Det teknologiske menneske

man-v-machine-650px

Mennesket mot maskinen

Relasjonen mellom oss mennesker og våre tekniske hjelpemidler har gjennom nesten hele historien vært for tett til at vi har kunnet gripe hva det teknologiske egentlig er. Først i de moderne samfunnene har det blitt et tydelig skille mellom det som regnes som av teknologisk art og det som regnes som av menneskelig art. Tidligere ble menneskets hjelpemidler, som verktøy, klær og hus, tatt for gitt som en naturlig del av den menneskelige praktiske aktiviteten de var til bruk for. Mennesker trengte tak over hodet, og bygde derfor hus. Måten dette ble gjort på var gitt av de håndverksmessige tradisjonene som «alltid» hadde rådet. De tekniske hjelpemidlene lot seg forstå i lys av formålet: En hammer var til for å hamre med.

Når teknologisk utvikling skjer så hyppig at man kan oppleve teknologiske paradigmeskifter innenfor en enkelt livstid, blir det teknologiske og dets egenartede dynamikk tydelig. Gamle håndverkstradisjoner blir utdaterte, og man skyter med spikerpistoler i stedet for å hamre. Da flere av de arbeidsoppgavene mennesket tidligere måtte utføre selv etter hvert lot seg utføre av maskiner, stod maskinen fram som en konkurrent til mennesket. Maskinen og mennesket stod fram som to tekniske individer som konkurrerte om de samme arbeidsoppgavene. Siden maskinen lettere lot seg begrense til svært konkrete arbeidsoppgaver og derfor kunne fungere mye mer effektivt enn mennesket som teknisk individ, var dette en kamp mange fryktet at mennesket måtte tape. Science fiction-fortellinger som The Matrix vitner om dette.

Kontroll over naturen

Maskinteknologiens inntog i verden reiser et viktig spørsmål: Hva står igjen av vår forestilling om «det menneskelige» når maskiner kan etablere seg på vårt eget område?

Den franske filosofen Gilbert Simondon har tatt tak i dette spørsmålet. Ved å snu på hodet det tenkte forholdet mellom mennesket og dets tekniske hjelpemidler, åpnet han for å se menneskets bruk av tekniske hjelpemidler som selve det vesentlige ved menneskets måte å være på. Maskinen var for ham ikke noe annet enn den naturlige videreføringen av den tekniske tendensen som hadde preget «det menneskelige» gjennom alle tider. Simondon så mekaniseringen av menneskelig virksomhet som en frigjøring av menneskelig kreativt potensial. På grunn av maskinene er mennesket i mindre grad enn før avhengig av å avgrense sitt fysiske og mentale apparat til et spesifikt teknisk gjøremål.

Ikke bare gav dette mennesket mer tid til å drive med andre ting enn manuelt arbeid, også sannheten om hva som måtte gjøres forandret seg etter dette gjennombruddet. Siden mennesket nå vet hvilke stoffer i jorda som får planter til å vokse, kan vi rett og slett bare tilføre disse stoffene for å få et mer effektivt jordsmonn for våre nytteplanter.

Etter at vi utviklet viten og teknikker som lot oss isolere alle grunnstoffene naturen består av, har sannheten om naturen selv også forandret seg for oss. Den teknologiske utviklingen har lagt til rette for et nytt forhold mellom mennesket og naturen. Dette gjør at livsviktige, naturlige hendelser som mennesket i tidligere tider bare kunne be til gudene om, som regn og sol, nå kan omdefineres, kalkuleres og imiteres ved hjelp av den teknologien vi har til rådighet. Både hva vi rent konkret kan utføre og hvordan vi forstår det vi driver med, forandrer seg i tråd med utviklingen av ny teknologi.

Ingen vei tilbake

Det er derfor vanskelig å gripe det teknologiske som fenomen uten å dra inn begrepet om det menneskelige. Siden mennesket må gjøre bruk av språklige, matematiske og fysiske teknikker for å formidle sin forståelse også av seg selv, kan en like gjerne snu spørsmålet på hodet og spørre om hvilke teknikker som er nødvendige for at «det menneskelige» overhodet kan komme til uttrykk. Også menneskets tendens til å konstruere begreper og språklige retningslinjer, som er en forutsetning for all tale og fornuft, kan forstås som teknikk.

