Språk og suksess i norsk arbeiderbevegelse

Fra omkring 1850-tallet og utover 1900-tallet organiserte de norske arbeiderne seg. Men noen organisasjoner hadde mer suksess enn andre, og noe av forklaringen kan ligge i måten de valgte å ordlegge seg på.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Christian Holtermann Knudsen og Marcus Thrane Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Studieobjektet i min masteroppgave har vært to av de mest kjente og betydningsfulle organisasjonene i norsk arbeiderbevegelse, Thranitterbevegelsen og Den Typografiske Forening. De to organisasjonene har ulik historie og skjebne. Den første holdt seg i gang i to-tre år, den andre lever fremdeles.

Begge organisasjonene ga ut blader som kom ut flere ganger i måneden. Tre av tekstene jeg har studert er hentet fra typografenes blad, og den fjerde teksten er den aller første publisert i Marcus Thranes avis. Ved å gjøre analyser av drømmearbeiderne i tekstene, kunne jeg si noe om både innhold og stil på samme tid, altså alle de normer forfatteren strekker seg etter når han forsøker å forme en fremtidig arbeider.

 

Engasjement eller saklighet

Strategisk kommunikasjon
> I retorikken sier vi at det ikke holder å ha rett, man må også rett. For å lykkes med dette er det viktig å tenke på hvem man snakker til, og hvordan man kan nå disse på best mulig måte.
> Det er altså viktig å vurdere hva som er passende i situasjonen. Måten man velger å uttrykke seg på, er avgjørende for virkningen av det som blir sagt

I analysene fant jeg for det første at Thranes språk er svært ladet med følelser. Han gir arbeiderne ordre, og proklamerer med innlevelse at han er på deres lag. I tillegg innrømmer Thrane at han bevisst går inn for å skape konflikt mellom arbeiderne og de andre klassene.

I typografenes tekst er tonen en ganske annen. Språket som blir brukt er nøkternt, saklig og formelt. Typografene informerer leserne sine om at bladets hovedsak skal være opplysning. I teksten kan vi også lese at ved de anledningene hvor arbeidernes rettigheter skal komme på agendaen, er det viktig å alltid være upartisk. Vi ser altså at de to arbeidergruppenes tekster skiller seg fra hverandre både i språklig stil og i verdiene som kommer til syne i tekstens innhold.

Thranitterbevegelsen og bladet

I 1849 startet Marcus Thrane en arbeiderbevegelse som innen 1851 hadde fått 20- og 30 000 medlemmer. Det vil si den største oppslutningen Norge så langt hadde sett.

> Du kan lese mer om justismordet på Marcus Thrane i boka: Marcus Thrane, forbrytelse og straff, av Mona Ringvej, og i artikkelen «Vår glemte demokrat».

Til sammenligning hadde ikke det norske arbeiderparti 30 000 medlemmer før i 1910, 23 år etter det ble stiftet. Thranitterbevegelsen levde til omtrent 1851, da myndighetene slo hardt ned på det de mente var en revolusjonær bevegelse.

Thrane startet et politisk blad for arbeiderklassen, og ga det navnet Arbeider-foreningernes Blad. Det hadde på det meste 6000 abonnenter, noe som var mye på den tiden. Til tross for både popularitet og betydning innad – Arbeider-foreningernes Blad gikk ned med bevegelsen, og ble dermed en relativt kort affære.

Typografene

Omtrent 25 år etter at Thrane startet sin arbeiderbevegelse, organiserte typografene i Christiania seg. Den Typografiske Forening som ble stiftet i 1872, regnes i dag som Norges eldste fagforening. Etter fire år ga de ut bladet Typografiske Meddelelser for første gang.

Da foreningen stiftet bladet var en ung mann ved navn Christian Holtermann Knudsen leder for foreningen. Knudsen er i dag kjent for å ha grunnlagt Det norske arbeiderparti, hvor han var en sentral og innflytelsesrik skikkelse hele resten av sitt liv. Typografenes forening var med andre ord del av en suksesshistorie, og i likhet med foreningen eksisterer bladet fremdeles.

En drømmearbeider

Drømmearbeideren som analytisk begrep
> Begrepet drømmearbeider er en videreføring av modelleserbegrepet til semiotiker, professor og forfatter Umberto Eco.
> Å skrive en tekst innebærer å velge ordforråd og skrivestil, og dette kaller vi tekststrategier. En tekst kan være med på å påvirke leseren både gjennom argumentasjon i teksten, og ved at den kan fungere som et eksempel på hvordan forfatteren mener språket i en tekst skal være.
> Begrepet «drømmearbeider» representerer den personen som snakker på den måten, og med det innholdet, som gruppen eller organisasjonen ser ut til å mene er mest hensiktsmessig. Drømmearbeiderne ser tekstene de leser som eksempler til etterfølgelse. Dette inkluderer fremmedord, sjargong og eventuelle direkte og indirekte referanser i tekstene. Dersom vi snakker sånn og slik er det større sannsynlighet for at vi oppnår det vi ønsker, enn om vi snakker sånn og sånn.
> Drømmearbeideren er en tenkt, fremtidig arbeider. Det vil si den arbeideren som vi ut ifra teksten som analyseres kan tenke oss at organisasjonen eller forfatteren ønsker seg i fremtiden. Vi kan bruke som eksempel en tekst hvor det blir argumentert for overtidsbetaling. En mulig leser av teksten, som kanskje forfatteren har sett for seg, kan være en som er skeptisk til overtidsbetaling, men som følger argumentasjonen, og blir overbevist. Drømmearbeideren, derimot, er ikke skeptisk. Drømmearbeideren er allerede enig i at arbeid over et visst antall timer skal gi tillegg i lønn. Det er derfor unødvendig å argumentere for overtidsbetaling overfor drømmearbeideren.

