Klasse, stat og frie markeder

En sentral skillelinje mellom høyre- og venstresida i dagens politikk er spørsmålet om statens rolle og hvor stor makt den skal ha. Venstresida ønsker gjerne en sterk stat og stor statlig inngripen i økonomien for å sikre likhet mellom borgerne, mens høyresida gjerne fronter en liberalistisk økonomisk politikk med frie markeder og mindre statlig styring. Filosofen og økonomen Adam Smith regnes som en av de viktigste forkjemperne for et fritt marked. Men hans argumenter for mindre statlig styring var ikke de samme som de vi gjerne hører i dag.

Masteroppgaven min tok sikte på å vise hvordan Smiths forsvar for frie markeder var motivert av å bedre arbeiderklassens materielle vilkår. Smith mente at staten bare tjente kapitalistenes interesser og ikke arbeidernes. Jeg mener imidlertid at han undervurderte arbeiderklassens evne til politisk innflytelse, og at hans argumenter for et fritt marked derfor ikke lenger er gyldige i dag.

Treklasseteorien

Smith formulerte den såkalte treklasseteorien, der han skiller mellom tre klasser i datidens kapitalistiske samfunn. Teorien tar utgangspunkt i de forskjellige strukturelle økonomiske posisjonene folk har, og forklarer de ulike klassenes intellektuelle og organisatoriske evner, interesseforskjeller og ulike makt og innflytelse i samfunnet. Landeiere – det som er igjen av den føydale adelen – eier og leier ut jord som arbeides av andre, og samler inn leie eller renter fra denne. Arbeidere jobber med andres produksjonsmidler og på andres jord, og mottar lønn for arbeid. Til slutt investerer kapitalister i forskjellige økonomiske prosjekter, og lever av profitten disse akkumulerer.

Adam Smith (ca. 1723-1790) var en ledende skotsk opplysningstidstenker og regnes som en av de viktigste forkjemperne for den klassiske liberalismen. Han er mest kjent for bøkene sine innen etikk, The Theory of Moral Sentiments (1759), og innen politisk økonomi, The Wealth of Nations (1776). Sistnevnte prises ofte for å ha lagt grunnlaget for klassisk politisk økonomi, og for å ha presentert et av de beste tidlige forsvarene for et samfunn dominert av frie markeder.

Måten Smith beskriver vanlige arbeidsfolk er et av de mest revolusjonerende grepene han tar. Før Smith var det vanlig å anta at de fattige – eller klassen av bønder og arbeidere – var fattige fordi de var mentalt og moralsk underlegne, at de derfor fortjente å forbli fattige, og at de burde holdes fattige for bedre å underkaste seg sine overherrer. Smith snudde opp ned på dette ved å gi et helt nytt bilde av fattigdom, dets årsaker og virkninger. Smith ser de fattige, eller arbeiderklassen, som jevnt over intelligente, hardtarbeidende, rettferdige og fornuftige mennesker med en legitim interesse for å bedre sine egne livsvilkår.

Smith insisterer på at allmenninteressen er å maksimere den materielle velferden til arbeiderklassen. Dessverre hadde ikke arbeiderklassen på hans tid noen som helst politisk innflytelse av betydning. Smith trodde heller aldri de ville få det, siden arbeidere ikke har tid til å reflektere rundt sine egne interesser etter arbeidsdag og familieliv.

Politisk innflytelse

Heller ikke landeierne har noen særlig politisk innflytelse i Smiths analyse. De er gjennomsnittlig ekstremt rike, men tar ikke selv del i den daglige produksjonsprosessen på sine eiendommer. De lager og utfører dermed selv aldri noen planer og prosjekter, og får heller ingen mulighet til å trene sine evner til deliberering eller problemløsing. Ifølge Smith mangler de dessuten evne til hardt og fokusert arbeid og til å oppnå forståelse og innsikt i praktiske anliggender. Ikke bare ender de opp stolte, gjerrige og forfengelige, de utvikler sjelden noen verdsettelse av rettferdighet eller velgjørenhet overfor det store flertallet de ser på som sine underlegne. Landeieres interesser sammenfaller godt med allmenninteressen, men Smith mener at fordi de er såpass innsnevrede og dumme blir de ofte lurt av kapitalistene til å støtte politikk som ikke er i deres egen interesse.

Smith var den første som ga en egen analyse av kapitalistklassen, som han identifiserte som kapitalismens herskende klasse. Tidligere ble kapitalister gjerne ansett som en eller annen avart av lønnede arbeidere, svindlere, bankierer eller landeiere. Kapital ble sett på som en eller annen form for pengerente, leie, lønn for arbeid eller noe som på mystisk vis oppsto i pengenes sirkulasjonsprosess. I Smiths analyse spiller denne klassen en avgjørende rolle, og er motoren i hans politiske økonomi.

Siden kapitalistene hele tiden er opptatt med å initiere og overstyre planer og prosjekter som krever fokus, detaljert kunnskap, og jevnlig problemløsing, utvikler medlemmene av denne klassen sterke mentale evner. Med god tid og evner til delibrering er det denne klassen som har størst politisk innflytelse. Kapitalistenes interesser er imidlertid aldri de samme som, og nesten alltid i opposisjon til, allmenninteressen, fordi det er de som bekoster arbeiderklassens lønninger.

Kapitalistene og staten

Ifølge Smith er staten under kapitalistklassens innflytelse og et redskap for denne klassens interesser, bl.a. ved at den undertrykker arbeidernes forsøk på å organisere seg. Siden han mente kapitalisters interesser aldri er de samme som, og nesten alltid de motsatte av, det store flertallets, hadde han svært liten tro på at staten eller politisk styring ville bedre flertallets materielle kår.