De religiøse, etiske og mytologiske forklaringene som tidligere utgjorde menneskets virkelighetskoordinater, byttes nå ut med teknologiske forklaringsmodeller. Utviklingen av moderne teknologi har nådd det punktet der mennesket for det meste ikke har behov for å undres over hvordan ting henger sammen. Vi kan være sikre på at vår grunnleggende forståelse av naturen er riktig, så lenge de teknologiske systemene  våre fungerer i praksis. Teknologisk utvikling er virksom på to nivåer. Den utvider grensene for hva vi i praksis kan utføre, samtidig som den verifiserer våre teorier om naturen. Teknologi kan forstås som selve formålet som all spekulasjon alltid har strebet mot: en dyptpløyende og altomfattende forståelse av virkeligheten som søker å frigjøre mennesket fra naturens truende prosesser.

Dette resulterer i at mennesket i stadig større grad må forholde seg til teknologiens utvikling i stedet for uforutsigbare naturkrefter. Også miljøproblemene som har oppstått som en konsekvens av den teknologiske utviklingen behandles for det meste som et spørsmål om ny, mer miljøvennlig teknologi. Det virker ikke som om det er noen vei tilbake. Mennesket har skapt sin egen verden, som ikke trenger å la seg begrense av naturlige forutsetninger som skiftende sesonger og manglende dagslys om natten. Menneskets teknologiske verden er virksom hele tiden, og opprettholdelsen av de nødvendige teknologiske systemene har blitt avgjørende for menneskets overlevelse. Dette gjør at mennesker lever under stadig mer identiske forhold over hele kloden.

Transhumanisme?

De nye framskrittene i genetisk og medisinsk teknologi bærer i seg løfter om alt fra muligheten til å overkomme aldring og dødelighet til en ufattelig økning av menneskets kognitive kapasitet. Den teknologiske forståelsen har i større og større grad gjort det mulig for mennesket å gripe direkte inn i sitt eget biologiske grunnlag. Transhumanismen er en bevegelse som aktivt jobber for å overkomme menneskelige «begrensninger», med det formål å få mennesket som skapning til å «prestere» bedre i utførelsen av sine naturlige gjøremål. Her ser vi tydelig hvordan forestillinger om oss selv er påvirket av det teknologiske begrepsapparatet vi i dag har tilgjengelig: Mennesket forstår de naturlige prosessene som skjer i sin egen organisme som om de var teknikker som kan justeres og forbedres. Som teknikker kan disse gjøremålene perfeksjoneres gjennom å bytte ut komponenter av det organiske systemet som utfører aktiviteten.

Men hvor mange teknologiske komponenter skal til før man overskrider grensene for hva som kan bestemmes som menneskelig? Er det meningsløst å snakke om menneskelig natur? Eller er det rett og slett slik at den menneskelige naturen kommer til uttrykk gjennom teknologi?

Teknikk og logikk har alltid vært menneskehetens middel i strevet etter å overkomme egne begrensninger. I masteroppgaven min argumenterer jeg for at «det menneskelige» må forstås i lys av menneskets bruk av teknologi. Man kan ikke snakke om det menneskelige uten å nevne at mennesket evner å overskride sitt biologiske potensial gjennom bruken av eksterne tekniske hjelpemidler. Transhumanismen representerer derfor ikke et brudd med «det menneskelige», men evner bare å artikulere det som alltid har vært menneskehetens mest egenartede tendens.

Utfordringen for oss mennesker er at vi aldri kan vite på forhånd hvilke konsekvenser denne stadige selvoverskridelsen vil få for det som vil bli det menneskelige i framtiden. Det vi imidlertid kan vite sikkert er at menneskehetens videre utvikling kommer til å være sammenfallende med utviklingen av ny teknologi.

  • Aleksander Åsmund Kristiansen

    Er det unaturlige, det sjelelige bare fargene på muttere og skiver? “Tar du ifra kaffekjelen vinger,” eller setter du endelig vinger på den?

  • er jo masiner som skal redde oss fra apokalypse . nørdete maybe,søkte egentlig etter en Profil hos
    f-foxx.com ente opp her.litt komisk, fordi dette er en søt fin blogg hehe fikk ikke svar pa det jeg trodde du skulle skrive om.
    lurer hvor tid vi får terminator politier som kan håndtere den enerrme befolkningsveksten av alt mulig slag