Øyet som ser

Tryllefløyten eller Toxic? Tar man filosofen Friedrich Nietzsche på alvor, er Mozarts symfonier og Britneys poplåter like mye verdt.

Popartisten Britney Spears. Kilde: Wikimedia Commons

Nietzsche oppfordrer oss til å fri oss fra andres sannheter og skape våre egne perspektiver. Men hvordan skal vi da bli enige om felles normer i samfunnet?

Egne eller andres verdier

Filosofen Friedrich Nietzsche mener at mennesket aldri vil kunne oppnå objektiv kunnskap, og anbefaler den enkelte å heller skape sine egne produktive perspektiver. Å legge målestokken for sannhet i individet og oppgi tanken om objektiv kunnskap kalles perspektivisme. En perspektivisk sannhet vil være relativ og avhengig av den som betrakter verden. Akkurat slik vi tolker en tekst ulikt, tolker vi også virkeligheten ulikt.

Friedrich Wilhelm Nietzsche (1844-1900) var en tysk filolog, men er mest kjent for sine filosofiske tanker. Han har hatt stor innflytelse på filosofien i det 20. århundre. Denne oppgaven tar særlig utgangspunkt i hans verker Tragediens fødsel (1872) og Hinsides godt og ondt (1886).

Det interessante må være å stille seg selv spørsmålet: Hvilke av mine tanker er egentlig mine? Hvilke tanker og verdier stammer fra mine foreldre, skolen, bøker eller venner? Det er flere perspektiver som er en naturlig del av hvem vi er, uten at vi kritisk har undersøkt hvor disse perspektivene egentlig kommer fra og om de fungerer til vår fordel.

Dette er det Nietzsche ber oss om å gjøre. Han er skeptisk til at noen kan adoptere hele tankesystemer og si seg enig i alt det andre har tenkt. Hvordan kan mennesker adoptere et helhetlig system og mene at det øker livskvaliteten og er fullstendig tilpasset deres natur? Og det som verre er: Hvordan kan noen mene at deres sannhet er den rette for andre også uten å ha kjennskap til den andres natur?

Dogmatiske tankesystemer

Nietzsche spør hva det er i oss som søker allmenngyldig kunnskap. Hvilken verdi stammer denne viljen fra? Selv mener han at det er menneskets begjær etter makt som gjør at vi setter den objektive kunnskapen over andre menneskelige sysler, som kunst og religion. Jakten etter objektiv kunnskap har ingen høyere verdi enn andre menneskelige sysler, hevder Nietzsche.

Faktisk mener han at vitenskap er kunst på lik linje med annen kunst, og at vitenskapsmannen også er en kunstner. Problemet er at vitenskapene og religionen ikke er ærlige, slik kunstnerne er, om at det er kunst de skaper. For Nietzsche er derfor kunsten viktigere enn vitenskap, religion og moral, fordi kunsten er ærlig om at den skaper illusjoner. Når tankesystemer blir dogmatiske, forsøker de å skjule at deres vei kun er én av mange veier. Det er disse dogmene Nietzsche vil til livs, ikke nødvendigvis perspektivene i seg selv.

Dogmatiske tankesystemer fører til at individet undertrykker sine naturlige drifter, fordi de står i veien for å finne et eget perspektiv. Og det er nettopp å søke etter det rette perspektivet for seg selv individet burde bruke tiden sin på. Nietzsche mener at det rette perspektivet er det som er livsbejaende for den enkelte. Spørsmålet Nietzsche ville ha stilt deg for å undersøke om du har gjort de rette valgene av perspektiver er: Ville du ha valgt å leve livet ditt helt likt om igjen og om igjen inn i evigheten?

Troen på «ingenting»

Ulike former for nihilisme:
erkjennelsesmessig (ekstrem skeptisisme)
etisk (amoralisme)
samfunnsmessig (forbundet med anarkismen)
nasjonal (negasjon eller undervurdering av egen nasjons betydning og tradisjonenes verdi).
Nietzsches nihilisme er radikal og omfatter alle disse punktene.

En benektelse av at det kan finnes et fast eller objektivt punkt å utlede sannheter eller verdier fra, kan ende opp i nihilisme. Den mest vanlige definisjonen av nihilisme er at ingenting har verdi i seg selv, derfor er alle utsagn av formen «x er verdifull» falske.

Det finnes svært få uredde filosofer som går nihilismen i møte. Men Nietzsche er altså en uredd filosof. Han omfavner nihilismen og bruker den til å kaste alle verdier i støpeforma på nytt. Med dette snur han nihilisme til en verdi i positiv forstand. For ham innebærer nihilismen en frihet til å reevaluere alle verdier.

Den fortvilelsen som oppstår når man oppdager at det ikke finnes sikre rammeverk, er en del av det å være menneske. Derfor mener Nietzsche at vi like gjerne kan jobbe med nihilismen som mot den. Idealmennesket, som Nietzsche kalte overmennesket, utholder det faktum at ingenting er sikkert, evner å sette seg i en kritisk distanse til verden og ser de ytterste grensene for eksistensen. På denne måten vil overmennesket evne å bryte ut av de dogmene og perspektivene samfunnet har påført henne. Overmennesket evner å stå i denne usikkerheten, selv om endringsprosessen på mange måter kan være smertefull.

Deretter vil hun være fri til å skape seg selv som et kunstverk. Livet er kunst og kan ifølge Nietzsche bare rettferdiggjøres som et estetisk fenomen.

Nietzsches moralske problem

Det er både fordeler og ulemper med Nietzsches tanker om overmennesket. Perspektivisme er et syn som gir stor frihet til individet, og som samtidig verner om mangfoldet. Det er vel verdt å ta med seg Nietzsches oppfordring om å innta en kritisk distanse til egne perspektiver for å vurdere om de er styrkende. Da vil man også kunne få større toleranse for at andre inntar et annet perspektiv. Det vil ikke lenger handle om hvem som har rett og hvem som har feil, noe som gir en god grobunn for dialog og respekt for andre mennesker. Det er en befriende tanke å legge målestokken for sannhet til individet, slik Nietzsche gjør.

Men det kan også være en ganske farlig tanke. For er det virkelig slik at alle har rett til å ha sin sannhet, og ønsker vi virkelig å gjøre alle våre kjerneverdier i samfunnet til noe relativt? Det går en grense for hvor mye frihet et individ bør ha, og når denne grensen settes, bryter vi med perspektivismen. Da hevder vi en allmenngyldig sannhet som vi mener burde gjelde for alle i et samfunn. Når disse grensene brytes, viser det seg tydelig at vi deler felles verdier og sannheter i samfunnet.

I masteroppgaven argumenterte jeg for at Nietzsches perspektivisme havner i et moralsk problem, fordi konsekvensene av ikke å ha noen objektive og allmenne regler for moral etter min mening vil være katastrofale. Et godt eksempel på dette er Breivik-saken. En perspektivisk tilnærming til sannheten ville gitt oss problemer med å dømme Breiviks handlinger som gale. I vårt samfunn finnes noen regler og normer som er viktige for å skape et fellesskap. Om vi kaller disse reglene for sannheter eller skapte illusjoner er ikke det essensielle. Poenget er at de er nødvendige for å opprettholde gode samfunn og burde håndheves som sannheter. Hvilken verdi har vel livet til den enkelte i et samfunn som har kollapset?

  • kritiskblikk

    «Hvis du ønsker å vite hvem som hersker over deg, se på hvem og hva du ikke kan kritisere».
    Voltaire