Aktivisme uten ideal

Filosofen Alain Badiou er opptatt av at vi skal gå sammen og engasjere oss politisk, men gir oss ikke et ideal å strebe mot.

Utenomstatlig politikk

I sin politiske filosofi er Alain Badiou opptatt av politisk engasjement og venstreradikal politikk. Framfor å fokusere på politiske institusjoner eller på hva en stat er og bør være, forsvarer han en utenomstatlig og aktivistisk politikk. Badiou hevder at all frigjørende politikk – som for ham er den eneste autentiske formen for politisk virksomhet – er basert på en forestilling om alles likhet og likeverd.

Alain Badiou (f. 1937) er en fransk filosof som blant annet har vært opptatt av matematikk og spørsmål om sannhet og væren.

Denne ideen er ifølge Badiou et absolutt prinsipp, og han refererer ofte til den som en politisk sannhet. Badiou kaller denne sannheten for «den kommunistiske idé». Ifølge Badiou er genuin likhet uforenlig med alle former for hierarki, også det hierarkiet som oppstår når valgte politikere representerer folket. Badious politiske ideal er således ikke den demokratiske staten, men den politiske praksisen man kan finne i lederløse revolusjonære og aktivistiske bevegelser. Demonstrantene på Tahrirplassen i Egypt, Spartacus’ slavehær og den franske revolusjonen før Terrorveldet er blant Badious eksempler på denne typen praksis.

Den politiske begivenheten

I Badious filosofi står ideen om begivenheten sentralt. Selv om det finnes flere forskjellige begivenheter for Badiou, er han primært opptatt av den politiske begivenheten, det at «noe nytt» skjer i en politisk kontekst. Han har imidlertid en nokså streng definisjon av «noe nytt». Innenfor hans teori kan det bare telle som nytt det som ikke på noen måte synes mulig ut fra det vi vet og kan vite om en politisk situasjon. Ifølge Badiou kan det som er genuint nytt bare være når mennesker går sammen og realiserer den kommunistiske ideen. Hovedgrunnen til dette er at Badiou mener at alle sosiale og politiske kontekster uten unntak er hierarkisk organisert, og at det ikke er mulig å forestille seg dem uten et minimum av hierarkisering. Hvis vi aksepterer denne påstanden vil vi også måtte innrømme at forsøk på å virkeliggjøre et radikalt likhetsideal alltid representerer noe nytt, siden dette idealet er uforenlig med ethvert hierarki.

Det politiske subjektet

Ettersom idealer ikke kan realisere seg selv innfører Badiou et særegent subjektsbegrep. For Badiou er et subjekt ikke et enkeltindivid, men en gruppe mennesker som går sammen for å virkeliggjøre den kommunistiske ideen i en gitt situasjon. For eksempel er demonstrantene på Tahrirplassen alle delaktige i ett enkelt politisk subjekt.

For Badiou har et slikt subjekt to funksjoner. På den ene siden bidrar det til å realisere et likhetsideal i den politiske virkeligheten, men på den andre siden spiller det også en eksistensiell rolle for de som deltar i det. Badiou anser erfaringen med å delta i et kollektivt prosjekt som svært betydningsfullt for den enkelte, fordi det ifølge Badiou bare er gjennom engasjement i et slikt prosjekt at man kan oppdage hvilket potensial man har og hvilke evner man besitter. Badiou fokuserer på bevegelser og enkeltpersoner som slåss for likhetsprinsippet, og ikke på hva likhet faktisk innebærer. Det hører med til denne historien at Badiou selv tilhører et lite aktivistparti på den franske venstresiden, L’Organisation politique, som blant annet har markert seg gjennom aksjoner til støtte for papirløse innvandrere. Badious generelle modell for politisk aktørskap er derfor aktivismen.

Det som er sentralt for ham er ikke i første rekke hva et politisk subjekt, for eksempel en politisk bevegelse, faktisk oppnår, men hvordan den bidrar til å rive enkeltpersoner ut av deres dogmatiske slummer, politiske bevisstløshet og blinde aksept av sosiale normer og lar dem bruke sine evner i et ideals tjeneste. Ifølge Badiou er det først som del av et subjekt at den enkelte kan oppdage hvilke evner han eller hun har, siden det bare er en slik deltagelse som lar den enkelte overvinne de hemningene og ideologiske vrangforestillingene som hindrer ham eller henne i å realisere sine evner fullt ut.

Den kollektive begivenheten

Dette betyr ikke at Badiou bare er interessert i de eksistensielle aspektene ved aktivistisk politikk, og ikke interesserer seg for hvilke resultater politiske handlinger har. Han mener også at det kan vise seg at en tilsynelatende begivenhet ikke har vært en begivenhet i det hele tatt. Det hele kommer an på hvilke konsekvenser en begivenhet har. For eksempel ville ikke demonstrasjonene på Tahrirplassen ha vært en genuin begivenhet dersom de ikke hadde ført til at flere medlemmer av det egyptiske folket ble reelle maktfaktorer i Egypt. De eksistensielle sidene er nødvendige, men ikke tilstrekkelige, betingelser for at en hendelse skal kunne regnes som en politisk begivenhet.

