Oppfølging i NAV – hva betyr det?

Som sykemeldt skal du få oppfølging fra arbeidsgiver og etter hvert også NAV. For da blir man frisk. Eller? For hva betyr «oppfølging»? Svarene man får avhenger av hvem man spør. Jeg fant ut at det i noen tilfeller betyr «hjelp til å finne ut av hvordan man finner fram til hjelp til selvhjelp». Men ikke hjelp til å fylle ut skjemaet.

Jeg skrev masteroppgave om oppfølgingssamtaler i NAV, og i tillegg til å lese hva andre sier om oppfølging i NAV, observerte jeg samtaler mellom langtidssykemeldte og veiledere i NAV. Brukerne hadde vært sykemeldt i nesten ett år, og etter ett år med sykepenger er det litt «vær sjuk litt til og få litt mindre penger, bli ufør, eller kom deg i jobb».

Når man har vært sykemeldt i trekvart år ca., kaller NAV deg inn til et møte. Der skal man snakke om mulige veier videre, hvordan situasjonen er nå, om man skal tilbake til jobb, om man fortsatt er skral osv. Relativt diffus saksliste med andre ord. Jeg oppdaget også tidlig at veiledere og brukere hadde ulike forventninger til møtet, noe som ikke er så rart når man kaller inn, og blir innkalt til, et møte som skal handle om «litt forskjellig».

Gjennom å observere fire samtaler, fant jeg ut litt av hvert:

  • Veiledere i NAV blir utsatt for treveis krysspress: både byråkratiet, brukerne og samfunnet for øvrig har meninger om hva de bør gjøre, hvordan de bør gjøre det og når de bør gjøre det.
  •  Langtidssykemeldte trenger hjelp til forskjellige ting.
  •  «Oppfølging» kan bety disiplinering, opplysning, medvirkning, planlegging, kontrollering, hjelp, informasjon, trøst og skryt. Og forventingene og opplevelsene til oppfølging er ofte forskjellig hos den som følger opp og den som blir fulgt opp.

 

Veiledernes krysspress

Som jeg kommer nærmere inn på under, er brukere i ulike situasjoner og har behov for ulike typer hjelp fra veilederen og NAV. Tidligere het noen veiledere «saksbehandlere», som viser til at det er saker de behandler, ikke mennesker (Syltevik, Liv Johanne og Kjetil G. Lundberg 2011: “The making of citizen the user in Norwegian welfare policy”). Brukerne skal behandles individuelt, man skal lage individuelle planer, de skal medvirke i sin egen vei mot arbeidslivet og så videre. Dette er flotte intensjoner, og også mye av det profesjonen sosialt arbeid handler om. Men, som sagt tidligere, er ikke regelverket laget for hver og én, men for alle sammen. Lover åpner opp for begrenset bruk av skjønn, og veilederne ender opp med å tilpasse brukerne systemet, heller enn motsatt.

I tillegg er velferdsytelser begrensede goder, og det samme er veiledernes tid. I oppfølgingssamtaler har veilederne et manus de må gjennom. De må vite hvordan det står til med brukeren, om hun eller han ser for seg å gå tilbake til jobb eller om andre ytelser fra NAV er veien å gå. Videre skal de informere om hvilke muligheter brukerne har, hva som er realistisk og hvordan de søker. Alt dette skal de gjennom på relativt kort tid (samtalene jeg observerte varte i alt fra 20 minutter til en time). Da er det forståelig at de ikke kan prioritere å høre på hele historien om konflikter på arbeidsplassen – det er forhold de uansett verken kan eller skal legge seg opp i. Det ideelle hadde vært at veiledere kunne bruke så mye tid det tok å høre på brukernes historier og skreddersy individuelle oppfølgingsplaner. Men da ville enda flere skattepenger gått til administreringen av velferdsytelser istedenfor velferdsytelser i seg selv.

Både NAV-ansatte og NAV-brukere er utskjelte grupper, og selv om det helt sikkert finnes svarte får i begge leire, tør jeg påstå at de ikke fortjener det.

Ulike brukere, ulike behov

Reglene i NAV er laget for generelle brukere, de som har A4-problemer som kan ordnes med A4-løsninger. Problemet kommer når de fleste brukerne ikke er A4. De er individuelle, med sine egne utfordringer og behov.

Det kom tydelig frem i møtene jeg observerte. For brukeren er deres situasjon unik og viktigst. Jeg tror veilederne i stor grad ser det, men siden alle er spesielle, er ingen spesielle.

