Med pistol på høye hæler

Voldelige filmhelter er oftest menn, men kvinner som tyr til vold på skjermen har blitt et stadig vanligere skue. Likevel rettferdiggjøres kvinners fysiske maktbruk på film i større grad enn menns voldelige handlinger på lerretet.

Vold er tett knyttet til menn. Det er menn som topper voldsstatistikkene i samfunnet, og det er mange kvinner som er ofre for denne volden. Det er flest menn som går i krig og innføring av verneplikt for kvinner er kontroversielt.

Så hva er det som skjer når det er kvinner og ikke menn som holder den rykende pistolen på filmlerretet? Når skurken stanses og uretten hevnes av en kvinne i stedet for av en mann, eller når de undertrykte jentene gjør opprør mot undertrykkerne?

Jeg har undersøkt hvordan et knippe filmer fremstiller kvinners vold og funnet ut at det er svært viktig hvordan volden forklares og rettferdiggjøres i filmene. Publikums opplevelse av volden og hvorvidt den fremstår troverdig påvirkes også av voldsutøverens kjønn.

Jeg har også sett på om fremstillingene av voldelige kvinner på film kan lære feminister og andre som er opptatt av likestilling mellom kjønn noe. Svaret er ikke entydig, og det er stor variasjon mellom de ulike filmene. At voldsutøverens kjønn påvirker hvordan vi oppfatter filmvold er sikkert.

Rettferdiggjøring er viktig

I alle filmene jeg har undersøkt er det lagt stor vekt på rettferdiggjøringen av kvinnenes valg om å bruke vold. Denne vektleggingen bidrar til å understreke det uvanlige i at kvinner velger voldelige strategier.

Fokuset på å forklare hvorfor kvinner tyr til vold er nok, i noen grad, med på forsterke et konvensjonelt syn på kjønn hvor kvinner er passive og svake.

Samtidig kan rettferdiggjøringen av volden sette fokus på undertrykkelse i filmene.

Kvinnene i filmene jeg har undersøkt er nemlig alle fremstilt som undertrykte. I filmen «Set it off» fra 1995 handler det om fire venninner fra en getto i Los Angeles som møter rasisme fra både arbeidsgivere og politi. I møtet med undertrykkelsen, og etter at politiet dreper den ene av kvinnenes bror, bestemmer de seg for å begå en rekke bankran for å få penger til å forlate gettoen for å skape seg nye liv.

Når filmvolden rettferdiggjøres ved å knyttes til undertrykking i filmfortellingen gir dette tilskuerene økt forståelse for sosiale bevegelser som kjemper for ulike gruppers rettigheter. I «Set it off» dreier dette seg om den strukturelle rasismen som skaper fattigdom i afro-amerikanske miljøer i USA. I den forstand er rettferdiggjøringen med på å gjøre filmene politiske.

Fra ofre til utøvere

Hvis kvinnene ikke er ofre for undertrykking er de ofre for en psykopatisk skurk. I filmen «Death Proof» fra 2007, som er regissert av Quentin Tarantino, blir en gruppe kvinner forfulgt av en gal stuntmann som er ute etter å drepe dem. I filmens siste minutter bestemmer de seg for å gjøre motstand og dreper skurken.

Denne bevegelsen fra offer til utøver henger sammen med rettferdiggjøringen av volden. Vi synes det er greit at kvinnene dreper skurken i Death Proof fordi vi har sett hvor grusom og ond han kan være. Det samme gjelder den strukturelle rasismen og fattigdommen som utgjør ondskapen vi er vitne til i «Set it off».

Mannlige filmhelter dreper også grusomme og onde skurker, men skurkens offer er gjerne en uskyldig tredjepart. I det klassiske eksemplet er dette vanligvis en tiltrekkende kvinne. I tillegg vektlegges ofte den mannlige heltens kompetanse til å utøve vold mer enn hans sårbarhet overfor en overgriper.

Forenklet kan en si at kvinner på film bruker vold fordi de må, mens menn bruker vold fordi de kan.

