Natur i bur

Lesetid: 3 minutter

På Zoologisk museum på Tøyen i Oslo blir besøkende presentert for Norges dyreliv, men er det ikke egentlig skulpturer vi ser inne i utstillingsmontrene?

Bak museumsfasaden

Museologi er et kritisk studium av museenes virksomhet. Vitenskapshistorie er studiet av vitenskapenes utvikling og rolle i samfunn og kultur. Zoologi er retningen innen biologien som tar for seg dyrene. Med bakgrunn i disse tre fagdisiplinene, byr ethvert zoologisk museum på en spennende reise gjennom ulike utstillingsteknikker, natursyn og utviklingen av taksidermi; preparering av dyreskinn.

Museologisk forskning: Hvordan fremstilles dyr og landskap i naturhistoriske utstillinger? Hvilke roller spiller dyrene i de ulike scenene og med hvilket språk blir de omtalt?

Diskuterbare fakta

Naturvitenskapelige utstillinger presenteres og oppfattes ofte som fremvisningen av udiskuterbare fakta. Faktum er at disse utstillingene er proppet fulle av kulturelle, sosiale og politiske impulser. Ta for eksempel Den norske salen, en zoologisk utstilling ved Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo. Den norske salen ble laget etter en stor renovering av hele museet på 1960- og 70-tallet og står fortsatt den dag i dag. I form av habitatdioramaer presenteres publikum for Norges dyreliv. Habitatdioramaer er en utstillingsform som tar utgangspunkt i naturtro scener av dyr i landskap. De skal formidle økologi; kunnskap om organismer og arters tilpasning til sitt miljø. Gjennom vinduer betrakter besøkende tredimensjonale rom der preparerte dyr er plassert i rekonstruerte habitater foran bakgrunnsmalerier.

Dyr eller skulptur?

Dyrene i habitatdioramaer er preparerte dyreskinn, montert utenpå modeller laget etter dyrenes anatomi. Miljøet rundt er laget av hønsenetting, pappmasje, maling, polyester og pleksiglass. Landskapsmaleriene i bakgrunnen er malt for å fullføre illusjonen av et autentisk miljø. Det hele er lyssatt med ulike spotter og lysrør som for betrakteren ikke er mulig å få øye på. Inne i museet presenteres dette som natur. Men hvor mye dyr er det i et dyr som består av løse deler sydd sammen utenpå en plastmodell, «frisket» opp med ekstra farge og har øyne av glass?

Ser du stingene? Lundefuglens nebb er bemalt og øynene er av glass.

Ser du stingene? Lundefuglens nebb er bemalt og øynene er av glass.

Taksidermiens paradoks

Taksidermi er en materiell sammenveving av kunst og vitenskap. Dyrenes transformasjon, fra levende vesen til manipulert museumspreparat, er en komplisert prosess. Ikke bare skal dyret flåes og skinnet garves, men så skal det hele settes sammen igjen og se ut som et levende dyr, som frosset i tid. Museumstaksidermistene, som tar seg av dette arbeidet, er bundet av naturens former; de skal gjenskape et dyr med utgangspunkt i dens opprinnelige utseende. Taksidermiens paradoks er tydelig: dyrenes liv som museumsgjenstander starter med deres biologiske død. Taksidermi er både et vitenskapelig prosjekt og en kreativ prosess. Det kreves zoologiske fagkunnskaper og material- og formforståelse.

Konstruert natur

Tross et utseende som ikke umiddelbart avslører det, er taksidermi konstruksjoner. Integrert i disse konstruksjonene ligger fortolkninger av dyret. De naturvitenskapelige gjenstandene er ikke bare data, de er historiske dokumenter. De er representasjoner av dyr og hvem som skaper og kontrollerer disse representasjonene er av betydning. Naturhistoriske utstillinger er kuratert slik som kunst- og kulturhistoriske utstillinger. Måten materialet er presentert på og hvordan utstillingene er satt sammen er verken tilfeldig eller objektiv. I vår kultur fortolker og fremstiller vi dyr og landskap gjennom språk og bilder. Kulturelle forestillinger om dyr og landskap er også en integrert del av zoologiske utstillinger.

Naturens bakside: Fra innsiden av habitatdioramaene avsløres teknikkene. Steiner av isopor og maling, dyrene er spikret fast slik at de forblir stående.