Smith peker ut fire hovedfaktorer som skal forklare de tre klassenes politiske makt og avmakt i kapitalistiske samfunn: eksterne goder som materiell velstand og sosial makt, fritid, kognitive eller intellektuelle ferdigheter, og geografisk distanse.

Ifølge Smith har arbeidere sjelden nok fritid til å sette seg ordentlig inn i politiske anliggender og jobbe mot politisk endring i egen interesse. Mens de industrielle arbeiderne lider under de fordummende virkningene av en industriell arbeidsdeling, er de landlige arbeiderne såpass spredt at effektiv kommunikasjon og organisering er vanskelig. De har verken forbindelser, noen makt eller innflytelse å snakke om, eller rikdom de kan bruke til sin fordel. I kontrast til dette er landeiere både rike og godt forbundet og har nærmest ubegrenset fritid. Dessverre er de ifølge Smith så mentalt underutviklet at de generelt ikke greier å bruke disse fordelene til noe godt, men heller går med på det kapitalistene lurer dem til å støtte.

Kapitalistene derimot, har alle fordelene. De er svært godt utviklet mentalt og kognitivt, og har, som et resultat av sin daglige drift, en solid forståelse av sine egne interesser – om ikke andres eller samfunnets forøvrig. De er stort sett samlet i industrielle og handelssentra, de har generelt god tid, og har godt med ressurser som makt og rikdom – om enn ikke like mye som landeierne har. Som et resultat er de godt rustet til å få gjennomslag for sin politikk, hvilket som oftest går tungt utover de andre klassene, spesielt arbeiderklassen.

For Smith var alt dette smertefullt demonstrert i konfliktene mellom arbeidere og kapitalister. Mens det var mye lettere å organisere kapitalister enn arbeidere, og førstnevnte også hadde mer penger, makt og innflytelse, ble de to gruppene behandlet svært ulikt av det politiske og juridiske systemet. Selv der begges organisering var forbudt ble kapitalistene sjeldent straffet, mens arbeiderne ble slått hardt og voldelig ned på, noe Smith kritiserte i sterke ordelag. I tillegg så han med avsky på hvordan kapitalistene svindlet arbeidere ved å betale dem i varer heller enn penger, og hvordan staten innsatte maksimumslønninger for å forhindre naturlig og sårt trengt lønnsvekst. Når staten (sjelden) gjorde noe i arbeidsfolks interesse, uttrykte han at dette alltid var riktig og rettferdig.

Frie markeder og statlig styring

Hvordan er disse empiriske tesene viktige for resten av Smiths politiske teori? Hvis målet er å maksimere den materielle velferden til arbeiderklassen – slik Smith sier det er i Wealth of Nations – har man i et kapitalistisk samfunn to institusjoner å se til: staten og økonomien. Smiths optimistiske politiske økonomi er velkjent: generelt frie markeder – med et bredt antall unntak der dette er begrunnet av hensyn til fellesinteressen – vil maksimere vekst, hvilket vil øke konkurransen om arbeidskraft og dermed presse reallønninger opp. Dermed vil frie markeder fremme allmenninteressen.

Siden Smith mente at kapitalistenes interesser aldri er de samme som, og nesten alltid de motsatte av, allmenninteressen, og siden staten generelt ligger i kapitalistenes hender og adlyder deres vilje, mente han at staten ikke vil tjene allmenninteressen – nettopp fordi dette vil måtte komme på kapitalistenes bekostning.

Derfor mente Smith at hvis man vil fremme allmenninteressen burde den velgjørende statsmann fremme et system med svært frie markeder fremfor utstrakt statlig inngripen – vel å merke med flere unntak.

Arbeiderklassens organiseringsevne

Dansk togstreik i 1992. Kilde: Hunter Desportes, Wikimedia Commons

Smiths politiske teori kan virke rar for oss i dag, siden den ønsker å bedre vanlige arbeidsfolks materielle kår på en måte som ignorerer og til og med underminerer det som i de siste litt over hundre år har blitt anerkjent som det viktigste middelet, nemlig statlig innblanding og kontroll, drevet fram under presset fra venstreradikale og arbeiderbevegelsen. Dette gir grunnlag for en optimistisk kritikk av Smiths klasse- og statsteori.

I løpet av det siste århundret har arbeidere klart å organisere bevegelser som har drevet fram store forbedringer i folks materielle, intellektuelle og moralske kår. En stor del av dette har skjedd gjennom statlige reformer disse har presset fram, som minstelønninger og reguleringer av arbeidstid og arbeidsforhold. Smiths pessimistiske antakelser om arbeidsfolks evne til å jobbe effektivt for egne interesser er derfor i det minste sterkt overdrevet. Historien har også vist at organiserte arbeidere kan bytte ut kapitalistiske institusjoner med for eksempel arbeidereide og -drevne kollektiver, slik som under den spanske revolusjonen eller de argentinske fabrikkokkupasjonene.

Når vi ser at arbeiderklassen kan drive frem betydelige reformer og revolusjoner utenfor og i motsetning til markedets logikk, har en moderne smithianer valget mellom å gi opp enten anbefalingen om frie markeder, eller de grunnleggende verdiene disse anbefalingene opprinnelig var tuftet på. Jeg mener Smiths klasseteori er for pessimistisk, fordi han undervurderte arbeiderklassens organisatoriske muligheter, men også dens evne til å forandre samfunnet mer grunnleggende mot en annen og mer human økonomisk struktur.

Les mer i Paul Rækstads masteroppgave: Class and state in the political theory of Adam Smith