Etnisk valgmobilisering – eller ikke?

Er det så enkelt som at norsktyrkere stemmer hverandre frem i lokalpolitikken? Eller er virkeligheten mer sammensatt?

I 2011 gjorde jeg et syv måneder langt feltarbeid i Drammen kommune i forbindelse med kommunevalget. Jeg bodde hjemme hos to norsktyrkiske familier, og gjorde deltakende observasjon i norsktyrkeres hverdagsliv. Jeg utførte også dybdeintervjuer og fokusgruppeintervjuer. Blant informantene var et trettitalls personer med tyrkisk bakgrunn; kandidater til lokalvalget og potensielle velgere.

Dette materialet har jeg siden brukt til å utforske norsktyrkeres deltakelse i norsk lokalpolitikk sett i sammenheng med deres forståelse av politiske forhold i Tyrkia. Jeg har blant annet utforsket statsviteres påstand om at det er etnisk mobilisering som foregår når norsktyrkiske kandidater velges inn i drammenspolitikken. Mine funn viser at de færreste drammensere med tyrkisk bakgrunn identifiserer seg med alle de norsktyrkiske kandidatene som stilte til valg ved kommunevalget i 2011. I hverdagen brukte mine informanter mye energi på å kommunisere avstand til andre innenfor den etniske gruppen.

Konkurrerende kart over det sosiale terrenget

At velgere identifiserer seg med kandidater antas å ha positiv innvirkning på deres politiske deltakelse. Man bør imidlertid ikke uten videre anta at det er den etniske gruppen som er den gruppen minoriteter identifiserer seg mest med. Der majoritetsbefolkningen ser en ensartet etnisk gruppe, ser gruppemedlemmene mennesker med ulikt geografisk opphav, ulik religiøs praksis og ulik sosioøkonomisk bakgrunn.

Foto: www.bfk.no

I klassisk politisk sosiologi betraktes disse variablene som viktige for folks politiske deltakelse, og det er grunn til å anta at de også har betydning blant etniske minoriteter.

Også blant norsktyrkere i Drammen har geografi, religiøs praksis og sosioøkonomisk bakgrunn betydning for hvem som anser hvem som sine kandidater i politikken. Disse skillelinjene omtales imidlertid på en måte som kan få dem til å framstå nokså forskjellige fra skillelinjene i majoritetsbefolkningen: Noen norsktyrkere forstår seg selv som moderne, i motsetning til dem de kaller konservative, mens andre forstår seg selv som religiøse, i motsetning til dem de kaller ikke-religiøse.

Disse fire kategoriene inngår i to kulturelle modeller som konkurrerer om å være kart over det sosiale terrenget blant norsktyrkere. I begge modellene er det i stor grad de samme menneskene som kategoriseres som ulike. Selv om det i praksis ikke er svart-hvitt, opprettholdes forestillingen om at den etniske gruppa kan deles i to. Også de seks norsktyrkiske kandidatene som stilte til valg høsten 2011, blir av velgerne plassert i disse stereotype og forenklede sosiale kategoriene.

Sosiale skillelinjer med spor fra Tyrkia

Det er ikke tilfeldig at det er nettopp ved hjelp av disse modellene norsktyrkere trekker sosiale grenser innad i den etniske gruppen. Modellene spiller på historisk-politiske forhold i opprinnelseslandet, og da særlig det omfattende moderniserings-, sekulariserings- og utviklingsprosjektet som Mustafa Kemal (senere: Atatürk) satte i gang da han grunnla den tyrkiske republikken i 1923.

Det er kveld hjemme hos familien Yildiz. Gülay, hennes kollega Selahattin og jeg sitter i sofaen, og de to har akkurat gjort ferdig jobbforberedelsene til morgendagen. Samtalen dreier over på kurderspørsmålet, og videre over på den tyrkiske republikkens generelle håndtering av etniske og religiøse minoriteter. ”Det som skjedde med armenerne i 1915 var i virkeligheten en massakre”, slår Selahattin fast. Gülay protesterer: ”Nei, det var en uavhengighetskrig hvor også masse tyrkere døde”. Selahattin himler med øynene i demonstrativ stillhet. De gjentar standpunktene et par ganger, før de slår fast at de er uforenelige. ”Du mener sikkert at Atatürk var liberal også, du da?”, spør kollegaen retorisk. ”Ja, selvsagt var han det”, svarer Gülay. (Utdrag fra feltnotater)

  • Drammen kommune har 63 582 innbyggere, hvorav 22,6 % er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre.
  • Den største landgruppa er Tyrkia, derav tilnavnet “Tyrkerbyen”.
  • 2191 drammensere har selv innvandret fra Tyrkia eller er født av to foreldre som har innvandret derfra. (Tall fra Statistisk sentralbyrå 2011)