Demokrati i dyreriket

Utstillingen på Zoologisk museum bærer tydelig preg av tiden den ble laget i, personene som produserte utstillingen og hvilke vitenskapssyn museet lå under. Utstillingen bygger ikke på en hierarkisk tilnærming til dyreriket der de store pattedyrene er viktigst. Montrene viser at habitater/miljøer og utgangspunktet er økologiske prinsipper, ikke at enkelte dyr har viktigere roller enn andre. Her er ingen elg presentert som «skogens konge». Det er snarere en svært demokratisk fremvisning der også insekter, små gnagere og muslinger er avgjørende for det bestemte miljøet.

Kulturlandskap

Et annet vesentlig trekk ved samme utstilling er menneskets tilstedeværelse i landskapet. Vi, i tillegg til dyrene, er en integrert del av fremstillingene. De malte landskapene i mange av dioramaene viser kulturlandskap, landskap der menneskets behandling og påvirkning i miljøet er synlig. Enkelte montre viser også bylandskap. Det er ikke tegnet et tydelig skille mellom kultur og natur. Dyr og mennesker tar del i samme miljø og utstillingen viser hvordan vi hele tiden påvirker og tilpasser oss hverandre.

Kjetting og glassflaske på havbunnen: Vår tilstedeværelse i naturen, på godt og vondt, er synlig i utstillingen. Undervannsscener som dette gir oss mulighet til å reflektere omkring forsøpling og miljøvern.

Kjetting og glassflaske på havbunnen: Vår tilstedeværelse i naturen, på godt og vondt, er synlig i utstillingen. Undervannsscener som dette gir oss mulighet til å reflektere omkring forsøpling og miljøvern.

Ut av selvfølgelighetens sfære

Med et kritisk, vitenskapshistorisk blikk har jeg i min masteroppgave tatt utstillingen i Den norske salen ut av sfæren som en selvfølgelig fremstilling av dyr og studert den som materialiserte diskusjoner og fortolkninger, som et kulturuttrykk. Jeg har spurt på hvilken måte og med hvilke redskaper har de som laget utstillingen ønsket å vise dyr og natur? Jeg har gått inn i produksjonen av utstillingen på 1970-tallet for å vise hvordan tilsynelatende nøytral og tidløs naturkunnskap er historisk forankret i sosiale og kulturelle forhold.

  • Anna Blix

    Hei!
    Spennende masteroppgave.

    Du skriver under “Demokrati i dyreriket” at det er en svært demokratisk fremstilling, der alle organismene er like viktige. Det er jo biologisk riktig. Hvordan mener du at utstillingen bærer preg av tiden den ble laget i? Er elgen objektivt sett mye viktigere enn gnagerne?

  • Elise Matilde Lund

    Hei og tusen takk!

    Elgen er på ingen måte viktigere enn gnagerne! Og det er nettopp det denne utstillingen klarer å formidle. Fremstillingene i denne utstillingen er “demokratiske” i forhold til andre tilsvarende zoologiske utstillinger der nettopp enkelte arter, ofte rovdyr eller store pattedyr, spiller hovedroller i scenen mens andre dyregrupper faller i skyggen eller ikke er representert i det hele tatt. (Uheldigvis er det ofte også hanndyret som brukes i utstillinger, som om hunndyr ikke er gode nok artseksemplarer!)

    Hvis man går tilbake i tid og ser på hvordan naturhistoriske museer til ulike tider har vist frem dyr, har det ikke vært noen selvfølge å vise samspill mellom ulike arter. Utstillingen på Zoologisk museum på Tøyen ble laget mens Rolf Vik var museumsbestyrer. Han var i sin tid en svært engasjert miljøvernforkjemper og jobbet som sjefsøkolog i Miljøverndepartementet fra 1972. Jeg mener Vik og resten av de ansattes visjoner for hvordan zoologi på best mulig måte skulle formidles, skinner igjennom i utstillingen. Det er en nøktern fremstilling uten “favorisering” av enkelte arter slik vi kan kan finne i andre europeiske og amerikanske dioramautstillinger.

    Det er en kjempefin utstilling som er like innholdsrik i dag selv om den ble planlagt for over 40 år siden!