I min oppgave benyttet jeg meg av ordet «drømmearbeider» som et bilde på en tenkt, fremtidig arbeider.

Ettersom Arbeider-foreningernes Blad og Typografiske Meddelelser skiller seg fra hverandre både i form og innhold, representerer de to ganske forskjellige drømmearbeidere:

Kamp, strid og konflikt

Drømmearbeideren i teksten i Thranes identitetsprosjekt ønsker å benytte nær, dialogisk og muntlig stil som modell for sitt eget språk. Han vil vise at han er involvert og engasjert, være tydelig og direkte i språket, og vil kjempe for arbeidernes rettigheter.

Arbeidere! Gud være med Eder! Gud være med os Alle; en kamp vil begynde; en Kamp maa begynde

Thrane presiserer at denne kampen skal være uten våpen og blodsutgytelse. Det gjøres imidlertid klart at det ikke desto mindre skal være en kamp og en strid mellom arbeiderklassen og de andre klassene, selv om den skal utføres med «sandhedens ord» – med «skrift og tale», som han sier videre.

Men hva slags effekt kan vi tenke oss at teksten hadde på middelklassen og overklassen? Hva slags inntrykk av arbeiderne fikk de? Og hva slags handlinger kan dette inntrykket ha resultert i?

Rett, plikt og samarbeid

I typografenes medlemsblad fremstår drømmearbeideren som han som benytter distansert, monologisk og skriftspråklig stil som modell for sitt eget språk. Han benytter høflighetsfraser og indirekte direktiver for å få sin sak igjennom, heller enn stille direkte krav eller kreve goder.

Bladets Maal vil for en del blive, hvad allerede Navnet antyder, at bringe Meddelelser om, hvad der rører sig inden Bogtrykkerverdenen, saavel i Norge som i Udlandet, og saaledes holde Læserne à jour med Typografiens Udvikling i faglig Retning

Opplysning og informasjon er som vi ser formålet med Typografiske Meddelelser. Videre i teksten får vi vite at arbeidernes rettigheter og arbeidsforhold også skal være tema. Men det blir understreket at typografene aldri skal skape unødvendig konflikt med arbeidsgiverne sine.

Ret og Pligt skal følges ad, det vil altid være vor Opgave at vise Upartiskhed og Maadehold i ethvert Spørgsmaal

Samarbeid best i det lange løp?

Marcus Thranes tekst skapte en fremtidig arbeider som var engasjert, og som skulle kreve sin rett. Typografene skapte en saklig, måteholden og rettferdig drømmearbeider, som skulle samarbeide med arbeidsgiverne sine. Allerede her kan politikk- og historieinteresserte kjenne igjen den nordiske modellen, hvor samarbeid mellom næringsliv og arbeidstakere står sentralt.

At Thranes tekster antakeligvis traff leserne innad i organisasjonen godt, ser vi på oppslutningen til bevegelsen. Men at han samtidig bommet på de som satt med makten til å knuse ham, ser vi på skjebnen bevegelsen og Thrane fikk. Kanskje han ikke var opptatt av å vinne middelklassen og overklassens gunst? Eller kanskje var han det, men feilvurderte eller undervurderte virkningen av å bruke ordene «kamp» og «strid»? Tenkte han at hans argumentasjon ville gjøre det tydelig for alle i det norske samfunnet at arbeiderbevegelsen hadde rett? Uansett, språket kan ha kostet ham karrieren, og thranitterbevegelsen livet.

Hos Typografene ser det ut til å ha vært omvendt. Bladet strevde med å skaffe seg abonnenter i begynnelsen, men populariteten steg, og vedvarte. Christian Holtermann Knudsen fikk en lang politisk karriere. Det samme gjorde Den Typografiske Forening og medlemsbladet.

Arbeiderspråkets innflytelse

Så hva kan disse funnene ha å si for politisk kommunikasjon av i dag? Impliserer de at det lønner seg for dagens venstreside å gå i dialog fremfor å fremme klassekamp? Eller var det snakk om et tid- og stedsspesifikt tilfelle den gangen på midten av 1800-tallet? På slutten av 1990-tallet gjennomførte svenske tekstforskere en stor studie av språket i den svenske arbeiderbevegelsen. Professor i nordisk, Olle Josephson, uttalte at det nøkterne og saklige språket, som minner om de norske typografenes språkbruk, begynte å dominere ganske tidlig.

Om dette er overførbart på den norske arbeiderbevegelsen vet vi ikke. I Norge er det gjort få tekstvitenskapelige studier av språket i arbeiderbevegelsen – og ingen som er i nærheten av det svenske prosjektet. Det vi imidlertid vet er at sentrale politikere fra den norske venstresiden gjennom tidene er kjent for sin «agitasjon», altså talestil som beveger og opphisser massene. Et eksempel er den legendariske Martin Tranmæl, som var redaktør for Social-Demokraten, i dag Dagsavisen, i nærmere tretti år.

Basert på mine undersøkelser av Thranitterbevegelsen og den typografiske forening, vil jeg anbefale flere studier av sammenhengen mellom språklig stil og politisk ideologi på norsk venstreside. Særlig interessant kan det for eksempel være å undersøke hvordan språket i det norske arbeiderparti har variert vis-à-vis revolusjonære og mer konservative holdninger. Vi kan også spørre oss hva arbeiderbevegelsens normer for språkbruk har hatt å si for hva dagens politikere kan velge å si i offentligheten.