Sentrale politiske konfliktlinjer i dagens Tyrkia må forstås på bakgrunn av historisk-politiske forhold som de som diskuteres i scenen ovenfor. Mine funn tilsier at også politisk deltakelse blant norsktyrkere i Norge må sees i sammenheng med dette. Norsktyrkere i Drammen har ulik oppfatning av sitt opphav og av tyrkisk historie, delvis fordi deres slekter og hjemsteder har hatt ulike roller i denne historien. Dette bidrar til at noen lager offerfortellinger om – og andre forsvarstaler for – Atatürk og grunnlaget for den tyrkiske republikken.

De som oppfatter seg som ulike parter i opprinnelseslandets historisk-politiske konflikter, oppfatter seg heller ikke som ”samme slag” i migrasjonskontekst i Norge. Det er med andre ord ingen automatikk i forholdet mellom etnisitet og identifikasjon, og mitt materiale viser at det for mange norsktyrkere vil være utenkelig å gi en personlig stemme til bestemte norsktyrkiske lokalpolitikere.

Sosiale medier gjør flere steder til ett

Hverdagslivet er for mange norsktyrkere grunnleggende transnasjonalt. De veksler ikke mellom Norge og Tyrkia, men stedene spiller seg ut samtidig – her og nå. Fordi opplevelsen av opprinnelsesland og boland er så tett sammenvevd, kan man ikke studere norsktyrkeres politiske deltakelse utelukkende innenfor norske rammer.

”Broren min (som kom til Norge på 80-tallet) fortalte om telefonregninger på 5000 kroner. Nå har vi alle iPhone og nettløsninger for gratis samtaler. Vi kan snakke, se hverandre, og vise hverandre hva vi har lagd til middag. Vi glemmer avstanden» (Ipek, kvinnelig informant i 30-årene).

Moderne teknologi gjør kontakten med familie og venner utenfor landegrensene praktisk og økonomisk lett tilgjengelig. Kontakten bidrar til at avstanden glemmes, og teknologien bidrar til at de politiske landskapene griper inn i hverandre på tvers av nasjonale grenser. I sosiale medier dukker politiske budskap med ulike geografiske opphav opp i samme nyhetsstrøm.

Det er tirsdag 26. juli 2011, og politiet offentliggjør de første navnene etter terrorangrepene fire dager tidligere. I dag er tyrkiske nyheter byttet ut med norske hjemme hos familien Yildiz. Gülay lar blikket vandre fra øynene mine til tv-skjermen, fra tv-skjermen til pc-skjermen. På Facebook har hun lagt ut lenker til norske og tyrkiske nyheter om terrorangrepene generelt, og om den drepte norsktyrkiske trondheimsjenta Gizem Doğan spesielt. Venner og slektninger i Tyrkia, USA og Tyskland kommenterer på Facebook-lenkene hennes mens navnene til de drepte høres fra tv-en i bakgrunnen. Seks dager senere deltar Tyrkias utenriksminister og visestatsminister i Gizems begravelse i Trondheim. (Utdrag fra feltnotater)

I et transnasjonalt hverdagsliv hvor boland og opprinnelsesland spiller seg ut på samme tid, fortolkes også de politiske landskapene ved hjelp av hverandre. Når sosiale skillelinjer blant norsktyrkiske velgere og politikere i Drammen knytter seg så tett opp mot historisk-politiske konfliktlinjer i Tyrkia, henger dette sammen med transnasjonaliteten som preger deres hverdagsliv og politiske deltakelse mer generelt.

Forestillinger kan ikke måles og veies

Antakelsen om etnisk mobilisering er en forenklet og unyansert forklaringsmodell for norsktyrkeres inntog i norsk lokalpolitikk. Et kompleks av forhold i opprinnelsesland og boland – nedfelt i kulturelle modeller for sosial identifikasjon – har betydning for hvem som kan tenkes å stemme på hvem.

Min masteroppgave er et sosialantropologisk bidrag til valgforskningen, som har vært dominert av statsvitenskapelige og sosiologiske perspektiver. De komplekse identifikasjonsprosessene som utspiller seg i norsktyrkernes hverdagsliv lar seg ikke gripe i kvantitative meningsmålinger eller spørreskjema. De forestillingene medlemmene i den etniske gruppen selv har om hvor de befinner seg i det sosiale terrenget, er vel så viktige som hva målbare faktorer sier. Identifiserer du deg selv og din familie som mer velstående enn ”de andre”, spiller det mindre rolle at deres årsinntekter på papiret er de samme.