Å omfavne opprøret

Lesetid: 5 minutter

Bergen kommune har delvis legalisert og regulert graffiti og streetart ved å utarbeide en handlingsplan for gatekunstfeltet. For noen utøvere er dette kjærkomment, mens for andre er kommunens velvillighet problematisk.

Gatekunst
> Gatekunst brukes her som samlebegrep for visuelle uttrykk i det offentlige rom, primært i urbane strøk. (Noen bruker gatekunst kun om streetart)
> Streetart (også kalt postgraffiti) omfatter for eksempel klistremerker, murmaleri og sjablonger.
> Graffiti betegner visuelle uttrykk knyttet til hip hop-kulturen med utgangspunkt i USA. Har bokstaver som hovedmotiv og spraymaling som hovedmedium. Deles gjerne i tags, throw ups og pieces.
> En tag eller tagging er noens signatur oftest skrevet med tusj eller spraymaling, og den enkleste uttrykksformen innen graffiti.
> Sjablonger er stiliserte bilder, i en eller flere farger, skåret ut i kartong. Kartongen har hull som utgjør negative former. Hullene sprayes eller males over med rulle på underlaget. Også kalt stensil.

I Bergen har man i økende grad de senere årene kunnet møte på graffiti og ulike former for streetart. Dette er dels et resultat av Bergen kommunes handlingsplan for feltet, som ble implementert i 2011. Legalisering av disse uttrykkene åpner nye spillerom for utøvere, men har også en effekt på identiteten i Bergens graffiti- og streetart-miljø.

Noen utøvere ser en mulighet til å utvikle ferdighetene sine, selge arbeider, ta utsmykningsoppdrag og dessuten tjene penger som instruktører på kommunale kurs. Dette innebærer profesjonalisering og tryggere økonomiske vilkår.

For andre strider samarbeid med storsamfunnet mot undergrunnskulturens uskrevne regler og fundament. Bergen kommunes plan rokker ved noen utøveres ytringsfrihetsbegrep, ved friheten i opposisjonen og antikommersielle grunnideer.

Lovlig graffiti og streetart

Etter økende aktivitet på byens vegger i Bergen på 2000-tallet utarbeidet Bergen kommune planen der det ble tilrettelagt for lovlig graffiti og streetart. Lovligvegger ble etablert i de fleste bydelene, og særlig den store veggen på Sentralbadet i Bergens hjerte har blitt en populær arena for graffitimalere.

En ordning der elektrisitetsverkets koblingsskap i byen stilles til disposisjon for utøvere som arbeider med streetart ble etablert. Ordningen ble videreutviklet til en tjeneste man nå bestiller per tekstmelding. Bergen kommune arrangerer også kurs for ungdommer i ulike uttrykk og teknikker, og instruktørene hentes fra de lokale utøvermiljøene.

Kommunen formulerer mål og premisser slik i planen:

Bergen skal være et toneangivende senter for graffiti som uttrykksform, både i norsk og i nordisk sammenheng.

Premissene for arbeidet med graffiti og gatekunst skal styres av uttrykkenes visuelle og uttrykksmessige egenart.

Fokuset ligger på styrking av vilkårene for graffiti og gatekunst som moderne, urbane uttrykk, og argumenter for at disse uttrykkene er viktige identitetsbyggere og sentrale bidrag til utformingen av urbane byrom.

I denne planen kommer det frem at Bergen politisk og administrativt vektlegger urban kunst når det gjelder identitet. Byen ønsker å skape rom for utvikling av disse uttrykkene – altså å påvirke byidentiteten.

Med identitet i denne sammenhengen menes fellesskap som bygges rundt forskjellige element og som utvikles og endres gjennom prosesser.

Mediadiskusjon og utøveres debatt i byrommet

Avisene Bergens Tidende (BT) og Bergens Avisen (BA) har hatt mange saker om gatekunst i Bergen, der også næringsliv og politikere har ytret seg ved ulike tilfeller.

Temaene har gjerne vært om lovligvegger forslummer et område, tagging, at næringslivet har kjøpt inn arbeider av streetartister og hvorvidt Bergen kommune skal bevare ulovlig oppsatte arbeider. I kommentarfeltene på avisenes nettutgaver har diskusjonen gått friskt blant folk flest.

Samtidig har debatten også foregått på byens vegger. Bilde 1 viser den bergensbaserte streetartisten Dolks sjablong av en buekorpsgutt som er i ferd med å tråkke på en landmine. Denne sjablongen har stått noen år på en vegg i Bergen.

For et år siden forsøkte huseieren å løse hele stykket av veggen med vinkelsliper, for å ta det inn i varmen. Bilde 2 viser dette, og at noen i nattens mulm og mørke kastet maling over sjablongen og gjorde den verdiløs for huseieren.

En Dolk-stensil i Bergen sentrum ble stjålet i samme tidsperiode (den var malt på en treplate og derfor lettere å ta ned). I dagene og ukene etter, dukket sjablongen på bilde 3 opp flere steder rundt i byen!

