Nær, nærmere, nærmest!

Lesetid: 5 minutter

 

Syv timer hver dag satt kunstneren Marina Abramović på en stol og gav hver enkelt besøkende mulighet til å se henne inn i øynene så lenge de ønsket. I løpet av tre måneder ble performancen The Artist is Present sett av 750.000 mennesker.

Marina Abramović: Født 1946 i Beograd, er en profilert kunstner som har jobbet med performancekunst i tillegg til foto, installasjoner og video. Hennes tilknytning til tibetansk vajrāyānabuddhisme og opplæring i meditasjon er ukjent for de fleste. Ved å se hennes performance The Artist Is Present på MoMA i New York i 2010 også i et større religionsvitenskapelig perspektiv, avdekkes nye aspekter i relasjonen spiritualitet og kunst.

Selvplaging eller kunst?

Abramović plasseres gjerne som en representant for body-art og konseptkunst innenfor neo-avantgarden. Hennes tidlige performance-arbeider, spesielt mellom 1969-1975, var fysisk og mentalt svært krevende og gikk langt ut over normale tålegrenser. Under forestillingen Rythm 0 (1974) ble publikum invitert til enten å behage eller plage henne ved bruk av 72 ulike objekter lagt frem på et bord. Performancen utviklet seg til å bli et seks timers mareritt der publikum etterhvert gikk amok, og for eksempel skar i huden hennes med kniver og skrutrekkere. Det hele endte med et basketak mellom to menn, da en av mennene ladet en pistol og siktet mot hodet hennes. Kunstneren gjorde ingen motstand under de seks timene. Abramović avsluttet performancen nøyaktig etter seks timer, ved at hun reiste seg fra stolen sin og gikk mot publikum. Da rømte publikum i panikk, som om de forventet at kunstneren skulle hevne seg.

Performancene hennes har avstedkommet en rekke diskusjoner i teoretiske kretser om dette kan regnes som kunst, og kunstneres etiske ansvar med mere.

Abramović selv har forklart at de tidlige arbeidene refererer til hennes kommunistiske og strengt ortodokse religiøse familiebakgrunn. Foreldrene var voldelige mot hverandre, og mot sine barn. Politiske restriksjoner under Titos styresett og de strenge rammene for kunsten ble en tvangstrøye, og i dette spenningsfeltet ble performance-kunsten en friarena der Abramović kunne uttrykke sin smerte og sin protest.

En ny vending

Møtet med kunstneren Ulay (Frank Uwe Laysiepen f.1943) var avgjørende for Abramović, og sammen skapte de en rekke legendariske performancer fra 1976 til 1988. De reiste til tibetanske klostre i eksil, til Thar og Gobi ørkenen, sentral-australske Sahara, Tibet, Kina og India. Og de bodde et år hos aboriginene i Australia. Her lærte de telepati og fokus på nærvær som de benyttet i performancen Nightsea Crossing (i perioden 1981-1987) der de to satt overfor hverandre i taushet med et bord mellom. I Conjunction (1983) synliggjøres og kreditertes Tibets og aboriginenes åndelige arv, ved at en tibetansk munk og en representant for Pintubistammen fra den sentral-australske ørken satt ved et rundt bord sammen med Ulay og Abramović, syv timer hver dag i fire dager.

I performancen The Artist is Present ved Museum of Modern Art i New York (MoMA) i 2010 gjentas tematikken og oppstillingen av stolene og bordet i performancen. Her inviterte Abramović hvem som helst fra publikum til å sitte overfor henne slik at den som ville kunne bli del av verket. Modernismens ønske om å oppheve grensene mellom kunst og publikum ble understreket. Dette var også Abramovićs lengste performance – den varte bortimot tre måneder. Ønsket om en dypere kontakt mellom den som satt med henne og Abramović selv, førte til at hun fjernet bordet og satt ca. en meter front mot front med den enkelte publikummer. Som vi skal se, avstedkom det en rekke følelsesmessige reaksjoner.

Vajrayana og tantrisme

I boken Marina Abramović (2009) beskriver Mary Richards hvordan Abramović lærte Vipassana-meditasjon fra Tushita retreatsenter i India. Dette er et tibetansk buddhistisk senter. At Abramovic i en årrekke har praktisert meditasjon og ulike hemmelige praksiser fra tibetansk vajrayāna-buddhisme, har ikke vært kjent eller behandlet grundig i akademisk litteratur tidligere. Masteren min er i så måte et nybrottsarbeid. I min masteroppgave utdyper jeg hva buddhismen og  tibetansk vajrayāna-buddhisme handler om, ettersom dette ikke er nøyere beskrevet innen kunsthistorien eller teatervitenskap tidligere.

