Danseband-paradokset

Dansebandsjangeren er langt fra et yndet forskingsobjekt og er lite representert i den kulturelle offentligheten. Musikken spilles sjelden på riksdekkende radio og fjernsyn. Den er heller forvist til egne programmer som sendes til ugunstige tider.

Den manglende representasjonen og misnøye fra enkelte dansebandartister gav Marie Ernstsen inspirasjon til sin masteroppgave. Gjennom intervjuer med flere kjente artister på feltet kom hun under huden på sjangeren.

Informanter i studien var:
> Jenny Jenssen
> Tommy Michaelsen
> Anne Nørdsti
> William Kristoffersen
> Frode Viken
> Sindre Aam

Myter og parodier

Dansebandsjangeren blir med jevne mellomrom trukket fram i parodier og underholdningsinnslag. Framstillingene er karikerte og er i mange tilfeller basert på myter.

Antagelsene om kulturen er ikke alltid veldig tydelig, men viser seg gjerne i små stikk rettet mot både dansebandmusikerne og deres publikum.

Et eksempel på dette er når komikerduoen Ylvis skal lage Norges nye dansebandhit og søker hjelp hos en åtte-åring, en hørselshemmet og en orangutang. Her gis det inntrykk av at det ikke kreves store mengder talent eller arbeid for å lage dansebandmusikk.  Musikken blir fremstilt som enkel, uten kvalitet og noe som derfor nærmest kan spys ut på løpende bånd.

Journalistikken undergraver musikken

For utenforstående er det vanskelig å forstå sjangerens kriterier. De har ikke kunnskap nok om musikken og de mangler den riktige lytteerfaringen.

Anmeldere i dagspressen skriver derfor ofte at musikken er ”pinlig for en edru lytter”, at den ”funker på lokalet” eller at enkelte dansebandartister er ”vaksinert mot nyskapning”. Slike beskrivelser undergraver hva dansebandmusikken handler om.

Journalistene forstår ikke sjangeren

Tekstene er ofte forankret i arbeiderklassekultur og bygdeliv. For artistene er det viktig å formidle at de er jordnære. De gjør alt av arbeidet selv. Reiser for å møte publikum der de er og spør aktivt hva det er publikum vil ha.

Denne publikumskontakten er et sterkt kjennetegn ved sjangeren. Kulturjournalister tilhører imidlertid et annet felt enn dansebandfolket. De vil derfor ha vanskelig for å oppfatte dette.

De har høyere utdannelse og kulturell kapital, i tillegg til å ha en urban tilhørighet. Preferansene er andre enn hos dansebandfolket og det er vanskelig å forstå musikken og dens kvaliteter. Anmeldelsene gjort av danseband i dagspressen er dominert av middels karakterer. Dette tyder på at anmelderne er rådville i sitt møte med musikken.

Lavkultur?

Mange populærkulturelle uttrykk har i stor grad oppnådd legitimitet. Folks omgang med kulturprodukter er mer kompleks nå enn for få tiår siden.

Mens mange populærkulturelle uttrykk blir sett på som akseptable utgjør dansebandsjangeren fortsatt et kraftig skille i kulturfeltet. Den er gjerne det sterkeste symbolet på lavkultur. Den er i liten grad institusjonalisert og har få publikasjoner og mediekanaler hvor den presenteres og diskuteres.

NRK P1 sender programmet På Dansefot og NRK1programmet Dansefot Jukeboks. Begge hver lørdags kveld.

Variert miljø

Selv om musikken ikke er spesielt synlig i offentligheten representerer den et stort felt hvor det forekommer indre variasjoner og stridigheter. Også i dansebandfeltet foregår det diskusjoner og det dukker opp aktører som utfordrer det etablerte.

”Det er noen som vil ha denne kloninga av Christer Sjögren, med saksofon og fløyte og menn i like dresser og magebelter”, sier danseband-dronninga Jenny Jenssen. Hun mener at sjangeren rommer mer enn denne stereotype framstillingen av danseband.

Dette er lite synlig fordi sjangeren ikke har en sterk felles kritisk diskurs. Musikken blir i hovedsak presentert på festivaler på avsideliggende steder.

Det er også grunn til å tro at det skjer en viss meningsutveksling. I tillegg er det flere lokalradiostasjoner som spiller dansebandmusikk og har egne dansebandprogrammer.

Kulturell kollisjon

Det er ikke nødvendigvis slik at dansebandsjangeren trenger mer oppmerksomhet. Platene selger og folk strømmer til festivalene. De fleste informantene i studien trekker dette fram som det viktigste for deres virke.

Det betyr ikke så mye hva musikkritikerne i Akersgata måtte mene. Dansebandpublikummet vet at disse journalistene ikke representerer dem.

Rådville anmeldere, parodier og underholdningsinnslag gjort av utenforstående er med på å opprettholde et sjablongbilde sjangeren. Misforståelser oppstår:

  •     Enkelheten i tekstene blir knyttet til banaliteter og masseproduksjon
  •     Publikumskontakten til kynisme og pengemaskineri
  •     Det folkelige uttrykket blir omtalt som harry

Nyansene fanges ikke opp i det som må kalles en kulturell kollisjon mellom dansebandfolket og den øvrige kulturelle offentlighet.

Dårlig musikk?

En vanlig oppfattelse av dårlig musikk er at den ikke er autentisk, at den er kynisk og kommersiell. Den etterligner i stedet for å være innovativ og original. Akkurat som dårlig kunst generelt. Dansebandsjangeren får ofte disse merkelappene og blir stemplet som musikalsk kitsch.

Sjangerens musikere tenker ikke nødvendigvis på seg selv som kommersielle. Det er en skjevhet mellom verdiene i dansebandfeltet og de kvalitetene musikkjournalister og kritikere ser etter.

Enkle tekster

Dansebandmusikkens tekster skal være enkle. Det skal synges om ting publikum lett kjenner seg igjen i. Språket skal være fritt for abstrakte beskrivelser og tvetydigheter. Sindre Aam i Vassendgutane beskriver problematikken: ”Lager du noe som folk forstår og slipper å analysere, da er det ikke godt nok liksom”.

Dansen i fokus

De Danseglade er det eneste magasinet som utelukkende skriver om og anmelder dansebandmusikk. Ved å studere disse anmeldelsene, blir sjangerens kjennetegn tydeligere.

Hos dansebandfolket er først og fremst dansen i fokus. Det er snakk om bruksmusikk som inngår i en sosial sammenheng.

Flere av informantene i denne studien trekker fram viktigheten av festen. Om å la seg rive med i øyeblikket og ikke ta seg selv høytidelig. Denne uhøytideligheten må imidlertid ikke forveksles med useriøsitet.

For mange mennesker betyr dansebandmusikken mye i livet, nettopp på grunn av det sosiale aspektet. Flere av vurderingskriteriene for dansebandkonserter vil virke uvanlige på mange. Vakthold, matservering og bordplassering er eksempler på elementer som trekkes fram.

På egne premisser

Et viktig poeng er at man må møte musikken på dens egne premisser, og i dansebandsammenheng betyr det å være med på festen. Som Tommy Michaelsen i dansebandet Vagabond sier: ”Du kan ikke sitte i hula di å skrive, du må ut og oppleve!”.

 

  • Ørjan

    Fy søren, forfatteren av denne oppgaven er kul!