Kort tid etter at Dolk-sjablongen ble oversprøytet med maling dukket dessuten en ny, usignert sjablong av buekorpsgutt opp på motstående vegg, som vist på bilde 4. Han står nå og hilser kjekt og frekt over til huseieren som ville sikre seg Dolk-sjablongen.

Det ble først spekulert mye i om det var Dolk som hadde satt opp den nye buekorpsgutten. I senere tid har signaturen Joy dukket opp ved sjablongen.

Debatten fortsetter og kommunen bevilger til bevaring

Bilde 5 viser Argus’ sjablong av hjemløse Otto. Han er en kjent skikkelse i Bergens bybilde. Bare få dager etter denne sjablongen ble satt opp ulovlig i Bergen sentrum, var glass og ramme på plass, sørget for av huseier. Kort tid etter satte Kider opp sin sjablong av mannen med vinkelsliper ved siden.

Alle disse bildene er altså bundet sammen, og viser deler av en konkret offentlig debatt i Bergen, der utøverne diskuterer. Det foreløpig siste fra denne billeddiskusjonen er Dolks arbeid som henger i restauranten Lysverket på KODE4. Dette er et lerret med avbildning av bilde 2 – altså den oversprøytede sjablongen – med prislapp på kr 180.000.

Diskusjonen som har foregått i avisenes kommentarfelt på Internett vitner om engasjement blant byens borgere, og uttrykker eierskap til Bergens gatekunst. I etterkant av at Dolks buekorps-sjablong ble forsøkt løst fra veggen og dernest oversprøytet, bevilget Bergen kommune kroner 50.000 til bevaring av andre signerte og ulovlige Dolk-arbeider i byen.

Nye identitetsutfordringer

Streetartistenes billeddiskusjon er en diskusjon om bevaring og eiendomsrett, og om pengenes nye rolle i eller effekt på feltet. Denne diskusjonen kan forstås som uttrykk for prosesser der miljøene som helhet og den enkelte utøvers profesjonelle identitet utfordres og er i endring.

At privatpersoner ikke overmaler, men vil bevare sjablongarbeider er nytt i Bergen. At næringslivet ser på streetart som et investeringsobjekt er også relativt nytt her.

I Bergen må gatekunstkulturen gå noen nye runder med sin base på siden av storsamfunnet; i rollen som samfunnskritiker og -kommentator, og med sitt fundament i antikapitalistiske ideer.

Kommunal og kommersiell klapp på skulderen

Gatekunst – og særlig graffitikultur – er fundert på lang tradisjon for opposisjon mot storsamfunnets kontrollapparat som politi, sporvognselskap og vaktselskap. I de fleste norske byer har også disse instansene innarbeidede holdninger som gir seg utslag i rutiner for bekjempelse og fjerning av graffiti.

Som en følge av både den økte aktiviteten på et samlet spekter av urbane visuelle uttrykk og handlingsplanen fra kommunen, har kommersielle aktører kommet på banen. Det har også kommet debatt omkring bevaring av ulovlig gatekunst i Bergen. I dette ligger en legitimering av opprørskulturelle uttrykk som graffiti og eksempelvis sjablongmaleri i Bergens offentlige rom.

Utveksling med omkostninger

Den kommunale planen kan oppfattes som et tilbud om en samfunnskontrakt fra kontrollapparatet til det opposisjonelle. En kontrakt innebærer forpliktelser for begge parter. Vi kan spørre om aksepten av det som ellers er ulovlig er kjærkommen eller frustrerende. Mitt inntrykk fra feltarbeid er at dette er delt.

For å delta på de lovlige arenaene må en til en viss grad akseptere rammene som settes av kommunen. Flere graffitimalere jeg har møtt gjennom feltarbeid uttrykker bekymring for dette. At uttrykket gjennom tilskuddsordninger, legalisering og rekruttering via kommunale kurs skal bli konformt og miste sin opprinnelige kontakt med utgangspunktet som undergrunnskultur.

Å godta næringslivets makt i form av kapital og kommunens makt til å definere legalitet samt økonomisk bevilgningskompetanse, innebærer en utveksling med omkostninger for graffiti og streetart.

Når opprøret omfavnes ved kommunens plan, står det i fare for å bli som et knyttneveslag mot en dunpute: det mister noe av sin eksplosive kraft.

Kan undergrunnskultur læres?

Kommunens markedsføring av kurs tar nærmest en insisterende form. Det holdes kurs i streetart-sjangre eller graffiti i de fleste bydeler hvert semester, og i annonsene reklameres det med at en ikke behøver forkunnskaper. Alle mellom 12 og 18 år kan delta.

Ungdommene som kommer på kurs har ulik bakgrunn, både sosialt og når det gjelder ferdigheter, forteller kursledere. Kurslederne på sin side er erfarne graffitimalere eller innen andre urbane uttrykksformer.

Men kan undergrunnskultur læres på kurs? Skal en som graffitimaler ta imot penger for å lære bort feltets teknikker og en historie som handler om opposisjon mot samfunnets autoriteter?

Min erfaring er at kursholderne kommer i en skvis. Opplevelsen er at den enkelte kursholder har fått et spillerom til å definere sin rolle, men at det blir vanskelig å formidle noe annet enn legal og regulert praksis.