Fra avhør til avhørsrapport

En avhørsrapport skal være en skriftlig gjengivelse av et muntlig avhør. Men hva skjer når rapporten ikke samsvarer med det som ble sagt?

Politiet gjennomfører avhør for å få informasjon om en mulig straffbar hendelse. Etter avhøret skriver politiet en avhørsrapport basert på samtalen. Denne rapporten skal være en gjengivelse av avhørtes forklaring, samtidig som den også skal vise hvilke spørsmål politiet stilte. Måten politiet stiller spørsmål på kan nemlig påvirke avhørtes forklaring.

Men hvordan gjøres dette i praksis? Dette forsøker jeg å gi et svar på i min masteroppgave. Jeg har sett på samsvaret mellom åtte avhørsrapporter skrevet av studenter ved Politihøgskolen, og avhørene de er basert på.

Språklige utfordringer

Studien viser at det er en stor variasjon i hvordan spørsmål blir gjengitt i avhørsrapportene, noe som tyder på at politistudentene er usikre på hvordan de skal gå frem når de skriver dem. Generelt sett manglet avhørsrapportene ofte en henvisning til at det er stilt et spørsmål.

I andre tilfeller samsvarer ikke det gjengitte spørsmålet i rapporten med det faktiske spørsmålet politiet stilte. Andre ganger var spørsmålsformuleringen ikke tatt med i det hele tatt, som jeg senere skal vise med et eksempel.

Språklig samhandling
> Språkvitere som studerer språklig samhandling analyserer hvordan kommunikasjonen foregår, og bruker empiriske studier for å undersøke forutsetninger for og konsekvenser av kommunikasjon.
> I denne studien har åtte avhørsrapporter, skrevet av tredjeårsstudenter ved Politihøgskolen, blitt sammenlignet med de tilhørende avhørene.
> Et nøkkelord i studien er rekontekstualisering, som skjer når noe tas fra én kontekst til en annen.

Det er mange utfordringer knyttet til overføringen fra muntlig samtale til skriftlig rapport. 

Hva blir med?

En avhørsrapport inneholder kun et utvalg av det som skjedde i avhøret: politiet kan ikke skrive ned alt som ble sagt og gjort. Målet er at det som er mest relevant for den videre etterforskingen og for å avgjøre spørsmålet om tiltale, skrives ned i rapportene. Dette er fordi avhørsrapportene inngår som en del av straffeprosessen.

Etter at avhørte har forklart seg, vil politiet som regel ha behov for å utdype og oppklare momenter i forklaringen. De vil derfor stille spørsmål. Ved å gjengi disse spørsmålene og svarene i avhørsrapporten, klargjør rapportforfatteren hva avhørte er spurt om og hva som er svart. Slik kan vi se om det kan ha vært en mulig påvirkning gjennom spørsmålene politiet har stilt. Dette er hovedregelen politiet arbeider ut fra når rapportene skal skrives.

Ingen klare retningslinjer

Likevel finnes det ikke noen klare retningslinjer for akkurat hvilke spørsmål som skal gjengis og på hvilken måte dette skal gjøres. Dette resulterer blant annet i at politistudenter viser til og gjengir spørsmål på ulike måter. Gjengivelsene er til tider både inkonsekvent og avvikende. Dette fører til at det i avhørsrapportene varierer:

  • om det henvises til at det er stilt et spørsmål
  • om det er med en omformulering av spørsmålet politiet stilte til avhørte
  • om det er en direkte gjengivelse av avhørtes svar på et spørsmål

Gjennom analysen jeg har gjort av avhørsrapportene kommer det frem at disse variasjonene finnes innad i de enkelte avhørsrapportene, og på tvers av rapportene.

Gjemte spørsmål

Et eksempel kan vise dette:

På spørsmål forklarte vitnet at det må ha vært en del penger i posen, på grunn av tyngden på posen da den ble løftet over disken.

Dette er en gjengivelse av et spørsmål politiet har stilt og det avhørte har svart. I starten av eksemplet er det en henvisning til at det er stilt et spørsmål i avhøret, gjennom formuleringen ”På spørsmål”. Videre ser vi en gjengivelse av svaret vitnet har gitt. Derimot kommer det ikke frem i dette eksempelet hva politiet spurte om, og som leser av rapporten har man ikke mulighet til å se hvordan spørsmålet var formulert.

Ser vi på en transkribering av interaksjonen som foregikk i avhøret, ser vi hvilket spørsmål som ble stilt og det faktiske svaret:

1. Politi: vi skal prøve å beskrive den posen da idet du ser foran at den løftes over disken. og viss vi tenker oss at det her er en eh vanlig pose da. eh så den tung ut?

2. Vitne: eh ja det. jeg mener at det, at det ikke bare kan ha vært noen sedler på en måte da. jeg synes det var litt tyngde på den eller du kan jo se viss det ligger noe… oppi sånn ja. […] men om det var masse myntruller eller, det kan jeg ikke si men det var hvert fall mer enn.. enn noen sedler. ja. litt tyngde var det på den.