For eksempel skulle brukeren Brede søke om arbeidsavklaringspenger, men han hadde ikke hevet seg på EDB-kurs da de kom på nittitallet, og trengte hjelp til å fylle ut skjemaet. Men for å fylle ut skjemaet må man logge inn med Min Id (personlige koder fra Skatteetaten). Veilederen kunne vise han hvor han fant skjemaet, men ikke hjelpe han å fylle det ut. Du verden så lang tid som gikk med til at veilederen viste Brede rundt på nettsiden, mens Brede forfjamset (og etter hvert litt oppgitt og irritert) kun responderte med «kan vi ikke fylle ut skjemaet nå da?». Søknadsskjemaer på nett er laget for brukere som behersker nett.

“Oppfølging” kan bety så mangt

Brede

Brede trengte aller mest hjelp til å søke om en annen ytelse fra NAV. Da han gikk var han litt klokere – han hadde fått vite at det var arbeidsavklaringspenger han burde søke på, imidlertid gikk han, i hans øyne, med uforrettet sak. Han hadde jo ikke fått hjelp til å søke.

Arbeidsavklaringspengesøker-Brede ble også skapt i dette møtet. Underveis ble både videreutdanning, endring av yrke og uførepensjon diskutert. Veilederen penset Brede, noen ganger elegant og noen ganger uelegant, inn i arbeidsavklaringspengesjakten. En diskusjon som spesielt er aktiv i dansk velferdsforskning (for eksempel Järvinen og Mik-Meyer 2004: At skabe en klient), er diskusjonen om at lovverket er fast, og brukere må tilpasses lovene, og ikke omvendt. Lovverket tilbyr ikke hjelp til alle typer lidelser og tilstander, da er det lettere å «vri» lidelsen eller tilstanden til noe som gjør at en lov kan dekke det. Dette var åpenbart i Bredes tilfelle, samtidig tror jeg kanskje også at veilederen skjønte at Brede trengte en eller annen form for økonomisk ytelse, og resonerte seg fram til at arbeidsavklaringspenger ville være en raskere løsning med større sannsynlighet for positivt utfall, enn omskolering eller søknad om uførepensjon.

Eva

Eva ville tilbake til jobb. Det vil si, hun ville ha en annen jobb enn den hun hadde vært sykemeldt fra. Hun likte ikke den jobben og sjefen, og i tillegg hadde hun opplevd leie ting på privatsiden. Dette ville hun gjerne fortelle om, og få trøst for. Litt fikk hun fortelle, og litt trøst fikk hun, men veilederen var ikke veldig interessert i å leke psykolog.

Eva hadde fått med seg «NAV – én dør, én veileder» og så fram til å få svar på spørsmål om dagpenger, hjelp til å starte egen bedrift og lønnstilskudd. Men veilederen hun hadde møte med, jobbet med langtidssykemelding, uførepensjon og arbeidsavklaringspenger, og kunne ikke svare på spørsmål som handlet om jobb. Så den hjelpen Eva fikk, var beskjed om å henvende seg i skranken og avtale veiledning med noen som hadde med arbeidsliv å gjøre. Det er naturlig at veilederne har sine kunnskapsfelt, og at de ikke kan svare på alt, men et sted på veien burde det ha blitt formidlet til Eva, som fortsatt trodde på NAVs intensjoner og visjoner fra 2005.

Lars

Lars ville bare vite om han skulle si ifra til NAV at han hadde vært på ferie mens han var sykemeldt. Veilederen (altså NAV-ansatt) ga han to veldig lange løsningsforslag, hvor ingen av dem handlet om at hun var NAV og kunne ordne det som skulle ordnes, og det hele endte med at det greieste var nok at Lars ringte til legen og spurte.

Charlotte

Charlotte hadde kranglet med sjefen, ryddet litt opp i arbeidsforholdene på arbeidsplassen, og ville tilsynelatende bare ha klapp på skuldra for det. Vel anvendt halvtime av NAV-ansatts arbeidstid, tenkte jeg etterpå. Sant nok fikk hun litt informasjon om hva hun skulle gjøre dersom hun ikke følte seg frisk nok til å jobbe likevel, men dog. Med hennes stå-på-vilje hadde hun nok klart å finne fram til den informasjonen selv.

*

Brede ble styrt til en ytelse, men fikk ikke hjelp til å søke (enda han helt åpenbart trengte det), Eva fikk litt trøst og beskjed om å spørre noen andre, Lars fant selv ut at det var lettere å spørre legen, og Charlotte fikk informasjon hun sannsynligvis ikke har bruk for. I disse møtene ble det flere ganger etterlyst hjelp og informasjon veilederen ikke kunne gi, og i nesten samtlige tilfeller ble brukeren oppfordret til å skaffe seg denne informasjonen på egenhånd, også i tilfeller hvor det virket naturlig og opplagt at veilederen ordnet det for dem. Derfor kan man si at NAV ikke bare yter hjelp til selvhjelp, men at det noen ganger er mer snakk om «hjelp til å finne ut av hvordan man finner fram til hjelp til selvhjelp».