Fredsprisens uønskede konsekvenser

Lesetid: 5 minutter

Norge ba Dalai Lama ta kjøkkeninngangen etter en lang periode med kald skulder fra Kina. En sammenlikning av fredsprisutdelingene til Liu Xiaobo i 2010 og Carl von Ossietzky i 1935 viser hva som skjedde bak kulissene, og hvordan Norge ble straffet.

Dette er historien om en personlig fornærmet Adolf Hitler, og et kinesisk kommunistparti som aktivt gikk inn for å straffe Norge. Dette er historien om hvordan aviser, forfattere og næringslivsledere tok side, og forsøkte å påvirke utfallet av nobelkomiteens beslutning. Til slutt er dette historien om to fredsprisvinnere som aldri fikk anledning til å ta imot prisen.

Historien om fredsprisutdelingene til Ossietzky og Liu har bemerkelsesverdig mange likheter selv om det er 75 år mellom de to. Både deres personlige historie, deres vei til fredsprisen, og konsekvensene av utdelingene bærer preg av likheter.

To tomme stoler

Deres stoler sto tomme i Oslo, mens de selv satt innesperret. Ossietzky på en sykeseng i Berlin, syk og utmattet etter år i konsentrasjonsleir. Liu i et fengsel på ukjent sted i Kina, avsperret fra kontakt med omverdenen.

Nobels fredspris har opp i gjennom historien hatt en egen evne til å løfte dilemmaet mellom interesser og verdier opp i offentligheten. Da Stortinget, gjennom Alfred Nobels testamente, fikk i oppgave å utpeke en nobelkomite for fredsprisen, tok de gladelig på seg oppdraget.

Fredsprisen = norsk utenrikspolitikk?

Nobels fredspris er blitt en av verdens mest anerkjente og høytragende priser. Og lenge har norske regjeringer og storting forsøkt å understreke for omverdenen at komiteen er uavhengig av norsk utenrikspolitikk. Noe som formelt sett selvsagt er helt riktig. Men like fullt et faktum som verken Tyskland eller Kina lot seg affisere særlig av da de skulle besvare fredsprisen til Ossietzky og Liu. Det var Norge som stat som skulle få merke konsekvensene av å dele ut fredsprisen til «feil» person.

Carl von Ossietzky advarer verden

Carl von Ossietzky var en journalist som drev sin motstandskamp med pennen gjennom sin redaktørrolle i det lille tyske bladet Die Weltbühne.
Han advarte mot nazistene før de kom til makten, og avslørte hemmelige opprustningsplaner etter hvert som nazistene strammet grepet og militariseringen av det tyske samfunnet eskalerte. For dette ble han rettsforfulgt, før han i 1934 ble kastet i konsentrasjonsleir og utsatt for tortur.

Liu Xiaobos får 11 år for Charter08

Liu Xiaobos valgte også pennen som våpen. Han var en rebelsk litteraturprofessor med studieopphold i blant annet USA og Norge bak seg, før han ble politisk aktivist etter studentprotestene og de påfølgende massakrene på den Himmelske fredsplass i 1989.

Gjennom hele 1990- og 2000-tallet gikk han ut og inn av fengsel for sin demokratiske aktivisme. En foreløpig slutt for hans kamp ble satt 1. juledag 2009 da han ble dømt til 11 års fengsel for sitt bidrag i spredningen av Charter 08.

Charter 08 var et forslag til demokratisk reform og ny konstitusjon i Kina inspirert av det Tsjekkoslovakiske Charter 77 som rettet seg mot kommuniststyrets brudd på menneskerettighetene.

Landsforræder eller samvittighetens stemme

Kampanjen for fredsprisen til Ossietzky som startet i 1934, hadde et omfang nobelkomiteen aldri før hadde opplevd. Støtteskriv og nominasjoner kom i hopetall. De kom fra presidenter og arbeiderforeninger.

I hele Europa mobiliserte politiske grupperinger som så på Ossietzky som symbolet på bevisstgjøringen av undertrykkingen og brutaliteten i det nye Tyskland. I USA satt Albert Einstein og skrev innlegg etter innlegg til støtte for en fredspris til Ossietzky.

Hjemme i Norge ble spørsmålet om en fredspris til Ossietzky gjenstand for kraftig debatt i avisspaltene som pågikk over flere år. Det ble et tema en ikke kom utenom. Den norske avisfloraen og opinionen var delt, og dekket Ossietzky-affæren tett.