Mulig påvirkning

Her ser vi at politiet stiller et konkret spørsmål om posen: ”så den tung ut”. Dette spørsmålet kommer ikke frem av avhørsrapporten. Avhørtes svar slik det er gjengitt i rapporten virker mer bastant enn i det faktiske svaret. Gjengivelsen får ikke frem den usikkerheten som vitnet uttrykker.

En annen ting som ikke kommer frem er at det faktisk er politiet som for første gang omtaler posen som tung. Avhørte har ikke tidligere i avhøret kommet med informasjon om posens tyngde. Dermed kommer det ikke frem av avhørsrapporten at dette spørsmålet politiet stilte kan ha vært med å påvirke avhørtes svar.

Dette eksempelet viser litt av hvor varierende gjengivelsen av spørsmålene er når politistudenter gjør om informasjonen fra muntlig til skriftlig form.

Fra samtale til tekst

Avhørsrapporten er et eksempel på en tekst som baserer seg på en samtale. Når man skriver slike tekster gjennomgår interaksjonen en transformasjon, det skjer en rekontekstualisering.

Rekontekstualisering innebærer at noe tas ut fra én kontekst til en annen. Interaksjonen må da tilpasses den nye konteksten. Det innebærer blant annet at man må utarbeide, forenkle, forkorte og refokusere innholdet, som vi har sett i eksemplet over.

Rekontekstualisering innebærer ofte også en forandring av mening og meningspotensial, samtidig som at interaksjonen vil få en ny mening i den nye sammenhengen.

Innenfor språkvitenskapen er rekontekstualisering tenkt som en forflytning langs en kommunikasjonskjede. For tekster som bygger på en samtale ser en kommunikasjonskjede slik ut:

Samtale – tekst – lesere

Det starter med en samtale, denne samtalen gjengis i en tekst og teksten skal videre leses.

Forskjellige aktører

Ser vi på avhørsrapportenes kommunikasjonskjede, ser den slik ut:

Straffbar hendelse – avhør – avhørsrapport – lesere i straffeprosessen

Slik ser vi hvordan avhørsrapportene bærer med seg spor av de tidligere hendelsene i kommunikasjonskjeden, samtidig som at de blir skrevet med tanke på at de skal leses og brukes etter selve avhøret.

Forflytningen langs kommunikasjonskjeden innebærer også en forandring av tid og sted, hvor forskjellige aktører er involvert på de ulike stegene. I avhøret deltar bare politiet og den avhørte.

Når rapportene er ferdigskrevne, kan de blant annet bli lest av etterforskere og advokater. Disse leserne må kunne se ut av avhørsrapportene både hvilken informasjon den avhørte ga om den aktuelle saken og se hvilke metoder politiet brukte.

Økt bevissthet

Formålet med min studie er å bidra til en større forståelse for hvordan studentene skriver avhørsrapporter.

En økt bevissthet rundt skriveprosessen kan bidra til at studentene tenker mer over hva man skriver, hvorfor man skriver og hva man ønsker å kommunisere gjennom rapportene. På den måten kan de få en større forståelse for hvilke konsekvenser de valgene man tar får og hva det vil si å gjengi informasjonen på ulike måter.

En slik innsikt kan bidra til å gjøre rapportskrivingen mer transparent og forståelig for studentene. En økt grad av bevissthet om rapportskriving kan studentene være tjent med når de skal ut i arbeidslivet og ikke lenger bare skal skrive rapporter for å øve seg.

  • Lasse

    Hvor mye har erfaring å si? Tror du resultatene ville sett anderledes med erfarne betjenters og ikke studenters avhørsrapporter som grunnlag?

    • Pia Farstad Eriksen

      Jeg vil tro at erfaring kan ha noe å si. Etter hvert som man skriver flere rapporter vil man få mer kunnskap om hva som forventes av dem og hvilken informasjon som er relevant for de ulike instansene som skal lese dem. Da kan man sikkert mer skille ut hva som er relevant informasjon for selve etterforskningsarbeidet og hva som er relevant i retten.

      Likevel er rapportskriving et område hvor mange etterforskere føler seg usikre både på form og innhold, noe det påpekes i utredningen “Avhørsmetodikk i Politiet”: http://www.riksadvokaten.no/filestore/Dokumenter/2013/AvhrsmetodikkiPolitietmedvedlegg2.pdf. Ut i fra dette kan der virke som om det er mye usikkerhet knyttet til rapportskrivingen, uavhengig av hvor mye erfaring de har.

      Derfor hadde vært veldig interessant å forsker mer på hvordan etterforskere med mye erfaring skriver avhørsrapporter, og i tillegg sammenlignet dette med politistudentenes rapporter. Hvor stor forskjell er det? Fører mer erfaring til et større samsvar mellom rapport og avhør?