Strømlov mot strømmen

Strømmen vår reiser utenlands. Noen ganger kommer også strømmen vi bruker fra utlandet. For å få til dette trenger vi kabler som krysser landegrensene, og et regelverk som bestemmer hvordan kablene skal håndteres.

“Pylon in dress” by the artist Elena Paroucheva

En ny EU-lov gir private aktører og Den europeiske union (EU) ansvaret for utvikling av regler for teknisk håndtering av utenlandskabler. Dette går på bekostning av nasjonal innflytelse, men «mot normalt» får Norge større påvirkningsmuligheter enn ellers i europeisk regelutvikling.

En koffert fra Berlin

Hva fikk en kommende statsviter til å begå seg langt inn på ingeniørers og økonomers «enemerker»? Et lengre opphold i Berlin som student og ambassadepraktikant sørget for at lærdommer om EU, nye styringsformer og ikke minst om betydningen av politikk for energispørsmål havnet i den mentale bagasjen. Vel hjemme i Oslo lærte jeg vanvittig mye om strøm gjennom en sommerjobb i Statnett.

Det neste året ble det mange sene kvelder med knusktørre EU-dokumenter, men en tur til Brussel for å intervjue sentrale personer ga ny motivasjon: Her fikk jeg et dypere innblikk i politikken rundt den nye loven, og bekreftet at jo, dette var en litt annerledes maktoverføring.

En utypisk lovprosess

Når myndighet flyttes fra det nasjonale til det europeiske nivået er det ikke nødvendigvis EU som får makta. Denne nye loven ga riktignok EU-organer større innflytelse, men det fikk også private aktører: Fra nå av vil forhandlinger dem imellom om drift av utenlandskabler ikke lenger bare resultere i kontrakter eller anbefalinger, forhandlingene vil gi juridisk bindende regler som gjelder for hele EU.

Denne gangen fikk European Network for Transmission System Operators (ENTSO-E), en europeisk sammenslutning av nettselskaper, en viktig rolle i utviklingen av de nye reglene. Norske Statnett er et fullverdig medlem her, noe som betyr at Norge får større innflytelse enn vanlig.

Transport av strøm har historisk sett vært en oppgave for større kraftselskaper som også produserer strøm for salg, men i de fleste europeiske land i dag er driften av sentralnettet skilt ut som egne selskaper. Sentralnettet er det landsomfattende elektrisitetsnettet, der strøm transporteres over lengre avstander via høyspentledninger. Disse nettselskapene har i tillegg ansvaret for utenlandskablene.

Fra lappeteppe til felles regelverk

Tidligere foregikk forhandlinger gjerne mellom de to nettselskapene – som hver hadde ansvaret for sitt land – på «hver side» av en utenlandskabel. Resultatet var et lappeteppe av ulike måter utenlandskablene ble styrt på. Frivillige sammenslutninger innenfor deler av Europa hadde startet en prosess for å koordinere de ulike praksisene, men dette arbeidet gikk ofte langsomt.

Europakommisjonen – EU-organet som fremmer lovforslag og forbereder lover for iverksetting – ønsket å få på plass et felles europeisk regelverk. Målet var at det tekniske grunnlaget for handel med strøm over grensene skulle være likt. Ifølge kommisjonen kunne dette legge til rette for integrasjon mellom nasjonale strømmarkeder. Felles rutiner for å opprettholde sikker drift ble også sett på som en viktig faktor her.

Derfor fremmet kommisjonen et forslag som ville pålegge de nasjonale nettselskapene å utarbeide slike europeiske regler. EUs medlemsstater og Europaparlamentet var enige om behovet for felles tekniske regler, og at disse skulle utarbeides av nettselskapene. Etter noen mindre justeringer ble kommisjonens forslag vedtatt i 2009, og trådte i kraft to år senere.

Hvordan lage en nettverkskode?

De nye reglene kalles nettverkskoder, og vil gjelde for hele EU. Her vil man finne felles prinsipper for håndtering av utenlandskabler, blant annet hvordan de skal styres rent teknisk. Dermed vil vi få ett sett regler for hele EU og også for Norge.

EU tok imidlertid ikke selv oppgaven med å lage de nye reglene. De nasjonale nettselskapene skal fortsatt ha en viktig rolle her, men på en litt annen måte enn tidligere. Nettselskapene vil fortsatt måtte forhandle seg imellom, men de må nå gjøre dette på europeisk plan. Dette gjøres gjennom ENTSO-E.

Både før og etter nettselskapene setter seg ned ved forhandlingsbordet kommer det nye europeiske energiregulatorbyrået, ACER, med rådgivende innspill. Om forhandlingene mellom nettselskapene trekker ut i tid kan det trues med å gi EU-tilsynet på energi i oppgave å lage utkastet istedenfor, mens forsinkelser fra EU-tilsynets side kan medføre at kommisjonen tar over rollen som rådgiver.

Når utkastet til en nettverkskode er ferdigskrevet, sendes den over til kommisjonen. Kommisjonen tar deretter med seg utkastet til komitébehandling i EU, der det kan vedtas i lovs form. Dermed blir reglene juridisk bindende for hele EU. Komiteen kan også endre nettselskapenes regelforslag før vedtak. For Norges del vil de vedtatte reglene trolig tas inn gjennom EØS-avtalen.

Delvis privat, delvis overnasjonalt

Mens de tidligere praksisene for teknisk styring av utenlandskabler var kontraktsfestede avtaler eller reflekterte uformell enighet, innebærer de nye nettverkskodene juridisk bindende regler. ENTSO-E er dessuten ikke en del av EU, men utarbeider likevel forslag til regler som kan bli en del av EUs lovgivning. Med andre ord: En privat europeisk organisasjon har fått en sentral rolle i å lage regler som skal gjelde for hele EU.

Som nevnt er ikke nettselskapene og ENTSO-E alene om å lage disse reglene. EU-organer som Det europeiske energiregulatorbyrået (ACER) og kommisjonen har begge viktige roller. Både i ACER og i komiteen som tar seg av den endelige behandlingen av nettverkskoden sitter det nasjonale representanter, men det er likevel flertallsbeslutninger som gjelder. Et medlemsland kan dermed risikere å bli nedstemt, og dette innebærer overnasjonalitet.

Utviklingen av nettverkskodene foregår dermed dels gjennom private organisasjoner, og dels via EU-organer, og i sin helhet gjennom europeiske organisasjoner.

Hva betyr dette for Norge?

For Norges del representerer den nye prosessen med å utvikle nettverkskoder et litt spesielt tilfelle. I motsetning til ordinær EU-lovgivning, der Norges beste sjanse er deltakelse på møter og forhandlinger som observatør, har vi her et sete ved forhandlingsbordet fordi Statnett er fullverdig medlem av ENTSO-E.

Likevel innebærer den nye loven en utfordring fordi flere beslutninger vil tas på europeisk nivå fremfor nasjonalt. Et kjapt blikk på statistikken over EU-lovgivning tatt inn gjennom EØS-avtalen tilsier at det skal mye til for å legge ned et norsk veto.

Mer om hvorfor og hvordan den nye EU-loven ble vedtatt kan du lese om i masteroppgaven min, som også er publisert i rapportform.