet som kommer med den bunnløse ærligheten og mangelen på selvsensur vi for eksempel møter hos Knausgård.

Å gjøre kunst

Denne ambivalensen er allerede en etablert teori innenfor performancefeltet. Performancekunstneren er sitt eget verk, på samme måte som Knausgård er hovedpersonen i sin egen roman.

Selve kunstopplevelsen er knyttet til usikkerheten som kommer ved at det vi ser er presentert som kunst, men med en veldig tydelig menneskelig faktor. Dette relasjonelle er helt essensielt for å forstå hvorfor reality, i alle former, appellerer til oss.

Når performanceartisten Marina Abramovic skjærer seg til blods og legger seg naken ned på en isblokk foran tilskuerne i verket Lips of Thomas, så er det den menneskelige faktoren som berører oss. Det samme gjelder verket Art School Stole My Virginity. Der invitererden 19 år gamle kunststudenten Clayton Pettet publikum til å se på at han mister jomfrudommen på et kunstgalleri i London.

Det kan være enkelt å avfeie det hele som voyeurisme og et ønske om å bli sjokkert, men så enkelt er det ikke. I følge flere performance-teoretikere handler det heller om et universelt menneskelig behov for å se andres svakhet. Jo drøyere og mer grenseoverskridende, desto mer fengslende. Vi vil føle det på kroppen, men uten å måtte oppleve det selv.

Litterær selvskading

Her kan vi dra paralleller til den selvframstillende litteraturen. Selv om Knausgård ikke bokstavelig talt driver med selvskading, så gjennomfører han i Min kamp en slags litterær cutting. Destruktiviteten går som en rød tråd gjennom hele romanverket:

[J]eg kjente trang til å ødelegge noe, slå noen, jeg hatet alt, meg selv og hele det jævla livet mitt.»

Selvhatet Knausgård beskriver er ofte intenst og kan gjøre oss ukomfortable. Samtidig kjenner vi oss igjen. Denne gjenkjennelsesfaktoren er en viktig del av forståelsen av hva det er som drar oss mot litteratur som Min kamp. Det kunne jo vært meg!

De flytende grensene mellom romanens Knausgård og virkelighetens Knausgård gjør at identifikasjonen føles enda sterkere.

Men hvorfor har vi dette behovet for en realisme som nesten gjør vondt? Det ligger en form for katarsis, eller utløsning, i å iaktta andres selvpåførte smerte og skam. Vi drives av en nesten umettelig virkelighetshunger, men i et overeksponert samfunn er det bare den ekstreme virkeligheten som føles virkelig nok.

Identifikasjonens appell

I et samfunn som er preget av selvrealisering og et stadig økende individfokus underkommuniserer vi det som er vanskelig. Vi lever i en tid der det finnes lite rom for skam og sosial utilstrekkelighet, men det betyr jo ikke at disse følelsene er borte.

Først meg selv, og så meg selv. I individualismens tidsalder er det lett å ende opp alene med tankene sine. I følge Knausgård selv er målet med Min kamp å skrive seg inn i det aller mest menneskelige, det som vi alle har til felles.

Kanskje er den viktigste forklaringen på appellen til den selvframstillende litteraturen at den gir oss bekreftelsen av normalitet vi så sårt trenger.