Egalitarianisme er et moralsk eller politisk prinsipp om at folk skal behandles likt.Ved å kombinere et sterkt likhetsideal med et tydelig fokus på engasjementets betydning for den enkelte, står Badious begreper om begivenheten, subjektet og den «kommunistiske idé» for en slags eksistensialistisk egalitarianisme. Dette skiller Badiou klart fra andre samtidige filosofer som Gilles Deleuze og Jacques Derrida, som begge framhevet forskjellighet som det sentrale begrepet i politisk filosofi. Men hvordan forstår Badiou egentlig realisering av denne ideen? På den ene siden er det tydelig at han anser likhet – økonomisk og politisk – som et ideal, men på den andre siden er det like tydelig at det han virkelig er interessert i er hvordan et slikt ideal er i opposisjon til alle etablerte hierarkier og sosiale strukturer i moderne kapitalistiske samfunn, og derfor gjør det mulig å leve på en annen måte enn det disse samfunnene foreskriver.

Grunnleggende svakheter i Badious teori

Dette eksistensialistiske perspektivet fører til en del problemer knyttet til Badious forståelse av likhetsidealet og dets mulige realisering. For det første er det vanskelig å se hvordan det skal balanseres mot andre rettferdighetsprinsipper, som individuell frihet. Selv om det er klart at man i mange tilfeller bør akseptere at den enkeltes frihet bør innskrenkes for å redusere en urettferdig fordeling av makt og ressurser, forsøker Badiou aldri å undersøke i hvilke tilfeller dette er legitimt og i hvilke ikke. I stedet har han en uheldig tendens til å gripe til slagord som «Likhet er viktigere enn frihet», eller fordømme ideen om frihet som en ideologisk nykke uten videre begrunnelse.

Det mest alvorlige problemet handler imidlertid ikke om vekting av prinsipper, men om hvordan likhetsidealet Badiou forsvarer skal kunne realiseres i det hele tatt, uavhengig av om vi ønsker å akseptere det eller ikke. Det er nemlig ikke klart hva som vil kunne regnes som en realisering av dette prinsippet. Badiou utelukker for eksempel rettssikkerhet og sosialdemokratisk omfordeling fra denne kategorien, men inkluderer 68-opprørene og urfolksprotester. Det er vanskelig å forstå hvorfor de første fenomenene ikke kan sies å realisere likhet mens de to siste gjør det, noe som bidrar til å gjøre likhetsidealets rekkevidde og innhold uklart.

Dette uklarhetsproblemet er velkjent. Klassiske moralfilosofer som Immanuel Kant og John Stuart Mill viser ofte til det vanskelige i å vurdere hvordan moralske prinsipper bør anvendes i gitte situasjoner. Det mest berømte eksempelet på hvor galt dette kan gå er Kants påstand om at moralloven forbyr oss å lyve selv for å villede en morderisk person som spør etter sitt offer. Det dette først og fremst viser er at det å forsvare abstrakte og allmenngyldige prinsipper krever en god del vanskelig filosofisk arbeid. Badiou gjennomfører dessverre ikke noe slikt arbeid, og kommer aldri lenger enn til å hevde at den kommunistiske idé representerer en oppløsning av alle hierarkier – globale så vel som lokale – i tråd med et generelt likhetsideal. Men hva innebærer dette egentlig?

Ingen sammenhengende politisk teori

Badiou forsøker å unngå uklarhetsproblemet ved å hevde at deltakerne i politiske bevegelser selv vet best hvordan de skal realisere likhetsidealet, og at de ikke har behov for en filosof som forteller dem hva de bør gjøre og tenke. Men dette er ikke noen god strategi. Hvis idealene ikke er klare nok til at det er mulig å forstå hvordan de skal realiseres, kan ingen form for kreativitet eller kunnskap om situasjonen være til hjelp når de skal realiseres. Det vil rett og slett ikke finnes noe koherent ideal denne kunnskapen og kreativiteten kan hjelpe til med å realisere.

I siste instans kommer Badious eksistensialistiske tilbøyeligheter i veien for utviklingen av en mer sammenhengende politisk teori. Framfor å utarbeide en fullverdig teori om rettferdighet eller likhet, er Badiou opptatt av den forløsningen fra hverdagslivets trøtte rutiner som aktivistisk politisk praksis tilbyr. Dette gjør det vanskelig å forstå hva de politiske og moralske implikasjonene av denne forløsningen egentlig er. Selv om Badious politiske tenkning utvilsomt er interessant som en aktivismens moralpsykologi, er det lite trolig at den kan bidra til å klargjøre hva rettferdighet er og hva som eventuelt skal til for å gjøre verden til et mer rettferdig sted.