Vajrayāna-buddhisme en esoterisk tradisjon, sterkt influert av tantrismen som opprinnelig kommer fra India. Ordet vajra betyr rett oversatt diamant, og betegner den uknuselige kvalitet ved vårt Buddha-sinn. Tantrismen befatter seg med åndelig opplysthet gjennom kroppen, hvor seksualenergien er knyttet til livsenergien. Gjennom yoga, pusteøvelser og meditasjon kan kroppens ressurser frigjøre sinnet.

Buddhismen regnes som en ikke-teistisk religion med apateistiske trekk, som på godt norsk betyr at det er likegyldig om gud finnes eller ikke. Man forholder seg ikke til et gudsbegrep og mange regner derfor buddhismen som en livsfilosofi. Det som teller er hvordan man lever, og hva man selv erfarer og erkjenner. Buddha betyr direkte oversatt: en som er “oppvåknet”, i betydningen en som har gjennomskuet jeg-ets illusjon og åndelige sannheter om livet. Men vajrayāna-buddhisme er allikevel fylt av metafysiske forestillinger.

Meditasjon

I buddhistisk sammenheng søker man et utvidet perspektiv og en ny innsikt gjennom meditasjon. Meditasjon handler blant annet om å få en ny forståelse av et fenomen. Objektet for meditasjonen kan være et ytre fysisk objekt, kroppen eller eget sinn. Man kan for eksempel meditere på begrepet «tomhet» (shunyata). Tomheten er ikke fravær av objekter, eller en opplevelse av meningsløshet. Tomhet betyr snarere at intet fenomen har en fast substans eller kjerne, og følgelig er der ingen avstand mellom dem. Tiden og rommet er kun kvaliteter ved vår persepsjon.

I en buddhistisk tenkning er jeg-et uten fast substans og fast holdepunkt. Hvordan kan man da meditere på sinnet selv? For å unngå det nihilistiske standpunkt, hvor meningsløsheten står og venter som en tyv i natten, griper man til begreper som «visdommens sinn», og hevder at innsikt i sinnets tomme natur fører til visdom. Visdommen er også knyttet til forståelse av medfølelse.

Kunstnerens nærvær og The Artist Is Present

Transformasjon av lidelse har altså vært og er fortsatt ett av hovedtemaene Abramović arbeider med. Det er flere gjentakende tema i Abramovićs kunstnerskap, som utforskning av kropp og sinn, av tid og rom, av ritualer og repetisjon. Da hun gjennomførte The Artist Is Present på MoMA( Museum Of Modern Art), var det kjærlighet og medfølelse som stod i fokus fortalte Abramović i intervju til undertegnede.

Performancen The Artist Is Present ble mye omtalt i massemediene. Over 750 000 mennesker så den retrospektive utstillingen med samme navn, og rundt 1450 av de frammøtte fikk sitte med Abramović under den nesten tre måneder lange performancen. De satt med henne i alt fra 2-3 minutter til 6,5 timer hver dag, og noen kom flere dager på rad. Køene utenfor MoMA hvor folk sov på gaten for å komme først i køen, fortalte noe om nerven i performancen.

Performancen befant seg ifølge Abramović et sted mellom seremoni og hverdagsliv. Vi kan også si at hun beveget seg mer eller mindre frivillig over i en velkjent religiøs kontekst, hvor man både innenfor hinduismen og buddhismen mener at guruens blikk velsigner med sitt åndelige nærvær.

Mange i publikum var trollbundet av Abramovićs nærvær, og mange omtalte sine opplevelser i religiøse vendinger. Flere gråt åpenlyst, og viste også med ulike håndgester sin respekt og beundring, hvorpå Abramović responderte med tårer og gester hun også. Abramović har uttalt at hennes nærvær var preget av kjærlighet og medfølelse til publikum og for deres psykiske smerte. Flere av de som satt med henne kunne fortelle om forandringer i hørsels- og synspersepsjonen mens de så Abramović dypt inn i øynene. Performancearenaen formelig kokte over av emosjonelle og også kreative innspill hvor flere kledde seg ut og spilte ut sine egne performancer foran Abramović.

Jeg velger å kalle Abramovićs nærvær i performancen et meditativt nærvær, der kvaliteten av det kroppslige og mentale var så fokusert at mange ble rykket ut av sin vanlige persepsjonsopplevelse og den daglige oppfatning av seg selv, og overga seg til Marinas blikk. Publikums deltakelse i performancen skapte et fellesskap hvor mange støttet hverandre i opplevelsene omkring det unike ved performancens kvalitet, og sammenliknes som en type pilegrimsreise, hvor reisens mål var selverkjennelse. Med andre ord fungerte kunstarenaen også som et rom der transcendente opplevelser utspilte seg for flere av publikum.

 

Blogginnlegget er en omskriving av artikkelen: “Marina Abramović med åpne og lukkede øyne”, publisert i BILLEDKUNST, 2012, og masteroppgaven.