Arbeiderpressen og arbeiderlag tok Ossietzky og hans sak under sine vinger. Den liberale pressen var delt, men med flere tydelige forkjempere. Aftenposten og Nationen var på sin side tidvis fanatiske motstandere.

Sigrid Undset mot Knut Hamsun

Roligere ble det ikke da Knut Hamsun kastet seg inn i diskusjonen med et voldsomt personangrep på Ossietzky. I ukene som fulgte møtte han kraftig motbør fra Sigrid Undset, Arnulf Øverland, Nordahl Grieg og flere kjente forfattere. De uttrykte sin skuffelse over Hamsun, og priset Ossietzky som samvittighetens stemme i et stadig mer autoritært Tyskland.

Hjemme i Drammensveien hvor Nobelinstituttet holdt til, førte all debatten til kalde føtter og stor usikkerhet. Tyske diplomater skrev stadig vekk brev og oppsøkte den norske utenriksministeren Halvdan Koht (Ap), for å fortelle hva de syntes om ryktene rundt en mulig fredspris til Ossietzky. Tyskland ville oppfatte det som en utidig innblanding i indre-politiske forhold.

Koht som også satt i Nobelkomiteen avviste de tyske forespørslene med at komiteen var uavhengig. Men etter hvert fant han dobbeltrollen sin og hele situasjonen umulig. Høsten 1935 besluttet komiteen å utsette årets fredsprisutdeling. De klarte ikke å bli enige. Og da det nærmet seg det avgjørende møte i 1936, trakk Koht seg fra hele komiteen.

Tre dager etter fulgte den tidligere stats- og utenriksministeren Johan L. Mowinckel (V) etter. Avgjørelsen bunnet i behovet for å tydeliggjøre skillet mellom offisiell norsk utenrikspolitikk og nobelkomiteens avgjørelse.

Varamedlemmer ble tilkalt, og 24. november 1936 offentliggjorde nobelkomiteen at Carl von Ossietzky hadde vunnet fredsprisen for 1935. Under seremonien dukket derimot Kong Haakon ikke opp. Som første og eneste gang var kongefamilien ikke til stede på en nobelseremoni. Ting kan tyde på at det var Halvdan Koht som hadde rådet eller bedt Kongen om å utebli.

Desmond Tutu mot Gerhard Heiberg

Liu Xiaobos støttespillere kom i likhet med Ossietzky sine fra hele verdenen. De mest profilerte var Vaclav Havel, Tsjekkoslovakias første president etter Sovjets fall, og den sør-afrikanske erkebiskopen Desmond Tutu. Nominasjonene strømmet inn til nobelkomiteen i løpet av 2009 og 2010, og særlig var støtten stor fra menneskerettighetsorganisasjoner og parlamentsmedlemmer i Tsjekkia og Slovakia.

Kina merket seg støtten som bygget seg opp for Liu, og i flere møter med den sittende utenriksministeren Jonas Gahr Støre ga kinesiske myndigheter uttrykk for at de ville se svært negativt på en fredspris til Liu Xiaobo. Også Gerhard Heiberg forsøkte å overtale Nobelkomitéen til og ikke gi prisen til Liu.

Komiteen trosset derimot alle advarslene, og valgte 8. Oktober 2010 å tildele Liu Xiaobo årets fredspris. Debatten som oppstod i ettertid skapte en merkelig allianse av venstreradikale akademikere og norske næringslivsinteresser som protesterte mot utdelingen. Johan Galtung og Stein Erik Hagen mente Kina selv burde fått prisen. Enkelte mente Norge ikke burde gi prisen til noen som kunne medføre økonomisk tap for oss, mens andre mente komiteen hadde blitt brukt i maktpolitisk spill mellom Kina og USA.

I Kina ble nyhetene først forsøkt sensurert, før den spredte seg raskt på blogger og nettsteder som omgikk sensuren. De offisielle kinesiske mediene spredte en historie om Liu Xiaobo som skilte seg markant fra den nobelkomiteen og vestlige medier ga.

Virkning og etterspill

I 1936 og årene etter var Adolf Hitler personlig involvert i avgjørelsen om å nekte Ossietzky utreise, og det som utviklet seg til et delvis diplomatisk brudd med Norge.