Den godkjente volden

De fleste voldshandlinger i samfunnet er marginaliserende, altså risikerer voldsutøveren sanksjoner fra samfunnet rundt seg. Bare i spesielle sammenhenger er vold godtatt, som når politiet bruker vold for å sikre fellesskapets trygghet. Det er gjerne menn som forvalter retten til å utøve vold som er godkjent av samfunnet.

Når kvinner skal utøve vold uten å risikere sanksjoner, blir filmfortellingene gjerne plassert utenfor det normale samfunnet og i en «lovløs»-sone.

Dette kan også dreie seg om fantastiske fortellinger om superhelter eller fortellinger som foregår i en annen verden.

Forskjellen mellom «Death Proof» og «Set it off» ligger i at volden som utøves i «Set it off» marginaliserer kvinnene i relasjon til samfunnet rundt seg. Hovedpersonene i «Set it off» blir etterforsket og jaktet på av politiet. Tilslutt blir de også drept av politiet – med unntak av hovedpersonen som i stedet tvinges til å forlate mannen hun har forelsket seg i for å leve et liv på rømmen.

Kvinnene i «Death Proof» marginaliseres ikke når de utsletter en ond psykopat, og i denne filmen overlever alle kvinnene. De er heltene. «Death Proof» utspiller seg også i et western-inspirert landskap og fremstillingen av samfunnet rundt kvinnene er minimal. Det finnes nesten ikke politi.

I det lovløse landskapet i «Death Proof» er det altså mulig at kvinner kan ty til voldelige strategier. I det urbane og regulerte landskapet i «Set it off» blir kvinnene derimot hentet inn og straffet for sitt opprør. Dette på tross av at rettferdiggjøringen av voldshandlingene deres står ved lag.

Effekt av kvinnekampen?

At kvinner i økende grad griper til handling i filmer kan ses på som en effekt av kvinnekampen. Filmer med voldelige kvinner dukket først opp på 70-tallet, et tiår da kampen for kvinners rettigheter økte i styrke. De tidlige eksemplene på slike filmer var B-filmer, ofte med mye nakenhet.

Disse filmene var tiltenkt et mannlig publikum, og denne trenden har fortsatt.

Den tøffe kvinnen som makter å gripe til våpen har også blitt et sexsymbol.

Det ser vi blant annet i Lara Croft-filmene og filmer som «Sucker Punch» og «Barb Wire». Jeg har ikke undersøkt filmer der slik seksualisering forekommer, fordi jeg ville jobbe med mer realistiske kvinnefremstillinger.

Likevel tvinger problemstillingen seg frem når en ser på hvordan kvinner, ikke bare de som utøver vold, fremstilles på film. Selv om seksualisering gjerne ses på som negativt i dagens Norge, er feministiske film- og kulturvitere delt i synet på hvor problematisk den seksualiserte fremstillingen av ellers handlekraftige og kompetente kvinner er.

Seksualisering, i likhet med brudd på konvensjonelle kjønnsnormer, tjener hovedsakelig for å skape oppmerksomhet. Dette er uansett viktig for de kommersielle kreftene som driver dagens filmindustri.

Ikke enhetlige fremstillinger

Å tenke seg at alle filmer fremstiller kvinners voldsbruk på en lik måte blir feil. Det er stor variasjon.

I en film som «Set it off» er det viktige et budskap om sosial endring i den virkelige verden. Dette budskapet blir mer effektivt formidlet når fortellingen om kvinnenes opprør, ender med at kvinnene blir drept av politiet. De blir altså utslettet av det samfunnet som undertrykte dem.

«Death Proof» har ikke noe politisk eller sosialt budskap. Det er en film om hardbarka jenter som får vise hvor tøffe de virkelig er når en gal massemorder jager dem.

Det å bryte kjønnsstereotypiene og utstyre kvinner med våpen er effektivt for å skape oppmerksomhet, men det tjener altså ikke et entydig formål i fortellingene. Skal vi kunne si noe om det, må de individuelle filmenes eventuelle budskap analyseres.

Masteroppgaven dette innlegget er basert på utgjør en kulturanalytisk, kvalitativ nærstudie av fire filmer. For enkelhets skyld er kun to av dem omtalt her.