Hitler skal ha sett på prisen til Ossietzky som en personlig fornærmelse. Ordens- og dekorasjonssamarbeid med Norge ble brutt, og Hitler nedla et forbud mot å motta noen av Nobelprisene for enhver tysker for fremtiden. Norge valgte på sin side å utebli fra ulike offisielle tilstelninger i Tyskland.

I lukkede møter mellom utenriksministeren og Stortinget vakte det kalde klimaet mellom Norge og Tyskland stor bekymring. Ossietzky-affæren skulle likevel aldri true det norsk-tyske forholdet alvorlig.

Prisen til Liu Xiaobo ligger fortsatt som en tung sky over det norsk-kinesiske forholdet. «Det norsk-kinesiske forholdet er skadet» lød noen av de første beskjedene fra Kina da fredsprisen til Liu ble offentliggjort. Siden har de fulgt opp sine lovnader om at utdelingen ikke ville bli forbigått i stillhet.

  • En norsk-kinesisk frihandelsavtale, hvor forhandlingene var kommet langt, ble umiddelbart lagt på is.
  • En høyprofilert menneskerettighetsdialog har stoppet helt opp
  • Politiske møter ble avlyst, og siden har det ikke vært noen offisielle på høyere nivå.
  • Journalister og Kina-kjennere sliter med visumtrøbbel
  • Norge er holdt utenom en ny visumavtale mellom Kina og store deler av Europa.
  • Lakseeksport-næringen hevder at sine markante tap av markedsandeler i Kina kan spores direkte til Ossietzky-prisen.

I dag er Ossietzky fullstendig rehabilitert i Tyskland med gater, plasser og et universitet oppkalt etter seg.

Liu sitter fortsatt innesperret, og er den dag i dag gjenstand for debatt i Kina som i resten av verdenen. Den saken er ikke over, men en historie som fortsatt skapes og skrives.

  • Helge Egil Seime Pettersen

    Det kommer tydelig fram at forholdet mellom Norge og vertslandene til Xiaobo/Ossietzky surnes, samt at mottagerne mister frihet som følge av prisen.
    Men hvordan påvirkes verdenssamfunnets syn på slike frihetskjempere idet de mottar denne prisen? Har de fått et betraktelig større gjennombrudd for sine ideer etter utdelingen, eller virker nobelprisen rett og slett hemmende for arbeidet deres?

  • Eivind Nyhus

    Effekten fredsprisen har for fredsprisvinnerens sak er nok varierende, og omdiskutert. Noen ser på det kun som en fin annerkjennelse, og mener den sjelden gjør en reell forskjell for saken de kjemper for.
    Flere av de som har vunnet prisen har derimot i etterkant kunne fortelle om hvordan prisen har virket som en «døråpner» inn til statslederes kontorer og andre viktige arenaer. De får et navn, og de blir en media og andre lytter til.

    Prisen kan dessuten virke som en kraftig moralsk støtte, og holde en sak “i live”. Apartheid-motstanderne i Sør-Afrika «mottok» flere nobelpriser til støtte for sitt arbeid. 1960 gikk prisen til Albert Lutuli for sitt ikke-voldsarbeid mot apartheid i Sør-Afrika. I 1984 får erkebiskop Tutu for det samme, og tilslutt avvikles regimet av nobelfredsprisvinnerne Nelson Mandela og Fredrik de Klerk i 1993.

    For Ossietzky førte sannynligvis den forestående nyheten om at han kom til å vinne fredsprisen, til at nazistene slapp han ut av arbeidsleir og fengsel. De fryktet flere negative internasjonale reaksjoner. Da hadde Ossietzky alt blitt et symbol på undertrykkingen som hadde skutt fart i nazi-Tyskland.

    For Liu Xiaobo er det vanskelig å se at nobelprisen har hjulpet saken hans på kort sikt. Det er ingenting som tilsier at det er lettere å bedrive demokratisk opposisjonsarbeid i Kina nå. Snarere strammet de grepet da nyheten om fredsprisen til Liu ble sluppet. Hans kone Xia uttalte likevel til Aftenposten noen måneder før mannen vant, at prisen var ønsket selv om myndighetene ville reagere negativt. http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/–Alt-jeg-gjor_-blir-overvaket-5317956.html#.U8K0wY1_ub4